cover

Middle Cyclone

Neko Case

CD (2009) - Anti / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Countryrock / Americana / Folkpop / Folk / Jazzpop

Spor:
This Tornado Loves You
The Next Time You Say Forever
People Got a Lotta Nerve
Polar Nettles
Vengeance Is Sleeping
Never Turn Your Back on Mother Earth
Middle Cyclone
Fever
Magpie To The Morning
I'm An Animal
Prison Girls
Don't Forget Me
The Pharaohs
Red Tide
Marais La Nuit

Referanser:
Patsy Cline
Loretta Lynn
Gene Clark
Gillian Welch
Carolyn Mark
Sarah Harmer
Kathleen Edwards
The Sadies
The New Pornographers

Vis flere data

Se også:
The Tigers Have Spoken - Neko Case (2004)
Fox Confessor Brings the Flood - Neko Case (2006)
The Worse Things Get, the Harder I Fight, the Harder I Fight, the More I Love You - Neko Case (2013)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


I vind og kjærleik

Med ei listig popånd i ryggen fører Neko Case nok ein gong countryfolktonane sine inn på det minneverdige sporet.

Tre år er godt sidan Fox Confessor Brings the Flood (2006) markerte seg som Neko Case sitt beste (og mest suksessrike) soloalbum. Eit album som letta litt på det dunkle og intense trykket Blacklisted (2002) ettergav seg. Eit album som på raffinert vis sleppte til ei listig popånd. Ei ånd Case kanskje hadde tatt med seg frå The New Pornographers, men som i hennar skapnad fekk eit meir subtilt og smygande preg.

Med Middle Cyclone tar Neko Case opp tråden frå Fox Confessor, og skaper tonar i eit liknande bilde. Det skal ho ha så mange slags takk for at ho gjer. For ho hadde på ingen måte nøsta ferdig, viser det seg. I karakteristisk Case-ånd blir det kreert ei tonedrakt som ikkje avslører sitt ibuande vesen sånn med det same. Men der dei marginale linjene, konturane og klangane opnar seg og blir klarare, varmare, og meir medrivande, for kvar gong ein visiterer dei.

Slik er songane til Neko Case. Dei har eit stramt vesen, virrar seg ikkje inn i nonsens, og tar sjeldan fyr i første forsøk. Men når dei har tatt fyr, og det gjer dei aller fleste, så sloknar dei aldri.

Det finst grunnar for at songane tar fyr. Sjølvsagt gjer det det. Ein kan snakke om dei tempererte arrangementa, om subtile innspel frå gode hjelparar, og om den luftige og brennbare atmosfæren dei driv rundt i. Men den fremste kveiksla er tvillaust røysta til dama sjølv. Denne røysta som verkar råde over det meste. Som er inkarnasjonen på malmfull. Som har tonane som sine beste venner. Som kan danse uti sommarnatta, lene seg mot ein rusken haustkveld, eller kysse mystikken midt i nakken. Alt like naturlig, og så sjølvsagt utført, at ein reint kan fatte mistenke om at dens eigar ramla i dynamikkgryta då ho var lita.

På Middle Cyclone syng ho songar om ville vindar, leie regnbyer og brokete skylag, om utemja dyr, fuglar og insekt. Naturen er med andre ord tett på. Så å dra ein coverversjon av den 35 år gamle Sparks-låta Never Turn Your Back on Mother Earth er eit heilt naturleg val å gjere. Ein dugande versjon er det også, om enn albumets minst interessante spor (visst eg då tar meg den fridom å ignorere albumets siste halvtime, eit feltopptak av froskesong, titulert Marais La Nuit, og den fridomen tar eg meg.)

No er det absolutt ikkje slik at Neko Case står fram som den syngande utgåva av David Attenborough. Ein treng i grunn ikkje tenke på dette som songar om jorda, klimaet og dyra i det heile. For songane har fleire botnar dei. Botnar der dei tenkande, sjølvopptatte, triumferande, lidande og mest destruktive i dyreslekta, menneska, stort sett regjerer grunnen. På godt og vondt.

Ja eigentlig, eigentlig er dette 14 kjærleikssongar.

This Tornado Loves You heiter det, til shufflande poptonar, i opningskuttet. Og gud skal vite at denne virvelvind-figuren elskar. Fullstendig blinda av den uregjerlige kjensla jaktar han sin kjære, og spreier død og frykt på si skånsellause ferd. "My love, I am the speed of sound, i left the motherless, fatherless. Their souls dangling inside out from their mouths".

Lumsk så det held er også hovudpersonen i People Gotta Lotta Nerve. Eit fanga dyr, ein "killer whale". Eller kanskje ei uimotståelig og farlig kvinne? I alle fall; "I'm a man-man-man, man-man-Man-eater, and still you're surprised-prised-prised when i eat ya'". Ja slik går refrenget. Og så popfikst og überhektande er det, at det kunne vore henta direkte frå siste stemnemøte med The New Pornographers. Nesten rart at ikkje Carl Newman har lurt seg med som korist på låta. Han har nemlig gjort det på eit par andre.

Newman er ikkje den einaste aktverdige musikant Case har med seg på plata. Mange av dei same som var med på Fox Confessor-innspelinga er også med her. Calexicos Joey Burns gjer skumringsfarga teneste med ein cello. Den fargerike strengetuktaren Jon Rauhouse dukkar opp på fleire spor. Den grå The Band-eminens Garth Hudson trillar fram årvakne pianotonar, og den respekterte gitaristen Paul Rigby er med på det meste. Elles stikk både M. Ward, Howe Gelb og Steve Berlin innom.

Sistnemnte er sterkt involvert i å gjere Polar Nettles til ein pasjonert jazzblå smygar med midi-saxen sin. Gelb sit ved pianoet når Case spør "who am I tonight? la-da-da" i den dunkelt opplyste og langskugga noir-affæren Prison Girls. Medan M. Ward spanderer sin velkjente organiske gitarlyd på folkmelodiske Magpie To the Morning.

Case har forresten ein coverversjon til på lager denne gongen. Og den er fabelaktig. Don't Forget Me, av salige Harry Nilsson. Framført i piano-orkester formasjon. Ledug, vagt gospelmajestetisk, og rimelig eintydig; "nothing lasts forever, but I will always love you". I den spartanske, og lettare intrikate, Vengeance Is Sleeping handlar det òg om noko som var, men som ikkje er heilt enkelt å viske bort, og dermed fort avlar kjensler av typen "you're the one that I still miss".

Dei er slett ikkje så lett å handtere kjenslene som riv og slit i hovudpersonen i tittelsporet heller. Eit lyddempa akustisk tittelspor, forma i ein tone av den evigvakre sorten, med poetiske linjer som talar fornedring, avmakt, og lengsel; "can't scrape together quite enough, to ride the bus to the outskirts of the fact that i need love".

Ja, om slikt syng Neko Case, og endar opp med eit av årets mest minneverdige album. Igjen.

comments powered by Disqus

 



Bjarne Johansen, Trondheim
2009-05-26Nydelig anmeldelse

Flott Berge. En anmeldelse som forteller hva dette dreier seg om. Akkurat det er slett ingen selvfølge lenger.

Oddmund Berge
2009-05-26Thanks

Takkar så mykje for det Bjarne.

Bjarne Johansen, Trondheim
2009-05-27Ingen årsak

I en stadig mer fragmentarisk og overfladisk tid er det fint å se en anmelder som genuint bryr seg. Helt uten hipsterfakter og unødig dill er din anmeldelse beskrivende, genuint ekte og full av følelser for musikken. Der er godt å lese det du skriver...

Og her kunne man ha lagt ut om det motsatte, og hvor man finner det, men det skal man la være. Bra Oddmund!!

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo