cover

Merriweather Post Pavillion

Animal Collective

CD (2009) - Domino / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Post-pop? Post-altmulig

Det er ingen som gjør Animal Collective bedre enn Animal Collective selv.

Etter at Animal Collective sist gang laget et lite vidunder av et freakpopalbum med Strawberry Jam, så har det vært umenneskelig mange og høye forventninger til hva det lille store New York-kollektivet skulle sette sammen denne gangen. Og selv om det etter hvert så rutinerte bandet står allerede bak noen høyst minneverdige øyeblikk spredt ut over en snart ti år lang periode, så topper de nå hele katalogen sin med Merriweather Post Pavilion. Skamløst fengende hundre tusen ganger mer enn før, og rett og slett et suverent gjennomført album.

Og det fortsetter egentlig litt der de slapp sist gang. Det er få band som er forunt å ha en såpass markant og unik identitet som det Animal Collective har bygd seg opp. Uansett om det er snakk om messing i endeløse loops, tribale festdanser, sylskarpe lekne beats eller lystige sirkusdroner, så er det Animal Collective slik bare Animal Collective kan gjøre det.

Det hele har vel faktisk blitt hakket mer inkluderende denne gangen, til og med i forhold til Strawberry Jam, i alle fall med tanke på at de har jekket ned sirkustendensene og fått litt mer orden på det magiske kaoset sitt. Eventuelt kaos i det magiske rotet sitt. Men de er fortsatt sitt besynderlige selv, men på Merriweather mye mer standhaftig enn noen gang før. Og dette kan ha en sammenheng med at Strawberry Jam, slik den lekte med struktur og tøyde vokale grenser relativt langt, av mange ble oppfattet som pretensiøs og ubehagelig konfronterende. Og om Merriweather kan tolkes som et symptomatisk trekk fra eller mot den slags påstander skal jeg la være å uttale meg om, det får bli opp til hver enkelt å finne ut av. Men at de stadig utvikler sounden sin innenfor sine egne kompromissløse standarder gjør at det er vanskelig å kjede seg i alle fall.

Jeg var også ganske sikker på at de aldri kom til å lage en låt like catchy som Peacebone noensinne, men jeg lurer sannelig på om de i det minste har tangert den på My Girls. My Girls er riktignok en del mer behersket enn Peacebone, men maken til låt som brenner seg fast som få andre. Og det samme kan sies om Summertime Clothes. Og Bluish. Og ikke minst Brother Sport. Og der den røde tråden var litt her og der på Strawberry Jam, og kom seg unna med det ved å la det være litt av greia, så er Merriweather en latterlig jevn og gjennomført skive.

Animal Collective har, om så kanskje i blant både på en sporadisk og krampaktig måte, alltid sittet inne med en eventyrlig tiltrekningskraft. Det er ikke alltid man har følt seg like velkommen inn i skogen, men det gjør man nok mer enn tidligere på Merriweather Post Pavilion. Dog også her kommer ingenting gratis, det er en herlig blanding av umiddelbar begeistring og fascinerende overdådighet som krever litt tid.

Og av overdådige virkemidler som tas i bruk må vel vokalen sies å være et av de, det er få andre tilfeller der ute av slik manisk tilstedeværelse når det gjelder vokal som det Avey Tare og Panda Bear står bak her. Og den svært eksentriske vokalstilen her kunne kjapt ha lagt grunnlaget for et band som kunne hørtes ut som en parodi på seg selv, men det greier de på mesterlig vis å styre unna.

Guttenes evne til å få euforiske harmonier og temperamentsfull lek med tradisjonell låtskriving og elektronikk har en tendens til å få det meste annet til å virke nesten drøyt tilbakeholdent. Dette greier de også denne gangen, uten at de på noen som helst måte egentlig overrasker, slik de gjorde konstant forrige gang. De leverer i stedet et album som er lekent på en så selvsikker og selvfølgelig måte jeg kanskje ikke har hørt før.

Det var alltid meningen at denne skulle bli noe stort, det var jo det. Og det er bare å nyte at resultatet ble enda bedre enn man kunne forventet, for dette er bare sonisk himmel, jord og skog – fremtid, nåtid og fortid på en gang, og det er fullstendig urørt av alle andre enn dyrekollektivet selv.

Og det har resultert i en skive som er helt i en klasse for seg selv.

comments powered by Disqus

 



undrende_gutt86
2009-01-13

Så hvorfor ingen toppkarakter?

2009-01-146/7

Skjønner at det kan se litt rart ut i forhold til teksten, og karakteren kunne kanskje like gjerne ha vært den gjeveste. Men det ble bare en kjapp vurdering jeg tok, og står ved den. Men at det er en sterk sekser er det ingen tvil om.

Magnus
2009-01-14Toppkarakter

Synes ikke 6/7 ser rart ut i forhold til teksten i det hele tatt. En sekser er en toppkarakter. Bra at du prøver å motvirke sjuer-inflasjonen, Rones. Synes sjueren deles ut litt vel ofte.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo