cover

Nirvana

Nirvana

CD (2002) - Geffen / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poppunk / Alternativ / Hardrock / Grunge

Spor:
You Know You're Right
About a Girl
Been a Son
Sliver
Smells Like Teen Spirit
Come As You Are
Lithium
In Bloom
Heart-Shaped Box
Pennyroyal Tea
Rape Me
Dumb
All Apologies
The Man Who Sold the World
Where Did You Sleep Last Night

Referanser:
The Stooges
Black Sabbath
Melvins
Pixies
R.E.M.

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Smells like julegave

Teenage angst have paid off well, now I'm old and bored.

Nirvana var mitt The Beatles. Å føle en sterk og nær tilknytning til et band, der man satt sammen rundt singleplatespilleren i kollektiv forventning, opplevde samhørighet og i en periode av livet hadde Bandet som felles bånd er beskrevet i diverse mimrelektyre, slik det ble pennet av Lars Saabye Christensen. Men alle har sitt Beatles. For oss et sted mellom 25 og 35 er oddsene store for at det var Nirvana, og denne samleren minner om at det slettes ikke var så verst.

På slutten av 80-tallet poppet det opp en rekke fete rockeband fra Seattle-området. Kanalisert i første rekke gjennom plateselskapet SubPop ble det plutselig cred å digge hard rock som ikke var glætt, uten svart staffasje eller voldsomme effekter. Også andre amerikanske undergrunnsband som Melvins, Dinosaur Jr., Hüsker Dü, The Replacements og Big Black hadde noe av den samme appellen, men de tilhørte ulike og sprikende miljøer. Selv om også Seattle-bandene på sitt vis var forskjellige, så klarte SubPop å skape et helhetsinntrykk gjennom for eksempel fast benyttelse av tekniker Jack Endino og fotograf Charles Peterson, navn som i seg selv ble ikoner og varemerker. En konsekvent stilbruk på omslagene og en forbløffende evne til å få hvert band til å virke unike bidro også til å skape en egen, hip scene. På relativt kort tid fikk vi Burn It Clean (med det supercoole gjørmeomslaget) og Superfuzz Bigmuff av Mudhoney, God's Balls av Tad, Green River, Soundgardens Screaming Life og Nirvanas Bleach.

Nirvana skilte seg ikke nevneverdig ut fra de andre med Bleach (1989), men det er fremdeles min favoritt-Nirvana og en av de grommeste debutskivene som ble utgitt på 80-tallet. Seig som God's Balls og fengende som Superfuzz, en rå hybrid mellom Stooges og Sabbath, punk og garage, fremført med anger, angst og affeksjon. Låter som Blew, School, Big Cheese, Mr. Moustache, og Negative Creep definerte mye av det senere grunge-begrepet. En tekst som går "I'm a negative creep, I'm a negative creep, I'm a negative creep, I'm stoned..." virket også som en fyrstikk inn i en unggutts bensintank av en hormonfull kropp.

Det er derfor ikke til å unngå at man blir noe skuffet når den lenge bebudede Nirvana-samleren kun har med About a Girl fra Bleach, samt, pussig nok, Been a Son fra samme periode. Dette enkle faktum forteller noe om tankegangen og en del av problemene med denne skiva. Her har man valgt ut de mest catchy, mest kjente og mest ihjelspilte låtene i et forsøk på å lage en slags hitparade. Låtene fra Nevermind fungerer forsåvidt i et slik perspektiv, men Nirvana var mer et albumband enn et singleband. En bevisst bruk av ulike produsenter fremhevet retningsendringene, men her berører vi bandets utvikling på en altfor overflatisk måte. Låtene i seg selv er jo suverene, så det er vel ikke så mye å klage på, men å vise litt mer av den finger'n Cobian viste verden hadde ikke vært å forakte. Verd å trekke frem i positive ordelag er det innbydende og stilrene omslaget, med varme ord fra David Fricke på innsiden.

I en ellers strikt kronologi serveres vi den største og hardeste pakka først, gulroten You Know You're Right. Det er en seig, eksplosiv låt som hadde passet bedre inn på In Utero enn på Nevermind, og den kunne sklidd inn mellom Serve the Servants og Scentless Apprentice uten at vi hadde reagert nevneverdig. Plassert foran About a Girl hører vi den selvdestruktive utviklingen til Cobain, og hvordan Nirvana beveget seg vekk fra den massive poppunken mot et hardere uttrykk. Dette er Cobains siste opptak med Nirvana (30/1-94), så vi begynner altså med slutten: "Things have never been so swell, I have never been so well...". Yeah, right.

Mellom Bleach og Nevermind slapp Nirvana EPen Sliver, og med det tok de sine første skritt ut av gjørma. Sliver er det naturlige bindeleddet mellom de to første platene, en kort og hissig rocker med større og klarere lyd, fengende refreng (hey, hele låten er et refreng) og med punkens råskap og intensitet i bunn. Sliver er en av disse låtene som er akkurat så bra at man begynner å spenne forventningene til neste album, man værer noe stort, noe annet, men vet ikke helt hva. Det vet vi jo nå, alle sammen, men dette var altså i post-steinalderen (før MP3 og internett, men etter MTV). Informasjonen gikk litt treigere dengang, men vi på bøgda (les: Norge) fikk da med oss litt. Som når førstesingelen Smells Like Teen Spirit (det var kanskje tittelen som gjorde at dette luktet så godt på forhånd) skulle ha premiere på kanalen vi mislikte men måtte bare se-en-video-til. Det var den kvelden foran videospilleren jeg forstod at Nirvana var mitt Beatles. Alle forventninger ble naturligvis innfridd, det var ikke bare en "tøff låt" som vi sa - det var en tønne med dynamitt rett i hue og rævva samtidig. Det var som om å få Revolver, Rubber Soul og White Album kastet i fleisen på en gang, både låten og videoen fikk en til å skjønne at man hadde vært vitne til noe stort. Det er en følelse man sjelden opplever.

Jeg husker ikke bare forventningene i tiden før Neverminds release, men også skuffelsen det var å sette den på for første gang. Teen Spirit var så definitiv at det tok litt tid å svelge at den vanskelig kunne toppes. Men platen kom inn etterhvert, og det var den beste skiva i hele verden i lang tid fremover. Tolv klassiske pop/punk/rocklåter kledd i et lett men massivt lydtrekk av Butch Vig. Han var jo en kultfigur lenge før Nevermind, kjent fra midt-vestens glimrende Smart Studios (i Madison, WI). Kombinasjonen av de to var meget vellykket, og det er litt trist å tenke på at Vig senere skulle blande seg borti et av 90-tallets mest tragiske band, Garbage. Det meste som skjedde etter Nevermind er yadi-yadi-yada, men den er takknemlig å velge fra til en slik samler. Man kunne egentlig plukket fritt, så singlene Come As You Are og Lithium er forståelig nok tatt med som lite overraskende representanter. Det samme kan sies om In Bloom, som i ettertid faktisk står igjen som en av Neverminds minst spennende låter.

Hjulene gikk vel litt for fort for alle etter suksessen med Nevermind, for min del punga jeg på det ene dekket da konserten på Alaska ble avlyst, og parkerte egentlig etter den tragiske Kalvøya-konserten i '92 der Kurt var som en blek skygge av sitt eget lik som statisk lirte av seg det som massene forventet. Man opplever heller ikke mange revolusjoner på kort tid, og In Utero året etter gjorde ikke det helt store inntrykket på meg. Nirvana unngikk klokelig nok å forsøke seg på en Nevermind II, mye takket være Steve Albini som etterlot sin signatur på like karakteristisk vis som Butch Vig. Uten overraskelsemomentet, like umiddelbare låter eller helt den samme gnisten som hadde preget deres foregående album var den dømt til å bli møtt med skepsis. In Utero var likevel en mer interessant skive enn Nevermind, et skritt i retning av hva de kunne blitt hvis de hadde fått holde på lengre. Der Sliver pekte mot Nevermind, kan man se In Utero på samme måte, på vei mot noe mindre tilgjengelig enn millionselgerne. Jeg registerer derfor med viss skuffelse at man igjen har valgt ut de mest attraktive sporene, der Scott Litts remix av Pennyroyal Tea (etter Cobains ønske) vel er det mest interessante.

Det var ikke helt slutt etter dette. MTVs Unplugged-serie fikk oss en gang for alle til å lure på om Nirvana egentlig var et popband som spilte rock, eller et rockeband som spilte poplåter. Bowies The Man Who Sold the World og Ledbetters Where Did You Sleep Last Night var absolutte høydepunkter, selv om de ikke helt egner seg som oppsummering for dette bandet.

Det er noe sutrete å dra frem låtsavn på slike samlere. Platen er en helt grei oversikt over Nirvanas mest kjente øyeblikk, som du selvfølgelig allerede bør eie på de fire albumene de er hentet fra. At de har nedprioritert Bleach, b-sider og andre godsaker får man bare godta, men savnet av andre låter er egentlig større enn gleden over de som er tatt med. Slik sett virker dette som en lettvint, uspennende og trygg samleplate som på ingen måte tilfredsstiller forventningene og de langdryge rettsmøtene som har pågått siden Kurts død. Jeg kan ikke få meg til å tro at det er en plate i hans ånd, og den er i beste fall å regne som en introduksjon til nye generasjoner av fans. Å høre på Nirvana igjen er likevel som å åpne en dør tilbake i tiden. Det var Nirvana som trigget meg til å cruise rundt med SubPop-logoen lakkert over hele panseret, gå i rutete skjorter, forsøksvis anlegge grunge-hår og andre, mer illegale saker. Det var Nirvana som sørget for den første skikkelige manneklumpen i halsen, over nyheten om at en vilt fremmed mann i Seattle hadde blåst seg. Det var Lennon som døde, mens Yoko overlevde, Paul som ble rikere og kjedeligere, George som forsvant og Ringo... vel, hvem bryr seg om Ringo uansett? Nirvana var mitt The Beatles. Og det er de ennå.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Dizzee Rascal - Showtime

(XL)

19-åring fra London hamler opp med hip hop-storheter på begge sider av dammen. Big up!

Flere:

Pow Pow - Last Days On Earth
Loscil - Triple Point