cover

Superwolf

Bonnie Prince Billy & Matt Sweeney

CD (2005) - Drag City / Domino / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Folk / Singer/songwriter / Countryrock

Spor:
My Home Is the Sea
Beast For Thee
What Are You?
Goat and Ram
Lift Us Up
Rudy Foolish
Bed Is For Sleeping
Only Someone Running
Death In the Sea
Blood Embrace
I Gave You

Referanser:
Palace Brothers
Songs: Ohia
Red House Painters
Nick Drake

Vis flere data

Se også:
Ease Down the Road - Bonnie Prince Billy (2001)
I See a Darkness - Bonnie Prince Billy (1999)
Master & Everyone - Bonnie Prince Billy (2003)
...Sings Greatest Palace Music - Bonnie Prince Billy (2004)
...Sings Greatest Palace Music - Bonnie Prince Billy (2004)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Havet, døden, blodet og kjærleiken

Superduoen finn tonen og dukkar ned i det grumsete og blodige, men løftar også hovudet, smiler og er tilfreds.

Etter at han hoppa av skodespelarkarriera og gav seg til å lage, synge og spele inn songar tidleg på 90-talet har Will Oldham vore ein ganske så aktiv mann på platefronten. Under diverse pseudonym (Palace, Palace Music, Palace Brothers, Bonnie Prince Billy) har han vore ansvarleg for mange av dei siste ti-tolv åra sine mest interessante musikkutgjevingar. I tillegg har han vore deltakar på mange andre artistar sine plateframstøt.

Vi kan prøve å kalle Oldham for singer/songwriter, countrysongar, visesongar, bluessongar eller utøvar av minimalistisk, nennsom og langsom rock'n'roll, og vil avgjort vere inne på noko. Vi kan også kalle han autentisk, gåtefull, melankolsk, beksvart, og skrudd, samt ein skjeggete og syndig liten faen, og ein er nok inne på noko då også. På tonefronten gjer han altså tinga sine innafor ein tett befolka region. Men signaturen hans er tydeligare og meir personleg enn dei fleste andres. Tekstmessig følger han både dei blodige og dei vage spora langt lenger enn dei fleste tar sjansen på å gå.

På sida av alle trendar, langt unna kommersialismen sitt griske grep, luskar det rundt ein ulv i ufrivillige fåreklær. Mystisk, lumsk, svolten, hårete og bister, men av og til også lykkeleg. Ofte søker han offeret sitt åleine, andre gonger har han med seg ein liten flokk. På sitt forrige vesentlege framstøt, 2003 albumet Masters & Everyone, song han; "Why can't I be loved as what I am, A wolf among wolves, and not as a man among men?"

Vi talar om Oldham sitt alter ego dei siste 6-7 åra Bonnie Prince Billy. Då han for alvor stirra inn i mørkret ein januar dag i 1999 hadde han gjort ferdig den første delen av ein album-trilogi med skakk og reservert, men uvanleg ektefølt og inderlig musikk. Om han syng ut, syng vakkert, syng feil eller berre mumlar, så er han alltid tett på tonen, orda og kjenslene. Han kjem aldri glefsande imot ein, men han kjem aldri krypande heller. Han rettar merksemda mot trådane som bind saman nervesentralen, hjarta, dei syndige lystområda og klumpen i mellomgolvet. På sitt hudlause og sterkt personlege vis får han offeret til å kapitulere, lene seg tilbake og bli oppslukt. Oppslukt av ein verden der perspektiva har andre vinklar enn ein er vant til. Ein verden der tonane kjem uanstrengt og i vakre kler. Og der ein ikkje har panikk for tomrom og åpne lender.

Sitt flunkande nye åtak kallar han Superwolf. Muligens i eit håp om å endelig bli tatt for den ulven han verkeleg er. Eller kanskje helst fordi han gjer dette framstøtet i tett samarbeid med ein annan ulv. Matt Sweeney (Chavez, Zwan) har fått namnet sitt sidestilt med Bonnie Prince Billy på coveret. Han står også oppført som medkomponist av låtar, og han korar litt. Det er likevel som gitartraktør han gjer seg mest gjeldande. Frå poengtert plukking til vitale elektriske utfall. Noko som er med på å stille Superwolf i eit litt anna lys enn dei andre Bonnie Prince-platene.

Master & Everyone er den spartanske, einsarta og målretta ferda inn i dunkelheimen. Ease Down the Road den melodiøse, rikast orkestrerte, og den som slepp mest lys inn. Medan I See a Darkness er ei reise inn i sjela sine mørkaste avkrokar. Stundom nennsomt akustisk, stundom tonelagt med eit hult piano eller vaklande brasstonar, og ved enkelte høve nokså infernalsk. Superwolf dukkar ned i det grumsete og blodige, men løftar også hovudet, smiler og er tilfreds. Den er både raffinert og uhøvla. Og består av både mangeslungne låtar og meir einsarta affærer. I Oldham-katalogen har den kanskje sin næraste slektning i Palace Music utgjevinga Viva Last Blues.

Superwolf bit seg fast med ein gong. My Home Is the Sea heiter det første sporet. Slik startar det: "I have often said that I would like to be dead in sharks mouth..." Ikkje noko allment ynskje, vil eg tru. I Prince Billy sin verden er imidlertid slike lengslar langt meir daglegdagse. Eit utruleg sterkt kutt forresten, som heilt naturlig manøvrerar seg fram mellom lågmælt falsettsang og brunstige Stones-fakter. I same dynamiske klasse finn vi også Goat and Ram. Men der åpningssporet ser mot avgrunnen løftar denne hovudet og står fram som ein vekselvis skjør og inderleg lovsang til livet og kjærleiken. Eit noko anna syn på tilværet har den skakkøyrte Charlie i det åtte minuttar lange dramaet Blood Embrace. Ein dyster og einstonig folkblues om mistenkeliggjering, sjalusi og utruskap. Sterk sak.

Sjølv om Sweeney og Prince Billy får litt trommehjelp frå Peter Townsend og nokre vokale bidrag frå Sue Schofield, gjer dei det meste åleine. Minimalistisk samkvem mellom sang og gitar, altså. Fleirstemt og hastig strengeplukkande i den sadomasochistiske affæren What Are You? Nakent og rett på sak i avsluttande I Gave You. Der hovudpersonen fortvila innser kor dårlig avkastning alle investeringane hans på kjærleiksfronten har gjeve. Meir nennsomt om å verte skyvd ut i kulden er den Nick Drake-aktige Bed Is For Sleeping. Medan Rudy Foolish er ein langsomt brennande og fleirstemt affære frå fjelltraktene der A.P. Carter samla inn tonane sine. Og når Only Someone Running kjem plystrande utav skogen så står superulven og skuar mot horisonten, og syng innstendig: "I sing evil, I sing good, I sing like a seagull should..."

Kan eg då konkludere annleis enn at Superwolf høyrer til blant dei briljante opplegga i den uoversiktlege serien av Oldham-innspelingar? Nei, det kan eg ikkje.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

...
17.10.17 - 17:35

god jobb, har lurt etter informasjon...
15.10.17 - 22:49

glad for å bli med i...
15.10.17 - 22:48

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo