cover

Classic Albums: Metallica

Metallica

DVD-Video (2001) - Eagle Vision / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Heavy metal

Spor:
Enter Sandman
Sad But True
Holier Than Thou
The Unforgiven
Wherever I May Roam
Nothing Else Matters

Vis flere data

Se også:
St. Anger - Metallica (2003)
St. Anger - Metallica (2003)
Cunning Stunts - Metallica (1998)
Death Magnetic - Metallica (2008)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Crunch!

'This was not necessarily just a great heavy metal record, it was a great ROCK record.'

Som musikkdokumentar-entusiast er det ikke fritt for at jeg har funnet en og annen nugget i den nederlandsk-produserte serien Classic Albums. Serien er ambisiøs, nostalgisk og ofte like mytenedbrytende som myteskapende i det den alltid har et primært fokus på å gå inn i menneskene og miljøene som skapte de omtalte albumene. Når produksjonsteamet tar for seg for eksempel ei Metallica-skive, kan du med andre ord stole på at det er nettopp Metallicas medlemmer og teamet rundt som åpner kjeften for å forsvare og forklare seg.

Og mens vi er inne på Metallica, hvorfor ikke ta med seg seriens dokumentar på bandets selvtitulerte og desidert mestselgende album fra 1991, kanskje aller best kjent på folkemunne under navnet The Black Album. Ja ja, jeg hører at dere allerede skjeller og smeller der ute, dere gamle hardbarka Metallica-fans: "Det skulle ikke vært The Black Album, det skulle vært Ride the Lightning/Master of Puppets/...and Justice For All!" Til det har jeg bare en kommentar: Bollocks!

The Black Album er faktisk langt unna å være en favoritt i min egen rangering av bandets diskografi, men jeg regelrett grøsser ved tanken på en dokumentar på noen av de tidligere albumene. Vi veit egentlig alle hvordan det hadde gått, gjør vi ikke? En solid time med "Så sa Lars...", "...og så sa James...", "...og så sa Lars...", osv. Blikke no drama, blikke no såpeopera av sånt, veit du. Nei, takke meg til svartskiva, krangel, fyll, faan og nerver. Dessuten er det jo ikke skiva som anmeldes, ikke sant? Det er dokumentaren om skiva. Stor forskjell der.

Dokumentaren er på sitt absolutt mest interessante i den innledende halvtimen, i den bolken der albumets tiltenkte mikser, Bob Rock, like godt bryter seg inn i sentrum av begivenhetene og kaprer produsentstolen. Rock er den første til å innrømme at det var starten på en seig og vanskelig stillingskrig vis à vis det tidligere enerådende team Hetfield/Ulrichs kontrollfrikende blikk, med Hammett og Newsted som neglebitende tilskuere. I året denne dokumentaren er laget, det vil si 2000, er på sin side Hetfield og Ulrich nesten søte når de med rødmeblussende kinn og via svadende omveier innrømmer at Rock faktisk hadde noe å tilføre dem begge, og dermed også Metallica som band:

"In the past it has always been about basically nailing the perfect drum track, and it was just me and James in here. (…) It was always about not fucking up, it was never about letting the music carry you to some place." (…) With Bob it became much more about a vibe, about a moment, and it became much more about a performance." - Lars Ulrich

Disse ordene sagt i etterpåklokskapens ånd, står i grell kontrast til spenningene mellom band og produsent som gis til kjenne gjennom arkivklipp fra innspillingsperioden. Der Rock prøver å dytte Metallica inn i nye arbeidsmetoder og ikke minst nye tankemønstre, svarer bandet med det de da kunne best; mobbing. Kvartetten aner med andre ord ikke at de er verdens heldigste drittunger når Rock likevel står løpet ut og byr dem, og verden, på et til da utangert sonisk monster i Metallica-katalogen. Og til tross for at Rock er ydmyk nok til å tone ned sin rolle, så vet vi strengt tatt bedre, gjør vi ikke?

