cover

Rock In Rio

Iron Maiden

2 x CD (2002) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock / Prog / Heavy metal

Spor:
Intro
The Wicker Man
Ghost Of The Navigator
Brave New World
Wratchild
2 Minutes To Midnight
Blood Brothers
Sign Of The Cross
The Mercenary
The Trooper
Brave New World (video)


Dream Of Mirrors
The Clansman
The Evil That Men Do
Fear Of The Dark
Iron Maiden
The Number Of The Beast
Hallowed Be Thy Name
Sanctuary
Run To The Hills
A Day In The Life (doku-video)

Vis flere data

Se også:
Iron Maiden - Iron Maiden (1980)
Killers - Iron Maiden (1981)
The Number Of The Beast - Iron Maiden (1982)
Piece Of Mind - Iron Maiden (1983)
Powerslave - Iron Maiden (1984)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


There can be only one!

En korthåra og fem langhåra oppsummerer tredje (eller var det fjerde?) epoke i soga om Margaret Thatcher.

Iron Maiden sklei meg nær innpå livet der bak i 1982. Våre første møter var dog omgitt av bannskap, vold og invers søskenkjærlighet. Bruttern hadde i egenskap av å ha nådd formidable 15 år begynt med snus, gått til innkjøp av MC-jakke og okkupert anlegget i stua. Han voktet det med sitt liv mens Maiden, Motorhead og Nazareth gjorde seg ferdig med powerchordene. Med mine egne usle ti år måtte jeg og Kiss-kassettene pent vente til han hadde spilt seg ferdig, sala knallerten og forsvant på fest med fersk himert på innerlomma. Siste melding før han strøk på dør var bestandig "Du rører faan meg ikke skivene mine!"

Jeg kan si mye om bruttern; i hovedsak var'n jævlig grei, men herregud, han må ha vært naiv. Så fort han forsvant over haugen på enden av tunet var jeg over platesamlinga hans. Det var det samma om skivene hans låt ræva, hovedsaken var at det var forbudt område og at jeg trodde at han ikke visste at jeg romsterte i vinylen hans. En heldig bieffekt av dette var at jeg etter hvert fikk system i piggtråden som slynget seg ut av de gamle møllspiste Tandberg-høyttalerne. Hallowed Be Thy Name, Children Of The Damned og The Number Of The Beast la seg plutselig til rette som små oaser av hurtigflytende og lekre melodilinjer. Kiss forandret seg brått fra helter til klovner i møte med disse nattbleke riff-rytterne fra Londons østkant.

Mye har skjedd med Iron Maiden siden den gang. Bandmedlemmer har kommet og gått - og kommet tilbake - i beste Spinal Tap-stil. Milioner av Maiden-skiver har passert salgsdisker verden over, spandex-strikkene i livet har blitt tøyet og hårstilkene har fått en sliten splitt i tuppene. Men å gi seg? Ikke faan! Maiden rules OK! For egen del forlot jeg Maiden i 1986 etter Somewhere In Time som viste tydelige tegn på stagnasjon og slitasje. Etter det har jeg bare fulgt dem på avstand og notert at låtkvaliteten aldri har hentet seg opp etter de første fem åra da bandet var i sin kunstneriske glansperiode.

En annen ting jeg har notert er mengden live-dokumentasjoner bandet har gitt til kjenne i løpet av karrieren. Først fantastiske Live After Death (1985), deretter en sterk rekke av live-kutt fra hele 80-tallet gjennom den formidable 10 CDers singel-samlinga som dukka opp i 1990. I början på 90-tallet, da Dickinson hoppa av, kom det et rush av live-skiver, først A Real Live One og A Real Dead One (begge 1993) og til slutt den doble Live At Donington 1992 (1994). En måte å tolke strømmen av utgivelser på er bandets kjernesunne holdning til å dele opplevelser med fans verden over - et argument jeg i Maidens tilfelle fremdeles ikke vil betvile oppriktigheten i. Maiden har alltid vært et band som har visst å lovprise lojale fans som har båret dem over monsterkonserter og festivaler verden over til tross for mangel på radiospill. En annen måte å tolke det på var bandets behov for å kjøpe seg tid til å finne en etterfølger for Dickinson etter at han forlot bandet i 1993, en oppgave som skulle vise seg å bli veldig vanskelig. Uansett foreligger live-utgivelsene ufrakommelig der til sammenligning nå da det på ny er på tide å dokumentere at leddgikta ikke har satt inn ennå.

Maidens fremste genistrek har vært å ikke kaste ut noen live-utgivelser i årene 1994 og fram til nå. Det har gitt dem et godt spillerom for å unngå de de mest håpløse repetisjonene til fordel for en viss gjenklang av kontinuitet og fornyelse i live-dokumentasjonen. Rock In Rio består således av omtrent 50 prosent materiale fra 90-tallet, side ved side med et knippe Maiden-klassikere fra 80-tallet. Som et førsteinntrykk registrerer jeg at produsentene Kevin Shirley og Steve Harris ikke akkurat har benyttet seg av fordelene gitt av nyere opptaksteknologi når de har mikset mastertapene. Dette låter jævlig bootleg på mange måter, spesielt i og med at publikum er lagt nivåmessig høyt i et stort utvalg av låtene. Jeg tror forklaringen på dette mye ligger knyttet til Harris' tilstedeværelse i prosessen - han har alltid vist evne til å la seg begeistre av bandets økende popularitet og publikums ihuga lojalitet. Da dette er en dokumentasjon av et evenement som talte drøyt 100.000 tilskuere, er det kanskje litt lettere å sette seg inn i produsentenes ønske om å gjengi vibbene fra akkurat denne kvelden. Selv hadde jeg likevel ønsket at lydbildet i større grad fokuserte på instrumentene og dermed grunnlaget for bandets rykte som et av genrens beste og mest samspilte innslag.

Rock In Rio er på den annen side en liten gavepakke til de tindrende små metallhodene som så lyset først i siste liten mot milleniumskiftet. Harris og Co. har til og med vært rause nok til å inkludere Sign Of The Cross og The Clansman fra Blaze Bayley-perioden, låter Dickinson for øvrig profesjonelt nok hever godt over originalene. Maiden leverer også låtene fra reunion-skiva Brave New World med en overraskende intensitet, og jeg får etter hvert få broblemer med å anerkjenne de nyere låtene som ganske god Maiden-vare og i det hele tatt som de beste innslagene på denne lydorgien. Det er først når vi kommer til gitarsoloene at jeg ramler av fullstendig. For egen del var nettopp soloene en av de fremste grunnene til at Maiden alltid hevet seg betraktelig over samtidige band i NWOBHM-bølgen. Ok, jeg er allerede i gang, så jeg kan like godt ta'n helt ut:

I gamle dager, da tier'n var blå og Maiden fem i besetningen, satt de på den sterkeste gitarduoen i metallens, ja kanskje hele rockens historie. "Tvillingene" Dave Murray og Adrian Smith kompletterte hverandre på det mest utsøkte vis både rytmisk og solistisk - soloene ble fordelt broderlig og overlappingene var utrolig smidige. Det er her vi må stoppe opp og hente inn klassikeren Live After Death for sammenligning. Daværende produsent Martin Birch løste presentasjonen på det enkleste og mest elegante vis. Dealen var veldig grei: Murray fikk anleggets venstre kanal, Smith den høyre. Det var med andre ord lett å skille gitaristenes kvaliteter fra hverandre, samtidig som man kunne gispe over de svinaktig brilliante overleveringene av staffettpinnen. Maidens nåværende line-up med tre gitarister tilfører et naturlig problem med å følge opp denne lydpolitikken på et tokanals anlegg. Shirley og Harris har valgt kylling-metoden og likesågodt smæla inn alle tre i midten av lydbildet(!). Så mye for stereo, folkens.

Etter bandets visitt i Oslo Spektrum under samme turné i 2000 møtte jeg på en bekjent som hadde overvært tilstelningen. På spørsmålet om hvordan evenementet hadde forløpt svarte den dedikerte sjelen: "Ja, fy faan det var bra! Døm spelte Sanctuary og masse gamle greier... Men Gers er jo bare fullstendig KRISE da."

Jepp, vi er over på ankepunkt #2 - muligens selve hovedproblemet: Janick Gers. Makan til ronker! Av en eller annen grunn har den ellers stødige Maiden-meister Harris tillatt å skyve Smith i bakgrunnen og latt Gers overta hans brillefine og melodiske toneløp. Aller verst går det i Hallowed Be Thy Name der Gers aldri slipper taket men herjer løs og prøver å overgå Murray i antall forløste toner pr. sekund. Melodi? Hvem er det? Tvi! Jævel'n får til og med lov til å dra i gang Smiths egen komposisjon 2 Minutes To Midnight, men ikke engang nå, etter opphavsmannens reinntreden i bandet, klarer han å stokke kordene i det opprinnelig sløye oppspillet riktig. Samtidig skal han på død og liv posere, pælme gitar'n i lufta og svinge seg rundt, akkurat sånn som metal-dogmet tilsa i den verste puddelperioden på 80-tallet (sjekk den medfølgende videoen på disc 1).

Next: Nicko McBrain - og detta kommer sikkert til å svi for de fleste der ute: Jeg vil til min død holde Clive Burr som den ultimate Maiden-trommisen gjennom tidene. McBrain har aldri gjort noen dårlig jobb, for all del, men kontant og tempomessig stødig, det er'n ikke. Nå har'n i tillegg klart å sette sparepenga sine på doble basstrommer. Maiden? Doble basstrommer? Når fikk noen gang klassikere som 2 Minutes To Midnight, Hallowed Be Thy Name og Iron Maiden behov for dét?

Det samlede materialet tatt i betraktning hadde det vært enkelt å avfeie Iron Maiden anno 2001 (året skiva ble spilt inn) under gnagerparolen "Døm var bedre før!". Rock In Rio viser dog at Iron Maiden fremdeles avleverer varene med en nesten overraskende sprut og energi - de låter... tja om ikke direkte sultne så i hvert fall temmelig småfysne. I tillegg kan vi føre til protokolls at de med et par låters unntak er mer samspilte enn på A Real Live One, A Real Dead One og Live At Donington. Dickinson er fremdeles en entertainer av rang, og presenterer i tillegg bedre vokal enn på noen live-utgivelse med Maiden noensinne. Det forhindrer meg likevel ikke i å plassere denne et godt stykke ned på karakterstigen i forhold til the One, the Only: Live After Death.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Nuspirit Helsinki - Nuspirit Helsinki

(Guidance Recordings Inc.)

Finner med stil leverer et album av godlyd i jazza klubblandskap för helvetet.

Flere:

Kvelertak - Kvelertak
The Mormones - Guide To Good And Evil