cover

Burnin’ Sneakers

Bomfunk MC's

CD (2002) - Sony Music / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Hip-Hop / Funk / House / Old school rap / Drum'n'bass

Spor:
Super Electric
Put Ya Hands Up
Where's the Party At
Back To Back
Rockin' With The Best
Freakin' It On
Throw 1 Back At Cha
Live Your Life
Kingstep
Somethin Goin' On
We R Atomic
Steady Rockin

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Det er dritt! Jeg elsker det!

Super electric soouundz from da undergroouund! Latterlig dårlig, grell og meget underholdende og jovial blanding av house og old school hip hop.

Fra barn og fulle folk skal man få sannheten, heter det. Og hva har det da å si at en sur plateanmelder som meg mener at MC B.O.W.s (kort for Brothers Of the Word, født Raymond Ebanks) old school-klisjéer er det mest patetiske siden Vanilla Ices comeback når hele nordeuropas barneskoler og fritidsklubber går i ekstase hver gang noen setter på Super Electric. Hva hjelper det at musikk(s)kjennere gang på gang prøver å slå i bordet, at dance e-jay generasjonens superhelt, produsent JS16s (Jaako Salovaara), forsøk på å være 2000-tallets Afrika Bambaataa og Run DMC heller tilsvarer Vikingarna, når DJer verden over kan få fulle turister og russ til å danse i taket ved å kjøre siste bombfunklåta på fullt volum. Jeg mener, fulle folk OG barn. Kan du få det sannere?

Helt seriøst må jeg faktisk gi tommelen halveis opp for disse gutta (med BOW og JS16 er også DJ Gismo (Ismo Lappalainen) ). Hip Hop/electro-funk/housen deres er ufrivillig morsom, men samtidig heftig og befriende, barnslig fengende. Det er motsetningen til det negative uttrykket "flinkis", (dårlis?). Det er, som sagt, ikke bra musikk, det skal jeg gladelig innrømme, men hva skjedde med å bare ha det gøy av og til? Hva skjedde med Rock'n'Roll, hva? Helt ærlig er jeg glad jeg slipper å høre på dette noe mer enn i veldig avmålte doser... men, hva kan man si, verden ville ikke vært den samme uten. Verden ville riktig nok ikke vært den samme uten lutefisk og folk som skriker i mobilen på bussen, men det har da sin folkelige sjarm det også. Tingen er at i motsetning til mye av det "barnevenlige" popmælet à la soon-to-be-pornstar Britney Spears og hennes med-dukker så har dette en viss kald og rå, usofistikert (finsk?) særegenhet og ærlighet ved seg. Mer soul enn noen pop-polert Mel C- eller Destiny's Child-låt jeg har hørt noen gang har hatt.

Selvfølgelig har plata sine øpsendaons. Beste låt er Super Electric med "kuli datastemme" og låter som Back To Back med Z-MC ("the bass is so loud, it disturbs your neighbah") og Kingstep er virkelig til å bli glad av og i. Uutholdelig verst er grusomheten og singelen (dessverre) Live Your Life med sitt forsøk på en oppdatert versjon av superhiten Freestyler og grell tekst og synging av Max'C.

Helt kort sagt: Hvis du er opptatt av å være ekte og ha god smak er vel dette så nær man kommer å banne i kirka, men er du opptatt av å ha det gøy er dette så godt som noe annen dance-tekno-elektro-partymusikk. Det er som med slike saftposer man får kjøpt på kiosken for en krone: Det er bilig piss, men hei; barna elsker det!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Leonard Cohen - Live at the Isle of Wight 1970

(Columbia)

35 år gamle Leonard Cohen leter etter seg selv og sitt eget uttrykk på scenen i 1970. Resultatet er eviggrønn ekstase.

Flere:

Le Corbeau - Moth on the Headlight
American Suitcase - Summerman