"I could see I wasn't gonna get anywhere with the arrangements. I concentrated on tempos and mainly the feel, (…) Really listening and feeling out what the band was about." - Bob Rock

The Black Album ble et voldsomt paradigmeskifte for Metallica. Om det var på godt eller vondt eller til det beste for musikken strides fansen fremdeles om. Dokumentaren gjør uansett en god jobb i å vise oss hvordan Rock er katalysatoren som etter hvert klarer å få hver og en av medlemmene til å forstå at de besitter uutforsket potensiale, både som band og musikere. Den tidligere hakkekyllingen Jason Newsted var nok den første som trakk nytte av det; med Bob Rock bak spakene fikk også bassen en plass, og en langt mer sentral sådan, i Metallicas lydbilde.

"He taught us all to listen, not just hear. To actually listen to what's going on, what needs to be and how things work together, to make the song breathe and pulsate." - Jason Newsted

Og Kirk Hammett, tja hva skal man si, mannen er et formidabelt VM i usunn selvutslettelse, men steike som han leverer med Rocks fotblad i akterspeilet - her eksemplifisert gjennom en seig og frustrerende prosess som avføder den groovy soloen i The Unforgiven. Det samme gjelder når han kommer opp med et riff som først blir glitrende og skjellsettende når Ulrich setter det sammen til selve basisen i klassikeren Enter Sandman. Så nær, men likevel...

Joda, det er mer her. Gjennomganger av mastertaper, lydeksperimenter, trommelyd, ballader (ytterst kontroversielt for et band som Metallica i 1991), strykere, samt en fyldig seksjon med ekstraintervjuer og demogjennomganger for de mest interesserte. Hovedprogrammet mister imidlertid noe av momentet etter at de innledende gnisningene mellom Rock og bandet er skildret, og et presentert låtmateriale som inkluderer Holier Than Thou, Whereever I May Roam og Nothing Else Matters klarer ikke å holde entusiasmen min helt til målstreken. Det vies også ufortjent mye oppmerksomhet til det "sensasjonelle" i bruken av strykere på dette albumet. Og når det slår over i en lengre passasje om og med klipp fra S&M-sesjonene med Michael Kamen, virker det som om produsentene av dokumentaren gir bandet et i overkant jovialt håndslag i form av tendensiøs reklame. Dog skal det sies at det er forferdelig morsomt å høre Hetfield/Ulrichs happy, happy, happy-demoversjon av Sad But True. Takk Gud for at Rock senka tempoet og forvandlet låta til det seige crunch-beistet vi kan høre på svartskiva i dag.

Det mest interessante med denne dokumentaren er å se Metallica for første gang og på drøy overtid vandre inn i et samarbeid med en ekstern kreativ part. Uavhengig av en kvalitativ evaluering av resultatet er vi vitne til et bandsosiologisk studie der Metallica gradvis dropper rigide forsvarsmekanismer og våger å ta musikken inn i, for deres egen del, uutforskede sideveier. The Black Album fjernet på ingen måte alle skylappene for bandets del. Ulrichs kommentarer vitner om en smertefull prosess som han representativt nok ikke fikk fordøyd og behandlet før flere år utpå 90-tallet. Hovedpoenget er uansett at møtet mellom Metallica og Bob Rock gir et direkte innblikk i en periode der bandet gjennomgår en uforutsett mentalitetsendring, både på personlige plan og i bandsammenheng, og i akkurat dét rommet gis musikkens ofte uuttalte krav til utvikling en reell og konkret mening. Sett i et lengre perspektiv blir dokumentaren dermed også en interessant prolog inn mot den langt mer omstendelige filmen Some Kind of Monster (2004), der bandet på mange måter tvinges til å rydde opp i alle mulighetene The Black Album ga dem. De etterfølgende og ufokuserte albumene Load (1996) og Reload (1997) var vel i seg selv bevis på at bandet ikke var helt klar for friheten og verktøyene som ble gitt dem i 1991.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ricochets - The Ghost of Our Love

(White Jazz)

Her lukter det 60-tall, knuste hjerter og klassikerstatus lang vei.

Flere:

Mclusky - The Difference Between Me and You Is That I'm Not on Fire
Love - Forever Changes