cover

Live In Montreux 1980

Marvin Gaye

2 x CD (2003) - Eagle / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Soul

Spor:
Time (To Get It Together)
Got To Give It Up
A Funky Space Reincarnation
After The Dance (Hellos)
Come Get To This
Let's Get It On
After The Dance
If This World Was Mine/ Ain't Nothing Like The Real Thig/ Ain't No Mountain High Enough
How Sweet It Is (To Be Loved By You)


Ain't That Peculiar
I'll Be Doggone
I Heard It Trough The Grapevine
Trouble Man
Distant Lover
Inner City Blues (Make Me Wanna Holler)
Mercy Mercy Me
What's Going On

Referanser:
Terence Trent d'Arby
Ben Harper
Michael Jackson
Stevie Wonder
D'Angelo
The Four Tops
The Temptations
Otis Redding

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Ain't Nothing Like The Real Thing

Marvin Gaye på jazzfestival på sin siste høyde i karrieren. Slik han fremstår her er nok slik han aller helst ville være.

Historien om Marvin Gaye inneholder alt: Kokain og alkohol, mord, transvestisme, nedturer, comebacks, topplasseringer, krangling med plateselskap(er), politikk, skilsmisser og pussige tilfeldigheter. Og sinnsykt mye god musikk. Marvin Gaye er nok i senere tid en av r&b og soul-artistene som har opptjent mest respekt, og er for svært mange et av Tamla Motowns største ikoner sammen med Stevie Wonder, Diana Ross og Michael Jackson. Med en karriere som begynte i det små i 1957, holdt han det gående helt til i 1984, da en rasende pappa (konservativ prest og skap-transvestitt) skjøt ham etter en krangel i deres felles hjem. Da hadde Gaye (døpt Marvin Pentz Gay) rukket å gi ut en formidabel haug av plater på flere selskaper, og i all hovedsak hatt tre "store perioder" som artist.

I boka Where Did Your Love Go? av Nelson George beskrives starten på Gaye sin karriere som hans deltakelse i doo wop-bandet The Marquees (annensteds kalt The Intruders). Med hjelp av ingen ringere enn Bo Diddley gav de ut singelen Wyatt Earp (?!) i 1957 på Columbia sin "rase"-label, Okeh. The Marquees kom etter hvert i kontakt med Harvey Fuqua som da gjorde det rimelig bra med sitt band The Moonglows. Da oppløsningen av The Moonglows skjedde parallelt med at The Marquees maste seg til audition på Fuquas hotellrom, ble The Marquees raskt Fuquas nye band - Harvey and The Moonglows. Etter en liten hit på Chess Records i 1958 ble Fuqua lokket over til det da knapt bleietørre Anna Records, søsterselskap av Tamla Motown. Og med Fuqua fulgte Marvin Gaye. Hans første oppgaver hos Motown var som studiomusiker, og mang en kjent R&B-hit fra Motowns første periode har Gaye med som bidragsyter - enten på trommer eller tangenter (særlig tidlig Smokey Robinson & The Miracles). Gaye giftet seg for øvrig med Motownboss Berry Gordy Jr.s yngste datter, Anna Gordy, så man kan trygt si at han ble gift med Motwon i dobbelt forstand.

Harvey Fuqua og Berry Gordy Jr. så fra tidlig av Marvin Gayes talent som vokalist, og etter hvert fikk han anledning til å spille inn flere singler etter som Motown ble større og større. Men Marvin Gaye hadde andre ambisjoner enn Gordy Jr & Co. Gayes ønsker gikk mer i retning av crooner-verdenen til Nat King Cole og Frank Sinatra, mens Motown helst så at han fulgte opp den mer tenåringsorienterte sukkerspinn-soulen til de andre Motown-artistene. Etter at hans 3-4 første singler og ballroom-jazz-soul-albumet The Soulful Mood Of Marvin Gaye (1961) solgte heller dårlig, fikk Gordy Jr. overtalt han til å gå mer i denne retningen, og dette var en oppskrift som gav suksess. Stubborn Kind Of Fellow, en energisk soulbopper, klatret til tiendeplass på Billboards r&b-liste.

Etterfølgende leverte Marvin Gaye album etter album med kvalitetssoul, med hans fremdragende vokal som et solid kjennemerke på alle produksjonene. Han arbeidet ikke bare bra som soloartist, men gjorde mange klassikere ut av duetter med blant annet Tammi Terrell, Mary Wells, Kim Weston, og senere i karrieren Diana Ross. Denne første delen av Gayes suksesshistorie er kanskje ikke den som huskes aller best målt opp i mot hva han laget senere, men er så absolutt verdt en lytt eller ti.

På slutten av sekstitallet, med alle de store samfunnsendringene i USA, herunder Vietnamkrigen og korresponderende opptøyer, ble Gaye som hans likemann Curtis Mayfield mer politisk bevisst. Og etter å ha fått en viss låt servert på et fat av Obie Benson fra The Four Tops og sett hva Vietnamkrig-deltakelsen gjorde med hans bror Frank, la Gaye ned sporet som spydspiss i det som nok er souleraens beste album: What's Going On (1971). Her tar Gaye soulen og r&b-musikken noen gigantsteg framover, og langt vekk fra "jeg-elsker-han-men-han-elsker-ikke-meg"-lyrikken til Motowns tidligste periode. Merk deg at han ikke satte et spørsmålstegn bak tittelen; her skulle man få vite hva som skjedde - av mannen selv. Beruset av suksessen snudde Gaye på flisa og nærmet seg mer sin egen drøm - crooneren og sangeren med sex-appeal. Let's Get It On i 1973 landet et godt stykke unna det politiske, med tittelkuttet som en av popmusikkens mest forførende og testosteronfylte låter. Den DJ på den lokale discoen som ikke ennå har funnet den perfekte "kl. 03.30-låten" for å avslutte ballet, bør avlegge Hr. Gaye en visitt!

Kort etter kom så hans store nedtur. Skilsmisse fra Anna Gordy og konflikter med sin nye kone Janis, skattetrøbbel og rettssaker, rus og artistiske feilgrep fylte tilværelsen til en stadig mer forvirret Gaye. For å betale manglende bidrag til Anna Gordy gir han ut den svært så personlige og ekstremt bitre Here, My Dear i 1978, der forholdet til Anna plukkes i fillebiter. Dette må da virkelig være musikkhistoriens eneste plate som bestemt har blitt laget for å dekke idømte bidrag, og er igjen langt unna både politikken og seksualiteten. Den norske oversettelsen av dette albumet må vel kanskje ha blitt noe slik som: Her, Jævla Kjærring?

Gaye rømte deretter til Europa i mange år, før han igjen fikk et saftig comeback med episke In Our World i 1981 og singelen Sexual Healing fra Midnight Love i 1982. Men så falt skuddet i Los Angeles bare noen år senere, og med det ble det satt en stopper for en fascinerende og mesterlig karriere. Gaye hadde da nylig flyttet hjem til sine foreldre, og iblandet rus hatt stadige krangler med sin strenge og nærmest læstadianske far, predikanten Marvin Sr.

Live In Montreux 1980 (2003) kan ved første øyenkast virke overflødig. Mangt et live-album har blitt gitt ut både underveis i Gayes karriere og etter hans død. Hr. Gaye gav imidlertid mange konserter i sin tid, og det som i første omgang fenget min nysgjerrighet ved denne utgivelsen var at Gaye her hadde klart å rote seg bort i en anerkjent jazz-festival, samstundes med Dizzy Gillespie og Art Blakey. Bortsett fra noen åpenbare "jazzye" smiskinger i låtene, er det like fullt soul av beste kvalitet som ble levert på denne konserten, uten at det høres ut som publikum har noe som helst å utsette på akkurat det. Det kan jo også nevnes at i bunnen av enhver god soul-produksjon ligger det god jazz og blues, tenk bare på opprinnelsen til r&b-begrepet, hvite plateselskaparbeidere og musikkjournalister slet fælt med å kategorisere tidlig doo wop, soul og blues, og la på "nå også med rytme" - Rythm & Blues. Langt fra moderne r&b-artister, men en av de første betegnelsene på soul og annen svart musikk fra denne perioden. The Funk Brothers, Tamla Motowns geniale husband, var for eksempel svært så dyktige jazzmusikere etter endt arbeidsdag hos Motown, både på gjørs og for å spe på lønningsposen.

På Live In Montreux 1980 (2003) får vi Gaye i storform, og han sveiper over mye av sin karriere. Både tidlige singler, en egen Tammi Terrell-medley (hun døde brått av hjernesvulst i 1970, til Gayes store fortvilelse), og hovedlåtene både fra Let's Get It On (1973) og What's Going On (1971). Ballet avsluttes selvfølgelig med hovedlåten fra sistnevnte album, i en varm versjon der Gaye havner langt inn i en tale om hva meningen med livet egentlig er. Live In Montreux 1980 er et dobbeltalbum i lekker innpakning, og med Gaye der jeg tenker han egentlig hele tiden ville være; som den myke og sjelfulle entertaineren som leverer søt soul, purrende og malende i øregangene dine. Ikke tannløst, men helt klart med fuktede lepper.

For deg som ikke kjenner Gaye i særlig grad, er Live In Montreux 1980 egentlig en helt topp start for å sondere terrenget og for å få mye av bredden i hans musikk. Det mangler noe av energien og råskapen på hans tidlige produksjoner, får du lyst til å snuse mer på dette anbefaler jeg rabatt-samleren Early Classics (1996) som støver ned på de fleste platebutikker. Lyden på Live In Montreux 1980 (2003) er helt topp, og med to plater har du nok til en helaften med Marvin. Får du ikke nok av dette er konserten også nettopp utgitt på DVD, slik at du mer nøye kan studere hoftevrikking og stemningen på konserten. Uansett hva du gjør, besøk Marvin Gayes univers - skal man omtale moderne popmusikks historie er det umulig å komme utenom denne mannen.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ben Weaver - Hollerin' At a Woodpecker

(30/30)

Fast som fjellet. Mystisk som skogen. Einsam som prærien. Vill som elva.

Flere:

Okkervil River - Down the River of Golden Dreams
Broadway Project - The Vessel