cover

Stereotypes

The Machines

CD (2004) - C+C / C+C

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Elektronika

Spor:
Mon Coeur
The Machines Are Rocking
Over and Out
Late Nite Kix
The Sniper
Chase
Blue Genes
Autoplay
Smash the World
Tema Vulgaris
Yes to All!

Referanser:
Human League
Giorgio Moroder
David Bowie
Faust
Skinny Puppy

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Eklektisk metallpoesi fra den synkretiske syntesen

Velkommen til en malstrøm av bevisst og ubevisst arrangerte tilfeldigheter hvor ingen er trygge og alle er fritt vilt.

Undertegnede har bestandig likt elektronisk musikk. Uansett om det dreier seg om vanvittige lydcollager på soundtracks fra 1950-årenes science fiction-filmer, høytidelig avant garde med kunstnerisk overbygning à la John Cage, tyggegummi-moog coverlåt-pop 20-hits-a-go-go-plater, kontemplativ og dyster elektronisk uhyggestemning fra tidlige Tangerine Dream og Popol Vuh, naiv og primitiv synthesizer-pop som Human League og Classics Noveuax eller rå og morbid ryggmargselectronica som f.eks. de tidlige platene til Throbbing Gristle og den første Suicide-plata, humoristisk og parodisk synth som Flying Lizards (deres første LP er en klassiker!) eller Kraftwerk som transcenderer det meste av alt, så har jeg alltid vært en fan. Problemet med elektronisk musikk er at det har gått inflasjon i genren i de siste femten år. Man kan nesten si at genren står i fare for å bli en døgnfluenes tusenårsrike.

Hva kan man da si om den norske electronica-duoen The Machines som nettopp har gitt ut sitt første plate Stereotypes? CDen er på bare ca. en halvtime med låter på 3-4 minutt hver. Jeg vil gjerne kommentere låt for låt for så å gi et generell beskrivelse fordi helhetsinntrykket er vanskelig å definere. Stereotypes åpner med Mon Coeur hvor Sossen Krogh leser nevnte dikt av den franske poeten Apollinnaire: assosiasjonen går med en gang til den tyske electronica-gruppa La Düsseldorf ca. 1978, lydbildet ligner veldig mye på LDs skive Viva fra 1978 men med Sossen Krogh nære og sensuelle vokal får låten et ufrivillig (?) preg av Jane Birkins/Serge Gainsbourgs J'Taime.

De to etterfølgende låtene The Machines Are Rocking og Over and Out ligner veldig mye på Human League i stemning og lydfasettering, slik HL hørtes ut på de to første platene sine. På Late Nite Kix drysser lydkrystallene omkring til en boblende understrøm av sprutende rytmer i en vekselvirkning mellom dystre anti-synkoperte lydvegg-collager. I ytterpunktene kan den minne litt om Skinny Puppys auditive mellomrom hvor de gled omkring i skumle stemninger.

The Sniper lever opp til tittelen: en lydmessig krypskytter som marsjerer taktfast mot et mål, møter en vegg av motrytme (bryt ned!bryt ned!) hvor man begynner på et nytt tema. The Sniper er utrolig stemningsfull, et element av noe skjebnesvangert introduseres med en "stemme" som droner sitt "auuumm" gjennom låten. Det kan minne litt om Giorgi Moroder og den trolske stemningen han greide å skape på Cat People, men samtidig er det et ekko av psykedelisk mantra her, slik som den hawaii-psykedeliske gruppa M.U. greide å skape med Eternal Thirst i 1971. En utrolig bra låt.

Chase er også assosiativt titlet: Dette er rock! Med naiv og manisk nynne-synth og oppjagede taktskifter. På Blue Genes er Sossen Krogh med igjen og resiterer en fransk poesitekst av Baudelaire. Meget stemningsfullt, med konservative stereo-effekter, minner faktisk kuttet om en låt av tyske Faust fra 1972 hvor en person snakker fransk over et eksperimentelt tema fra deres første LP. Autoplay lever også opp til tittelen: blipp-blipp-blipp-blopp. Et sted under overflaten finner vi en viss psykisk turbulens slik som man fant det på V-2 Schneider av Bowie.

Smash the World er symptomatisk for hele utgivelsen, her avspilles dystre og muntre teamer mot hverandre slik det gjøres gjennom hele CDen. Kanskje har The Machines forstått sin egen genre bedre enn noen andre: en tese møtes av en anti-tese og resultatet blir syn-tese(sizer). Dette er et slags musikalsk psykodrama av arrangerte tilfeldigheter hvor forskjellige understrømninger møtes i en angripelig musikalsk dikotomi. Tema Vulgaris er synth på Danskebåten: vi gråter en skvett over det diskrediterte 80-tallets glemte synth-helter og håper på det beste: måtte bare Visage komme til senge-enden vår en kveld like før vi sovner, et vidunderlig tema fra kjøpesenterets versjon av Sukkenes Bro.

Yes To All er synkretismen høysang: dette er kjettersk electronica fra konservative synth-patologer kledd i svart-hvitt.

Jeg vil oppsummere: dette er en veldig bra plate. Musikken er upretensiøs og dyp på en og samme gang. Husmødre kan bruke den som bakgrunnsmusikk til å støvsuge med, forelskede par kan bruke den som bakgrunnsmusikk mens de nyter solnedgangen nakne på Tjøme, electronicafans kan bruke den til å lytte, hemmede 80-talls synth-elskere kan bruke den til å si "Se! Vi hadde rett hele tiden!", freudianere kan bruke den som bakgrunnsmusikk for terapeutiske dialoger, liberalteologer kan danse til den, Bin Laden kan skrive Koranen 2 etter den, kort sagt: plata er så "vid og bred" i all sin sneverhet, så vidunderlig bra, at jeg spår The Machines en dyster fremtid: dette er så bra at ingen vil like det. Dette er så bra at andre anmeldere vil slakte den. Dette er så bra at alle vil hate meg for å si det.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo