cover

Fishscale

Ghostface Killah

CD (2006) - Def Jam / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
East Coast Rap

Spor:
The Return of Clyde Smith (Skit)
Shakey Dog
Kilo
The Champ
Major Operation (Skit)
9 Milli Bros.
Beauty Jackson
Heart Street Directions (Skit)
Columbus Exchange (Skit) / Crack Spot
R.A.G.U.
Bad Mouth Kid (Skit)
Whip You With a Strap
Back Like That
Be Easy
Clipse of Doom
Jellyfish
Dogs of War
Barbershop
Ms. Sweetwater (Skit)
Big Girl
Underwater
The Ironman Takeover (Skit)
Momma
Three Bricks

Referanser:
Wu-Tang Clan
Redman
Nas
Mobb Deep
Gang Starr
MF Doom

Vis flere data

Se også:
Bulletproof Wallets - Ghostface Killah (2001)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Moden og gatesmart

Vår mann setter et par pils på at Ghostface har levert det feteste New York-albumet i 06.

Jeg har vokst opp med Wu-Tang Clan. Faktisk ligger en av de viktigste grunnene til at jeg i det hele tatt hører på hip-hop hos Wu. Da jeg var en liten drittunge satt jeg ofte hjemme hos en kamerat og spilte Street Fighter II på supernintendo, mens storebroren hans pumpa Enter the 36 Chambers på fullt volum i rommet ved siden av. Jeg husker fortsatt første gang jeg hørte Bring Tha Rawkus (som jeg trodde var "bring the rockets") og Wu-Tang Clan Ain't Nothin' to Fuck Wit' gjennom de tynne veggene i Haugerud-blokkene. Det traff.

Sammen med første gang jeg hørte Illmatic-albumet til Nas en påskedag på en fritidsklubb på Trosterud kan min interesse for hip-hop føres tilbake til dette øyeblikket på rommet til Patrick da jeg var ti. Gammel kjærlighet oksiderer som kjent ikke og Enter the 36 Chambers er fortsatt et av de tre beste hip-hop albumene jeg noensinne har hørt. C.R.E.A.M gjør meg fortsatt emo, og Da Mystery of Shadowboxin' gir meg stadig en ubeskrivelig trang til å slå noen hardere enn de fleste andre låter gjør. Men nok om meg. La oss i stedet fokusere på Ghostface sin nye utgivelse Fishcale.

Som helhet er Fishcale er blitt en organisk, soul og funk-basert affære som produskjonsmessig ligger ganske langt unna mesteparten av hip-hop'en som preger listene for tida. Skiva oser av skitten New-York-sound og det er virkelig deilig å høre en rapper som tør å dra på og være (nesten uten unntak) kompromissløs, og ta ting ett steg tilbake eller tre uten å miste relevanse.

Flesteparten av sporene er basert på samples av gamle soul- og funklåter og sounden kler Ghostface perfekt, som den alltid har gjort. Etter noen gjennomhøringer er det lett å dele albumet i to, hvor første del er soulbasert og den andre delen er preget av flere statiske MF Doom produksjoner og mindre lekenhet enn det førstedelen.

Fishcale starter med Lewis Parker-produserte Shakey Dog - en drøy storytellinglåt som varsler hvilken retning albumet går i. Funky bass, blåsere, vokalsamples og en sinnsvakt detaljert tekst om et innbruddsforsøk som går galt. Tredjesporet Kilos – et av albumets høydepunkter omhandler kokainselgeres virkelige hverdag med et latterlig fengende refreng, og en basslinje som gjør hele låta. Just Blaze-produserte The Champ høres ut som en klassisk Wu-låt samtidig som det beviser Just Blaze sin evne til å lage bangere på bestilling (på tross av at Rocky-samplet ikke ble med allikevel). Refrenget (eller pratinga på refrenget) er kanskje litt vel masete, men herregud. Originalen som aldri kom ut burde for øvrig vært gitt bort til alle landets bokseklubber.

På 9 Milli Bros. er Wu-Tang gjenforent og selv om ikke alle medlemmene legger like gode vers er det alltid moro å høre noe som faktisk minner om Wu i "gamle dager" kvalitetsmessig, mye takket være MF Doom-produksjonen. Suggererende piano, strykere og typiske midschool-trommer. Minnene strømmer på. Dessuten er ODB representert som en slags siste hilsen og man kan jo ikke hate på sånt.

Pete Rock leverer en fantastisk New York-produksjon på R.A.G.U og Raekwon legger igjen overraskende bra. Som på Kilos og Crack Spot bytter Ghostface ut glamour og biler (jmf Young Jeezy) med skitt og noia når kokaintematikken tas opp. Troverdighetspoeng i margen der altså. Albumets nest fineste låt (slått av Momma, virkelig en av årets fineste låter), Whip You With a Strap (prod: J Dilla) er selvutleverende ærlig uten å falle ned på den patetiske selvhøytidligheten slike låter ofte gjør. Det er bare å sette låta på repeat og mimre med rundt voldelige, alkoholiserte mødre og beltespenner.

Ghost har tatt med seg norgesvennen, VG-forside-dekkende og svært potensielt one-hit-wonder Ne-Yo på singelen Back Like That og jeg mistenker helt ærlig at dette er noe av det beste den unge fløtepusen kommer til å være med på noensinne. Eksdame-låta er spennende og velprodusert til å befinne seg i "rolig hip-hop-med r'n'b-innslag-for-damene-og- NRJ' segmentet". Ghostface framstår nok en gang som hakket dyktigere til å skrive enn den gjennomsnittelige rapperen, uten at det noen måte blir presserende, belærende eller for flinkt. Det er bare bra. Rett og slett.

Klubb-bangeren Be Easy er bygget opp rundt et noe played out sample blant andre Tungtvann har brukt før på Bransjehora. (Det er kanskje unødvendig å nevne at MF Dooms chopping er et par hakk fetere enn Poppas og at Ghostface ripper bedre enn Jørg-1, men la oss ha det sagt uansett). Trife har fått være med på moroa og låta har i tillegg blitt utstyrt med et ubetalelig refreng. ("Tell your crew to be easy/run around with them fake frowns/sell'em on e-bay...") Umulig å mislike og umulig å ikke ville drikke øl og hoppe til.

De MF Doom-produserte sporene Clipse of Doom og Jellyfish markerer på en måte overgangen til den (konstruerte) andredelen jeg skisserte over, og er de første sporene uten noen særlig soula følelse (med delvis unntak av Back Like That). Clipse of Doom er bygget opp rundt et statisk, hypnotisk aggressivt gitarsample og Ghostface spytter hardt og tight back2back med Trife. Låta blir, på tross av MF Doom-produksjon og bra vers, for ensformig og står igjen blant albumets svakeste. Noe som for så vidt sier mer om albumet enn om låta. Jellyfish med Theodore Unit er også en liten nedtur i forhold til de foregående sporene, og igjen blir MF Doom-produksjonen litt vel statisk.

Pete Rock står bak Dogs of War (med et sample fra Sly & the Family Stone) som er proppfullt av potensiale som dessverre aldri forløses i mangelen på et refreng eller en hook i en eller annen form.
Ghostface har selv produsert Big Girl og beaten er ikke blant de tigheste, men allikevel er den sjarmerende skeiv med samples henta fra You're a Big Girl Now. Strengt tatt legger han versene sine nesten rett over originallåta, men det funker og man kan ikke unngå å humre litt av ideen og la seg imponere av sluttresultatet. Tekstmessig er låta også en højdare, der den handler om tre forskjellige damer som alle er mer hekta på Ghostfaces dop enn på ham.

På Underwater kommer MF Doom til sin rett som produsent med en fantastisk undervannsproduskjon og en topic-låt om nettopp livet under vann (med uunngåelige allusjoner til livet etter døden). Sprøtt og ukonvensjonelt, men det fungerer absolutt.

Sistesporet Momma er en verdig avslutning på et meget, meget godt album. Melankolsk og pent, men samtidig funky med organisk bass og fin vokal av Meghan Rochelle. Ghostface leverer kanskje de beste versene på hele skiva, og låta er blant de fineste hip-hop låtene jeg har hørt på en god stund.

Der andre rappere mister gnisten, får skrivesperrer, kjører ting for langt eller rett og slett blir for opptatt av penger og damer til å gjøre det de er best på gjør Ghostface gode album på rekke og rad. Fishcale er i så måte inget unntak og vår mann i New York skal ha for flere ting. For det første er han flink til å moderere seg. Riktignok består albumet av 24 spor men til gjengjeld klokker en god del av låtene inn på under tre minutter. Spor som Barbershop og Beauty Jackson består bare ett vers og det er deilig å høre en rapper som ikke drar låtene ut i det vide og det brede. Snarere enn å ville bytte spor midt i en låt, sitter man igjen med et ønske om å høre låta igjen (og ofte igjen, og igjen, og igjen).

Som tekstforfatter er han av de smartere gutta på tross av at han aldri blir belærende, politisk eller pretensiøs. Man tror på Ghostface og albumet høres gjennomgående ærlig ut uten at selvutleveringen blir pinlig. Med sine 35 år framstår han som både moden og gatesmart samtidig, og han har nesten hele veien plukka beats som får fram det beste og mest varierte i ham både flowmessig, tekstmessig og stemningsmessig.

I lengden blir det kanskje litt vel mye soul og vokalsamples for noen. Gutten høres utrolig fet ut over den type produksjoner og albumet framstår svært helehtlig, men samtidig hadde det kanskje tjent albumet å ha gode alternativer til de funky låtene Ghostface har satsa alle korta sine på. Der Jellyfish og Clipse of Doom er rett og slett ikke bra nok og drar albumet litt ned, sammen med Dogs of War kunne man kanskje ønska seg en banger eller to til. Om ikke annet kunne disse låtene vært utelatt og slik sett skapt et helt album med samme gode, skitne følelse. I tillegg er antall skits et irritasjonsmoment, og antall gjesterappere litt vel høyt, i alle fall når ingen av de er revolusjonerende dyktige. Theodore Unit er nokså uinteressante (noe både det triste albumet, og den om mulig enda tristere konserten på Betong beviste) og selv om Raekwon gjør det bedre enn frykta kunne man kanskje ønsket seg noen andre features.

Allikevel blir innvendingene bare småpirk på overflaten når det kommer til Fishcale som kommer til å bli utspilt i creativen min de neste månedene. Ghostface har laget enda et album i rekka av uhyre vellykkete soloutgivelser og står fram som den eneste av de gjenværende Wu-medlemmene som faktisk har noe å komme med. Dybden, tekstene og beatsa prater for seg selv. Akkurat nå er jeg lettere likegyldig til Dipsets hype-seilas og Nas' kommende skive. I stedet setter jeg et par pils på at Ghostface har levert det feteste New York-albumet i 06. Det er bare å ta av seg New Era'n.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Humanoid - Sessions 84-88

(Rephlex)

Lurer du på hvordan techno hørtes ut før det ble allemannseie? Humanoid presenterer old-school acid house, rave og techno fra 1984-1988.

Flere:

Diverse artister - Østfoldminner
Ralph Myerz & The Jack Herren Band - A Special EP