cover

Signal to Noise

White Willow

CD (2006) - Laser's Edge

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Goth / Prog / Metal

Spor:
Night Surf
Splinters
Ghosts
Joyride
Lingering
Dark Road
Chrome Dawn
Dusk City
Ararat

Referanser:
Porcupine Tree
Spock's Beard
Arena

Vis flere data

Se også:
Storm Season - White Willow (2004)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Tempora mutantur nos et mutantur in illis

White Willow surfer på nye prog-rock bølger, men helst om natten i ly av mørket.

White Willow har vært i bransjen lenge nok til å kalles veteraner og Signal to Noise er deres femte album (nok en gang med ny besetning), alle utgitt på det amerikanske nisjeselskapet Laser's Edge.

Både artist og plateselskap er sterkt assosiert med det som i et tidligere liv het "progressiv rock", jeg bare nevner det og ønsker ikke å sette i gang en ny, uinteressant diskusjon rundt dette begrepet. White Willow fortjener å bli vurdert som det de er og har aldri forstått hvorfor artister av denne typen skulle være mer "retro" enn nye generasjoner av blues-bjeffere som hyller Robert Johnsons svarte helveteshunder. Det kan kanskje være dekkende å si at gruppa spiller sofistikert, dynamisk, gjennomtenkt og seriøs kunst-pop som spenner fra det enkle til det pompøse.

De av dere som er kjent med forgjengeren Storm Season (2004) fikk et innblikk i White Willows mørkere sider som nesten klarte å utdrive Peter Hammills demoner fra high-end stereoanlegg over den ganske verden. Denne gangen har uværet gitt seg noe og man aner en voksende pop-sensibilitet på Signal to Noise, fremfor alt på den utypisk ukompliserte oppturen Joyride. Signal to Noise er en plate som utmerker seg med storslagne, arkitekttegnete lydskulpturer med glatte, teflonbehandlede overflater som ingenting, ikke engang det minste insektkryp, helt kan bite seg fast på, og med kjerner av uangripbar kald sten. Det stygge, kitsch-aktige omslaget gir i så måte de rette signalene, det ser ut som en eksamensoppgave i "merkevarebygging med grafisk lego", der en karriere i reklamebransjen tindrer bak den elektroniske lyssettingen.

Instrumenteringen er herlig klassisk rock fri for enhver programmering. Således gir plata i stedet masse boltreplass for elektrisk gitar og hele spekteret av tangentinstrumenter (hammondorgel, mellotron, mini-moog, ARP, Korg, Roland, el-piano og flygel). Treblåsere er det mindre av denne gangen og celloen er forlengst lagt på loftet. Spilleteknikken er avansert, med utbredte bruk av rytmiske brudd, kontrapunkt og heftig instrumentell ornamentering. Musikalsk virtuositet er dog intet mål i seg selv. Jascha Heifetz, kjent som en av tidenes beste fiolinspillere, forgudet Beethoven og mislikte sterkt det meste av sin tids samtidsmusikk. Han spilte likevel en del samtidsmusikk, og denne på sin sedvanlig mesterlige måte. Dette for at komponistene av slik musikk formelig skulle vri seg i smerte og fullstendig miste lysten til å komponere i det hele tatt!

Skjønner poenget?

Night Surf er en litt småstiv åpning som får meg til å tenke på en mellomting av Kate Bush og prog-metall, men der melodien ikke helt klarer å holde surfbrettet flytende. De hyggeligste elementene oppe i det hele er Trude Eidtangs gode sangstemme og god, gammeldags mellotron-putring bak i krokene. 9-minutter lange Splinters fungerer mye bedre med utstrakt bruk av skiftinger i dynamikk, sinnsstemning og rytme. Chrome Dawn er en glimrende instrumental med en jazz-fusion-preget moog-solo (blir det ECM-jazz på den neste skiva?).

Platas største øyeblikk er imidlertid Dusk City, der spenningsforskjellen mellom vers og refreng skaper kreative gnister og du lar deg lure til å tro at musikken har både sjel og menneskelig liv. Nå er plata nesten slutt og mesteparten av teflonen slitt vekk. Det siste, instrumentale sporet Ararat inneholder noe av det mest følsomme og kommuniserende gitarspillet jeg har hørt av Holm-Lupo – skulle ønsket meg mye mer av dette!

Tekstene er noe preget av lys/mørke-klisjeer ("dark" dukker opp i flere sammenhenger i 4 av 6 tekster, de to resterende har fraser som "the light is wearing thin" og "the sun that drowned in a shimmering burning sea"). På den andre siden prøver i hvertfall Holm-Lupo å skrive gjennomtenkte, seriøse tekster, dette i motsetning til alt det vrøvlet de fleste andre norsk pop/rock-artister lirer av seg på middels folkeskoleengelsk. Pass på folkens, etterhvert som engelskkunnskapene blant publikum stadig øker så blir det stadig vanskeligere å gjemme seg unna.

Hvordan skal man så plassere Signal to Noise? Vel, det musikalske utrykket virker mindre teatralsk og oppstillt enn før. Likevel er det liten tid til lek og latter her - den kløktige tanke har rang foran oppriktig følelse det meste av tiden. Ambisjonene og virkemidlene er store, men jeg føler at White Willow ofte formidler sine melodiske ideer på en unødvendig innviklet måte. Tross sine virtuøse utskeielser er de største prog-rock-platene preget av noen definitive signatur-melodier (for eksempel 21st Century Schizoid Man på In the Court of the Crimson King).

White Willow er nok forsatt "in search of the lost chord". Jeg skulle ønske at gruppa skulle slippe seg løs litt mer, øke tempoet og spille ordentlig jazz-fusjon når de ville det og ordentlig kunst-pop når de ville det. For meg blir det småpent det meste av tiden og, jeg liker ikke å si det, ikke så veldig interessant.

Jeg ender opp med ei bra (noen ganger VELDIG bra) plate jeg synes det er kjedelig å høre på, sikkert hodet mitt det er noe galt med. Har du imidlertid hatt Flower Kings eller Dream Theater på handlelisten det siste året, så burde du heller bruke pengene på White Willows Signal to Noise.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Supersilent - Supersilent 7

(Rune Grammofon)

En knallsolid konsertfilm med flere store høydepunkter. Hiorthøy og Supersilent i sublimt samspill.

Flere:

Side Brok - Høge Brelle
Espers - Espers II