cover

Tomahawk

Tomahawk

CD (2001) - Ipecac / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Metal / Hardrock

Spor:
Flashback
101 North
Point and Click
God Hates a Coward
Pop 1
Sweet Smell of Success
Sir Yes Sir
Jockstrap
Cul de Sac
Malocchio
Honeymoon
Laredo
Narcosis

Referanser:
Fantômas
Melvins
Jesus Lizard
Faith No More

Vis flere data

Se også:
Mit Gas - Tomahawk (2003)
Mit Gas - Tomahawk (2003)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Manitou!

Intenst og kompromissløst stjernelag gir adrenalinkick av dimensjoner.

Mike Patton er kanskje vår tids beste rockevokalist. Hans Tomahawk er om ikke det ultimate rockebandet så i hvert fall et av de mest inspirerende og interessante, og både The White Stripes og The Strokes får konkurranse fra uventet hold om å ha gjort 2001s rockalbum. Forstå det den som kan.

Patton er som stått opp fra de døde med denne nye supergruppen som han og gitarist Duane Denison (ex-Jesus Lizard) har dannet. For å gjøre besetningen komplett har de hentet inn John Stanier (Helmet) på bass og Kevin Rutmanis (The Melvins, Cows) til å spille trommer. Patton selv trakterer keyboard og et utall effektmaskiner, og vips så har man en usannsynlig rocka line-up.

Overraskende for mange etter de mer og mer utflippa skivene med sideprosjektene Mr. Bungle og Fantomas returnerer Patton her til mer strait rock i Faith No More-gata. Det er et gode, skal jeg si dere. Uansett hvor fascinert jeg har vært av disse merksnodige bandene til Patton, er det godt å ha ham tilbake der vi først og fremst vil ha ham; i frontlinjen for den intense og kompromissløse rocken.

Jeg hadde nesten glemt hvor bra Faith No More egentlig var. Nå må jeg også plukke frem disse skivene etter flere år støvsamling takket være en spektakulær ny skive med visse likhetstrekk med gamlebandet. Dette er nemlig et adrenalinkick av de sjeldne og som en vitamininjeksjon direkte i blodet. Den får meg bokstavelig talt til å hoppe og danse frenetisk rundt i rommet! Det handler om brutal muskulær kraft, sinnsyk innfallsrikdom, taktskifter over en lav sko og en vokalakrobatikk som ikke ligner grisen. Senteret for oppmerksomheten er hele tiden Pattons stemme, og vi presenteres for hele det menneskelige følelseregisteret med en hvesende, hviskende, vrælende, affektert, besjelet eller aggresiv vokal.

Vi skal heller ikke glemme Duane Denison i det hele. Etter å ha spilt med folk som Jim O'Rourke, Ken Vandermark og Hank Williams III i tiden etter oppløsningen av fantastiske The Jesus Lizard, flyttet han til Nashville, Tennesse og startet dette prosjektet. Med sin hakkete, skurrende, burrende, forvrengte, frenetiske, harmdirrende og brutale hoderystende gitarspilling i behold gjør han denne skiva til en sann vinner. Han har mye av æren for det skitne, nesten gutturale garasjepreget som distanserer musikken fra FNMs mer rettfrem lydbilde.

I tillegg får vi de mest brutale bassriffene som står i mot oss som en vegg av lyd, og en synkopert trommestil som sørger for stor spennvidde, intensitet og variasjon i musikken. Til sammen utgjør de et ultratungt komp. Det veksles mellom aparte sørstatsblues, crooning (!), muskulær maskulin rock, brutale speedriff som balanserer opp imot søtladen soul.

Inspirasjonen fra skrekkfilmmusikken som Fantomas lekte med er også en pregnant impuls, slik noen ganger også sirkusmusikken til Mr. Bungle er det. Fra tiden med Faith No More har amerikanerne av og til tatt med det funky preget, uten at det blir anmasende funk-metall av den grunn. Det er storslagent, tidvis direkte pompøst og sentimentalt, men aldri kjedelig. Musikken er med andre ord mildest talt schizofren.

Produksjonen varierer fra det enkle, i noe som høres ut som det er et rustent gammelt kassettbåndopptak av sørstatsbluesen til Robert Johnson, til det mer komplekse og intrikate.

Uansett - denne gjengen meisler ut den feteste, mest brutale rocken jeg har hørt på lenge, og latterligjør med det dagens metal- eller nu-metal bands forsøk på å være harde i hele sitt blotte nærvær og intensitet. Tomahwak byr på en musikalsk fest hvor alle burde være invitert. Inngangsbilletten er prisen av et stykke vinyl eller en compact disc.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Secret Chiefs 3 - Traditionalists – Le Mani Destre Recise Degli Ultimi Uomini

(Mimicry)

Lyden av fortvilelsens, tungetalens og galskapens demoniske skrik, toner av smerte, lidelse og blodtørst.

Flere:

Tinariwen - Amassakoul
Kanye West - My Beautiful Dark Twisted Fantasy