cover

All of a Sudden I Miss Everyone

Explosions in the Sky

CD (2007) - Temporary Residence / Bella Union / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Still Totally Fucking Destroys

Toner og melodier større og videre enn Texas-himmelen de er inspirerte av.

Anmeldelser av post-rock album har nå blitt like forutsigbare som sjangeren muligens allerede er.

Det åpnes ofte helst med referanser tilbake til Mogwai og Godspeed You! Black Emperor, eller kanskje Slint og Tortoise, hvor det deretter deriveres at forsvinnende lite nytt har skjedd siden da - for så vidt gyldige argumenter som egentlig tas i bruk med samme frekvens som tremolo-gitarer og sprakende feltopptak. Videre vil det nok fokuseres på formler à la "quiet-LOUD-quiet" samt eviglange sangtitler, før konklusjonen om at post-rocken er død til slutt nås omtrent like ofte som stormende og støyende gitarklimaks.

Uansett, akkurat denne teksten om Explosions in the Sky og deres seneste album All of a Sudden I Miss Everyone vil muligens handle litt mer om selve musikken.

Explosions in the Sky lager toner og melodier større og videre enn Texas-himmelen de er inspirerte av. I mylderet av emosjonelle instrumentalrock-band er Explosions in the Sky fremdeles en av de som sikter enda litt høyere, og med stø kurs mot det øverste sjiktet av atmosfæren lykkes de med større presisjon enn de aller fleste med å lage musikk som faktisk er "bigger than words and wider than pictures".

Med et tradisjonelt oppsett av to gitarer, bass og trommer, samt en busslast effektpedaler, lager de sceniske og maleriske stemninger for klisjéfylt og sjangertro billedbruk à la fallende verdensordener, post-apokalyptisk trøstesløshet eller anarkistiske opprør. Eller egentlig; for skimrende solnedganger, svimlende høyder eller bunnløse avgrunner.

Eller; Explosions in the Sky er lyden av ditt hoppende hjerte midt i en stormende forelskelse, eventuelt lyden av akkurat det øyeblikket der du lener deg forover for å kysse din utkårede, samtidig lyden av at hun eller han gjør akkurat det samme. De skimrende refleksjonene på alle fire netthinnene er enten av eksplosjoner i horisonten eller et enslig stjerneskudd.

Eller; begge samtidig. For bak det stormende og drønnende ligger det vemodig melankoli for naive drømmere og fortapte sjeler.

All of a Sudden I Miss Everyone, årets oppfølger til The Earth is Not a Cold Dead Place fra 2003, tar utgangspunkt i de samme tematiske stemningene, men med et uttrykk utløpende fra et sted mellom The Earth... og 2001-albumet Those Who Tell the Truth Shall Die, Those Who Tell the Truth Shall Live Forever.

Det vevre og reflekterende overtas dermed av det voldsomme og storslåtte med store kontraster mellom tilbakelent ambiens og øredøvende crescendo. Definitivt ikke noe revolusjonært nytt, spesielt sjangeren tatt i betraktning, men Explosions in the Sky vever denne gang inn små evolusjonære endringer som økt bruk av piano, eliminert bruk av militære trommemarsjer og... vel, ikke så mye annet nevneverdig, egentlig.

Det som allikevel gjør All of a Sudden I Miss Everyone til en triumf, er at musikken utstråler nettopp det – den triumferer – på jublende og engasjerende vis med romantisk intensitet.

Åpningssporet The Birth and Death of the Day illustrerer dette godt; etter en dyster og dronende åpning ikke langt fra Pelican og Isis' territorier, tar sammenvevde mollstemte melodilinjer av skimrende gitarer over, mens pulserende perkusjon varsler eksplosjoner vi egentlig har hørt før, men gjerne føler igjen. Avslutningen er voldsom og vakker, hvor frenetiske trommeslag forfølges av jagende gitartoner til en hjerteskjærende konklusjon.

Bygd på samme lest, men enda litt bedre, er Catastrophe and the Cure, ikke bare albumets beste spor, men også godt mulig bandets og årets – det tar allerede utgangspunkt i et stormende klimaks, og bygges opp til et annet av enda mer omspennende størrelsesorden, ett som evner å invitere til taktfaste slag i luften med knyttede never like mye som standhaftig reising av nakkehår.

Uten å være like bombastiske, vekker også de to kortere pianobaserte låtene What Do You Go Home To? og So Long, Lonesome lignende reaksjoner, mens It's Natural to Be Afraid, albumets og bandets lengste på 13 minutter, føles en tanke mindre dynamisk og mer utsvevende, og får ikke tilstrekkelig retning og momentum før halvveis.

Allikevel når låten, og lytteren, samme konklusjon som overskriften, som i presens og pekende versjon var påskriften på en lapp (avsender: American Analog Set) vedlagt bandets demotape levert til Temporary Residence Limited etiketten i Austin, Texas.

En annen papirbit vel så viktig for bandets dannelse og videre eksistens var trommeslager Chris Hraskys opprinnelige kontaktannonse i form av en lapp på den lokale platesjappas oppslagstavle. Omringet av tegninger av fjell, ørner og fjellørner, hadde den også setningen "Wanted: Sad, triumphant rock band."

Heldigvis fant han det. Heldigvis kan vi gjøre det samme.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Madrugada - Madrugada

(EMI Virgin)

Ringen er sluttet, lyset er slukket. Norges største rockeband sier farvel med sin sterkeste plate siden funklende Industrial Silence.

Flere:

Fleet Foxes - Fleet Foxes
The Mormones - Guide To Good And Evil