cover

Some Boots

Karate

CD (2002) - Southern / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Indierock

Spor:
Original Spies
First Release
Ice or Ground?
South
In Hundreds
Airport
Baby Teeth
Corduroy
Remain Relaxed

Referanser:
The Secret Stars
Jones Very
Moving Targets
The Swirlies

Vis flere data

Se også:
Cancel/Sing - Karate (2002)
Pockets - Karate (2004)
595 - Karate (2007)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Part nonsense, part lung test

En favoritt-trio vender tilbake med et album uten store overraskelser - overraskende nok.

Siden midten av 90-tallet har Karate skjemt oss grundig bort med plater av meget høy kvalitet. Allerede på debuten (Karate, 1995) utmerket de seg med distingvert og emosjonell slowcore med et særskilt preg. De har utviklet seg gradvis mot en mer jazza og dvelende uttrykksform, særlig fra og med glitrende The Bed is In the Ocean (1998), et av 90-tallets favorittalbum, og ytterligere med Unsolved (2000). De har også dreid mot noe mer eksperimentelle eller søkende retninger ved blant annet å vise større vilje til å bryte med tradisjonelle låtstrukturer. Sist vi fikk noe håndfast fra Boston-trioen var det i form av en to-spors EP som varte bortimot halvtimen (Cancel/Sing, 2002). Liveshowene derimot har vekslet mellom det forrykende og uinspirerte, der vokalist/gitarist Geoff Farina tidvis har blitt vel egenrådig, noe som ikke alltid har fungert like bra. Spenningen i forhold til hva de skulle finne på denne gangen var derfor større enn på lenge, og det er derfor noe overraskende å finne Karate trygt plassert på stødig grunn med Some Boots.

For å trekke frem det som er mest negativt først: De ni låtene her (Corduroy finnes kun på CD-utgaven) bikker nesten uten unntak over fem minutter, og selv om Karate fint behersker 7-8 minutter, så kan Farinas gitarpartier av og til bli for lange og dominerende. Hadde det ikke vært for hans eminente spillestil (han varierer mer enn noensinne gjennom de ulike låtene) ville enkelte partier blitt redusert til noe meningsløse og stillestående jamsessions. Karate balanserer hele tiden på en hårfin grense, og hadde ikke tapt noe på å stramme inn enkelte spor.

Men dette er et som vanlig et bra album sett under ett, og for de av dere som vet å sette pris på bandet er Some Boots helt klart et må-ha. Det er ikke så slepent som Unsolved, særlig på grunn av at Farina har skrudd opp volumet på gitaren. Men det er heller ikke så fremmed, og alt vi liker (og det som andre hater) med trioen er fortsatt tilstede: Farinas høyreiste snakke-vokal (hans stemme er som vanlig sterk og har utrolig mye å si for dette bandet), bandets elegante vendinger og jazza tilnærminger. Man må i den sammenheng trekke frem Jeff Goddard (bass) og Gavin McCarthy (trommer) som på lett og tight vis gir Farina det spillerommet han trenger for å utfolde seg. Det sitter som et skudd alt på Original Spies, og alle de tre første låtene holder høy klasse. Særlig First Release må trekkes frem, en sugende låt med et fremoverrettet driv (litt som Sever fra Unsolved), med rivende gitar som vrir seg inn som en kniv, og med delikate brekk som likevel gjør den lett og innsmigrende. Ordene sitter som vanlig løst hos Farina, hvis tekster ikke alltid kan forstås som en helhet, men som fungerer utmerket også stykkevis og delt. Ice or Ground? er noe slappere i fisken, men igjen er Farinas sjelfulle gitarspill og det tette samspillet mellom rytmeseksjonen en uimotståelig kombinasjon som fungerer godt.

For lange South lider noe under mangelen på akkurat dette, og er en påminnelse om at Karate fungerer best som en power-trio. De mister rett og slett for mye kraft på sine lounge-forsøk. Det hjelper ikke at Farina spiller bra, her blir han surrende rundt alene, tilsynelatende uten mål og mening. Dette retter seg opp igjen på In Hundreds som presenterer en råere og mer overstyrt gitarlyd enn vi har hørt fra denne kanten på en stund, og igjen er det på de drivende partiene at Karate virkelig blomstrer, og det er Goddard/McCarthy som holder styr på Farinas lekne, utsvevende gitarkaskader. Airport og Baby Teeth følger i noe av de samme sporene, uten å trekke verken opp eller ned. Corduroy huskes som en stemningsfull livelåt, og er en ny tur tilbake til lounge-land. Den fungerer likevel noe bedre enn South, særlig når Farina tar en slo-mo-Hendrix mot slutten. Rolig går det også for seg i Remain Relaxed, og det er på langt nær en så dominerende avslutning som Not to Call the Police (1998) eller This Day Next Year (2000), men stemningsfull er den.

Med Some Boots høres det ut til at Karate har forsøkt å samle sine skolerte røtter, sin bakgrunn i det alternative rocke-miljøet og sin klare inspirasjon fra jazzens lekenhet og frihet. De har tidvis lykkes med dette, selv om jeg fortsatt mener at The Bed is in the Ocean (1998) er bandets fineste utgivelse. Jeg er personlig veldig glad i Karate og deres uttrykk, og selv om jeg opplever Some Boots som noe uinspirert til tider, tar jeg meg i å minnes Unsolved, som ga samme inntrykk den første tiden. Jeg håper Some Boots etterhvert vokser inn i sjelen på samme måte.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Flaming Lips - Yoshimi Battles the Pink Robots

(Warner Bros.)

The Flaming Lips bekjemper elektronikken, rosa roboter og andre demoner.

Flere:

Leonard Cohen - Live at the Isle of Wight 1970
The Megaphonic Thrift - Decay Decoy