cover

Love Is Here

Starsailor

CD (2001) - Chrysalis / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Soul / Visepop / Britpop

Spor:
Tie Up My Hands
Poor Misguided Fool
Alcoholic
Lullaby
Way To Fall
Fever
She Just Wept
Talk Her Down
Love Is Here
Good Souls
Coming Down

Referanser:
Soul Asylum
Jeff Buckley
The Black Crowes

Vis flere data

Se også:
Silence Is Easy - Starsailor (2003)
On the Outside - Starsailor (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Pent og stillferdig

Starsailors debut er pen og stillferdig, enkel og ærlig, og... ja, faktisk til tider meget bra.

Stakkars britiske jævler. De lider på et vis under det motsatte av den journalisttrenden som regjerer her oppe på berget. Der norske artister kan jobbe over flere år med å etablere stødige diskografier og særpregede lydbilder uten å sanke spaltemetere, kaster britisk presse seg over banda sine nesten før de er offisielt stiftet og har rukket å spille en tone i lag. Vi har mang en gang vært vitne til NMEs og Melody Makers nesten frenetiske detektorvirksomhet på "det neste store", og at de har hypet nykommere til de har ramlet sammen under vekten av forventningene til debutplaten. Next one, please: Starsailor.

Starsailor har vært nesten naivt rundhåndet med åpenhet rundt musikken sin under intervjuer og eksponering i spesielt NME. Å navnedroppe direkte inspirasjonskilder som Neil Young, Jeff Buckley, Tim Buckley (bandnavnet stammer fra mannens klassiker fra 1970) og Van Morrison kan raskt komme tilbake som et slag i trynet når de nå skal veies for sin første langspiller - veien til kopist-status er kort. Etter selv endelig å ha fått hørt gjennom skiva noen ganger tror jeg dog ikke de kommer til å få for mye pes med den kopi-greia. Jo visst hører man at Starsailor ikke fant opp kruttet, men bandets inntreden i singer/songwriter-landskapet er bygget over naivitet, enkelhet og med det en sjarmerende ærlighet som det er lett å komme i kontakt med for oss middels intellektuelle.

Med dette i mente tror jeg det er viktig å starte med å poengtere at Starsailor - naive eller ikke - høres ut som et band som tror på musikken, de iboende kvalitetene og lydbildet de presenterer. Skjønt... sa jeg band. Skal jeg være ærlig høres dette mer ut som et soloprosjekt, bygget opp rundt en lovende låtskriver med en stemme som tidvis virkelig imponerer med følelsesdybde og innlevelse. Resten av bandet presenterer et habilt, men anonymt lydbilde som sjelden, eller faktisk aldri tar fokus bort fra Walsh' vokal. Da er det ikke rart at en herremann på smådrøyt 20 år får litt problemer med å bære butikken over ei hel skive.

Men de svakere låtene er gudskjelov i mindretall, og tidvis formidler Walsh forløsende toner som får låter som den vakkert flytende Good Souls, det stilige singelkuttet Fever og den aldeles nydelige She Just Wept til å ta av som flotte små stykker av "hverdagssoul". Jeg finner det ikke like viktig å nevne de sporene jeg ikke setter pris på - det tror jeg blir meningsløst dersom du nå ønsker å vurdere denne skiva selv.

Men jeg vil likevel tillate meg å runde av med noen mer overliggende ankepunkter: Tidvis sklir bandets anonyme arrangementer over i intetsigende lalling (spesielt rettet mot intetsigende pianoklimpring) à la Soul Asylum, eller Black Crowes på en dårlig dag. Og er vi først inne på Soul Asylum er veggene syltymme over til Smokie(!!!). Jeg vil på ingen måte undergrave Walsh' kvaliteter som vokalist eller låtskriver, men det var dette med å legge alle egga i ei kørj, da. Dette virker nok veldig arrogant, men jeg håper inderlig at hver låt på den neste plata til Starsailor får en grundigere nerve-sjekk og en bredere vurdering av arrangementsmuligheter før de blir satt ut i livet. I så fall kan dette bandet komme til å levere killere som vil sikre dem en stødig plass i markedet fremover.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Karl Seglem - Femstein

(NOR-CD)

To horn i pannen, ei fele som spiller som Fanden, sjamanrytmer og et snev elektronikk - Femstein er Karl Seglems muligens beste plate!

Flere:

TV on the Radio - Dear Science
Diverse artister - Do You Know House? - Volume One