cover

Kingdom Come

Jay-Z

CD (2006) - Roc-A-Fella / Def Jam / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Gangsterrap / East Coast Rap / Pop

Spor:
The Prelude
Oh My God
Kingdom Come
Show Me What You Got
Lost One
Do U Wanna Ride
30 Something
I Made It
Anything
Hollywood
Trouble
Dig a Hole
Minority Report
Beach Chair
Politics as Usual
Can't Knock the Hustle
Can I Live

Referanser:
Notorious B.I.G.
Snoop Dogg
Nas
Kanye West
Cam'ron

Vis flere data

Se også:
American Gangster - Jay-Z (2007)
Magna Carta Holy Grail - Jay-Z (2013)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Hova!

Anmelder Øverland: Sterke saker - men ikke så sinnssyk som det var lov å håpe på...

Hvor starter man? Jay-Z (Shawn Carter) er uten tvil den største i hele industrien akkurat nå, og kommer sannsynligvis til å stå igjen som den største jævlig lenge. Hvis han dør snart tør jeg ikke tenke på hva som skjer av tributeskiver og lost tapes og kister båret rundt i Brooklyn og gud vet hva. Ikke bare på grunn av flowen, men også på grunn av tekstene, på grunn av karismaen, bisnissen, dama, låtene, skivene. Alt. Det ikke noe å lure på. Mannen er størst. Selvsagt ble det ikke noen pensjonering. Selvsagt ble det comeback-skive, og selvsagt var den titulert Larger Than Life som ham selv. Jay Hova, Kingdom Come. Rart ingen kristne organisasjoner i Utah eller Mandal reagerer.

Hova har, sjeldent nok for en hip-hop artist, aldri sluppet et skikkelig svakt album. Hvis man vil kan man jo skyte litt på noe mislykkede Blueprint 2, men hovedgrunnen til at albumet ikke nådde helt opp ligger strengt tatt i formatet dobbeltalbum. Kutt det ned til 14 spor og skiva er grusomt bra. Så var det Kingdom Come da. Oppfølger til monsteret Black Album.

Jay-Z er håpløst fet som rapper. Som jeg også nevnte i konsertanmeldelsen fra Skottland løper halve verdens rappere rundt med en av stilene hans i kjeften, og flowsa hans er legendariske. Han er ikke blitt noe dårligere siden sist. Kanskje ikke utvikla seg så mye, men fortsatt en av de absolutt beste som er der ute. Akkurat det er ikke noe å lure på.

På produksjonssida er det Dr. Dre, Just Blaze, Kanye, Swizz Beats og Neptunes. Mangler strengt tatt bare Hi-Tek så er stjernelaget komplett. Albumet stiller rett og slett i en annen liga enn 95% av alt annet som havner på plastikk.

Og derfor blir man litt skuffa når albumet ikke er sinnssykt. Misforstå meg rett. Det er et veldig sterkt album. Virkelig.

Det åpner fantastisk med Just Blaze-produserte Oh My God, hvor Jay-Z gjør Jay-Z perfekt. Rett og slett. Massivt produsert. Perfekt tempo for Hova. Black Album-ish, men faen. Den følges av fantastiske Just Blaze-hammerdance Kingdom Come, og det klassiske Dre-pianoet og mongo-trommer på Trouble. Deretter følger det på med solid, solid hip-hop. Det er førstesingelen som overraska hvor Just Blaze viser seg fra en ustryrlig funky side og det er Swizz Beats på sitt feteste på Dig a Hole, Jay-Z sitt svar til dipset rappere som har gått etter Jay det siste året. Og det er undertegnedes favoritt Lost Ones med helt drøye linjer ( I heard ma' fuckas say they made Hove/Made Hove say ok /so make another hove, for ikke å snakke om hele andreverset) og et pent, pent refreng.

Det er Minority Report med Ne-Yo (sannsynligvis hans feteste feature ever) hvor Jay-Z gjør det han kan aller, aller best; nemlig skrive svært gode tekster, med særegne flows om seriøse temaer. Nå: Katrina og New Orleans. Dessverre er ikke Dre-produksjonen så fantastisk som låta hadde fortjent. Også er det over-the-top Beach Chair hvor Coldplay Chris Martin har prodda (med Dre) og gjør vokal. Ingen andre rappere hadde dratt i land den låta. Ingen hadde klart å gjøre en så brutalt pompøs greie uten å snuble. Men Hova lander på beina.

Kingdom Come viser seg som et album med en litt annen tilnærming enn ellers. Gutten er blitt over 35 og det høres. Uten at det er akkurat derfor albumet er svakere. Bare annerledes. Ikke så ghetto. Mer stromannsgalt og bekreftende. Den eneste umiddelbare svakheten står igjen som Usher-gjestende, Neptunes-produserte Anything, hvor Jay-Z ikke høres særlig komfortabel ut.

Så hvorfor skuffa? Vel. Kingdom Come er mer eller mindre akkurat det jeg hadde trodd det skulle bli. Den er bunnsolid. Produksjonen og låtene er omtrent akkurat sånn du trodde de skulle høres ut, kanskje med unntak av Beach Chair. Og da holder det ikke helt hjem til sjuern jeg hadde reservert. Den lille bismaken av safing gjør det hele litt for klinisk og feilfritt. Ingen overraskelser, ikke noe tull, og ikke så lekent. Annet enn Beach Chair da altså. Dessuten syns jeg den "30s are the new 20s" i 30 Something er noe suspekt, og strengt tatt minner om en ny markedsplan. Chris Martin, 30-åra og Roc-a-fella-klær for kontor-rotter liksom. Jeg vet ikke. Tror kanskje han bare rettferdiggjør litt, men litt merkelig er det dog.

Albumet er uten tvil et av de beste i år. Men det er ikke det aller beste Jay-Z har kasta ut fra kontoret.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jim O'Rourke - I'm Happy, and I'm Singing, and a 1, 2, 3, 4

(Mego)

Jeg er glad. Jeg synger. Og 1,2,3 nydelige kutt fra alternativscenens vidunderbarn.

Flere:

Atomic - Feet Music
The Machines - Stereotypes