cover

Latitude

Central Falls

CD (2002) - Truckstop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Americana / Indierock / Indiepop

Spor:
Latitude
Zip Codes
Travel
Parallel
Leave Into
So Lovely, So Lovely
Famous Harbor
Correction
Another Perfect Plan

Referanser:
The Lofty Pillars
Bevel
U.S. Maple
Town and Country
Brokeback
Chicago Underground Duo

Vis flere data

Se også:
Love and Easy Living - Central Falls (2003)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Smektende vellyd

På en skyfri himmel svever jeg av gårde med brødrene Vida og deres musikalske sedativer.

"Latitude ['lætitju:d] bredde; breddegrader; polhøyde; frihet, spillerom, utstrekning." (Engelsk-norsk ordbok, Kunnskapsforlaget, 3. opplag). Alle disse betydningene av tittelen på Central Falls CD er beskrivende for hvordan det oppleves å bli sugd inn i den nesten bedøvende verdenen til bandet.

Brødrene Ben og Adam Vida er kjent fra den temmelig eksperimentelle delen av Chicagos etter hvert så anerkjente og kritikerroste undergrunnsscene. Adam gjennom bandet U.S. Maple, og Ben gjennom Town & Country; band som kan være støyende, vanskelige å forstå og temmelig krevende for lyttere. I tillegg har Ben og Adam Vida med seg Noel Kupersmith, Jason Adasiewicz og Steve Dorocke i bandet, og også disse er primært forbundet med en noe eksperimentell variant av moderne amerikansk rock. Med Central Falls opplever vi musikerne fra en diametralt motsatt side.

På Latitude får lytteren servert ni svevende melodier fordelt over langsomme, men ikke kjedelige 43 minutter. Melodiene er så luftige at de nærmest henger oppunder taket i stuen min og duver, pulserer og snor seg sakte rundt om i rommet som en nesten umerkelig strøm av smektende vellyd. For å trekke sammenligninger høres Central Falls ut som hva Acetone forsøkte å få til, men aldri lyktes like godt med som Central Falls. Det vil si at musikken på Latitude er en sakte, sakte type country og pop med et usedvanlig åpent og luftig lydbilde. Man finner
elementer av Beatles, Big Star, Neil Young og Bonnie "Prince" Billys harmoniske øyeblikk her, men de har allikevel sitt eget distinkte sound, og ingen av de nevnte artistene yter egentlig full rettferdighet i forhold til å beskrive musikken på Latitude. Den står uansett mer enn godt nok på egne ben.

Steve Dorockes pedal steel er et sentralt element i de fleste melodiene på Latitude, og er med sine glidende toner med på å fjerne det som måtte finnes av skarpe kanter som ikke gitar, bass og trommer selv klarer å eliminere. Ofte føles det som melodiene er en slags flytende masse som eksisterer uavhengig av vanlige mønstre innenfor rocken, og som jeg starter å flyte sammen med. Allikevel er melodiene tydelig strukturerte. Den flytende massen er mer snakk om en emosjonell opplevelse av Latitude; hvordan jeg føler meg etter å ha lyttet til CDen uten analytiske øyne og ører på teknikk, komposisjon, arrangement eller struktur.

Lyrisk sett er også Latitude nærmest drømmende eller fabulerende/undrende, oftest om små og hverdagslige ting (les: kjærlighet og/eller samliv). Adam Vida synger med en lys og nesten drømmende stemme, godt hjulpet av broder Ben. I sine beste øyeblikk serverer brødrene vokale harmonier som har potensiale til å stanse enhver form for krig eller ufred. Muligens burde Latitude være obligatorisk lytting for alle barn og unge for å forsøke å skape mest mulig harmoniske mennesker for framtiden. Etter å ha hørt Central Falls Latitude har jeg mest lyst til å smile mitt mest fredelige smil og ligge i armkroken hos kjæresten min og fabulere over de små, gode tingene i livet.

Bortsett fra i sengen en søndags morgen, tror jeg den beste måten å oppleve Central Falls musikk på er å ligge på ryggen på den store prærien under en varm, skyfri himmel og døse.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.