cover

NP3

Nils Petter Molvær

CD (2002) - Sula Records / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Jazz

Stiler:
Elektronisk / Drum'n'bass / Ambient / Elektrisk jazz

Spor:
Tabula Rasa
Axis of Ignorance
Hurry Slow
Marrow
Frozen
Presence
Simply So
Little Indian
Nebulizer

Referanser:
Miles Davis

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Debut på eget selskap.

Med sitt tredje album fortsetter Molvær med kombinasjonen moderne beats og kontemplerende grooves. Grenseoverskridende, men neppe grensesprengende

Nils Petter Molvær slipper med NP3 sitt tredje album, og som bandleder forsøker han igjen å forene elementer fra et spekter som strekker seg fra moderne beatbasert tekno og drum'n'bass til vide og kontemplerende lydlandskaper gjennom sin egen trompet. Khmer og Solid Ether, begge sluppet på ECM henholdsvis i '97 og '00, viste at Molvær har mestret dette på en glitrende måte tidligere, og han gjør det igjen med denne utgivelsen.

NP3 er et steg bort fra ECM, og er sluppet på Molværs eget selskap Sula Records. Om det er et opprør mot den etablerte stilen til ECM, eller om det er for å ta tilbake total kontroll over hele konseptet vites ikke, men faktum er at NP3 er nok et skritt videre fra Solid Ether. Kjernen i bandet har vært stabil fra Khmer-perioden med Eivind Aarset på gitar og Audun Erlien på bass, og disse er naturlig nok sentrale i lydbildet; Erlien med subtile og groovy basslinjer, og Aarset med sine malende og teppeleggende gitarlandskaper.

Molvær har en egen og klar signatur som preger også denne platen. Om den har utviklet seg så veldig mye de siste årene kan diskuteres, men det er forsåvidt ikke så interessant i denne sammenhengen. Han har fullstendig grep om det han gjør og trompetlinjene fungerer som enestående og nesten sakrale melodier, samtidig som han binder sammen lydbildet og kan flyte lekende lett på toppen. Molværs mer kontemplerende øyeblikk har mye til felles med Arve Henriksens Sakuteiki, med svært følsomme, saktegående og melodiøse improvisasjoner det er fristende å drømme seg bort til. Men der Henriksens tone er varm kan Molværs fremdeles virke mer som kalde og friske pust, kanskje et karakteristikum ved soundet til den noe kyniske kvalitetsmusikken til ECM-boss Manfred Eicher.

Mange hevder at Molvær er arvtageren til Miles Davis, jeg er bare litt enig i det. Han har mange likhetstrekk som bandleder, og som visjonær, søkende artist på jakt etter å videreutvikle et sound og et lydbilde, men han mangler fandenivolskheten og galskapen som kan skape det totalt radikale jeg vil hevde Miles var/er alene om som etablert musiker.

Men Molvær, som Miles, ser det som nødvendig å knytte til seg "kidsa" for å realisere sitt sound. Det må ikke misforstås dithen at han er spekulativ, for det er ingenting som tyder på at han gjør det med overlegg. Han kommuniserer med en ny generasjons musikk på en fantastisk måte, han gjør det med nysgjerrighet og troverdighet og er absolutt ikke kalkulerende eller kynisk i sin tilnærming. Denne nysgjerrigheten har resultert i tre skiver med et uanstrengt preg som tilsier at unnfangelsen har skjedd på en naturlig måte.

Nå vil nok mange, inkludert Pål "Strangefruit" Nyhus og Raymond Pellicer, protestere på betegnelsen "kidsa"; de er begge etablerte på sin måte i club-miljøene, og er ikke akkurat 16 år gamle lenger.
I denne sammenhengen utfyller de hverandre og resten av bandet ved å stå for mye av rytmene og programmeringen på NP3. De preger egentlig plata vel så mye som Molvær, Erlien og Aarset, og hever NP3 opp på et eget nivå, og med drum'n'bass-guru TeeBee fra Bergen i tillegg, har Molværs uttrykk fått enda en ny dimensjon. De bidrar med et spekter fra heftig techno og drum'n'bass til detaljerte scratch, samples og ambiente strekk. Molvær har ingen problemer med å slippe disse gutta til i lydbildet, og han har også en finger med i spillet selv på den elektroniske delen av NP3.

Denne helheten gjør dette til en herlig opplevelse på plate, og i livesammenheng lyder dette heftigere enn noe annet jeg har opplevd fra den norske scenen.

Det eneste jeg savner er et litt mer rufsete og tilfeldig preg. Det kan tidvis virke som Molvær er ute etter en perfekt og ren produksjon, og derfra er det ikke langt til et kalkulert og sterilt sound. Den grensen har han ikke overskredet enda.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Björk - Greatest Hits

(One Little Indian)

Björk slår et heftig slag for fred, frihet, demokrati, omsorg og nytelse.

Flere:

Secret Chiefs 3 - Traditionalists – Le Mani Destre Recise Degli Ultimi Uomini
Agnethe VR - Inspired