cover

Long Road Out of Eden

The Eagles

2 x CD (2007) - Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Rock

Stiler:
West coast / Voksenrock / Countryrock

Spor:
No More Walks In The Wood
How Long
Busy Being Fabulous
What Do I Do With My Heart
Gulity Of The Crime
I Don't Want To Hear Anymore
Waiting In The Weeds
No More Cloudy Days
Fast Company
Do Something
You Are Not Alone


Long Road Out Of Eden
I Dreamed There Was No War
Somebody
Frail Grasp On The Big Picture
Last Good Time In Town
I Love To Watch A Woman Dance
Business As Usual
Center Of The Universe
It's Your World Now

Referanser:
Don Henley
Glenn Frey
Joe Walsh
Timothy B. Schmit

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Episke westcoast-legender

28 år siden forrige studioplate er de amerikanske ørnene her igjen – endelig – med ny musikk.

Eagles trenger ingen nærmere introduksjon. De er store, på så mange vis, med sterke personligheter og en lang historie. Albumet The Long Run (1979) var siste gang de laget studioalbum sammen. Gjenforeningen, så tidlig som i 1994, ble etterfulgt av den ene turnéen etter den andre, og stadige lovnader om ny musikk. En ny sang her og der dukket opp, men studioalbumet kom aldri. Jeg hadde for lengst gitt opp håpet, men sannelig – i oktober 2007 skjedde det.

En dobbel-CD, intet mindre, og mye ny musikk. Det tar tid å fordøye alle inntrykkene, men jeg har hørt mye på Long Road Out Of Eden i lang tid nå. Derfor en noe forsinket anmeldelse, siden platen kom ut tidligere i høst.

CD 1 starter med No More Walks In The Wood, en korbasert, enkel melodi, som setter tonen for den episke platen. Pent og pyntelig, men relativt kjedelig. Så rockes det i gang med How Long (førstesingelen), skrevet av Eagles-vennen J.D. Souther. Dette er en urtypisk Eagles-låt, som minner om gladlåtene deres fra det tidlige 70-tallet. Ikke min kopp med te, for å si det slik, men bevares - det svinger veldig bra, og man ser for seg låvedansen på den amerikanske landsbygda.

Busy Being Fabulous er første nye sang som presenteres på CD-en, som er skrevet av Don Henley og Glenn Frey i samarbeid. Don Henley synger ledevokalen, og teksten dreier seg om trøbbel i forholdet og antydninger til at utroskap foregår. Dette er første sang jeg virkelig liker på platen, med en sterk melodi på både vers og refreng. Don Henley er også en klar favoritt mht. stemme og melodisk struktur, så denne sangen får 10 poeng alene fra meg. Fin, svingende rytme, og nå begynner man å høre også hvor bra alt låter på denne plata. Alle detaljer er krystallklare, og kompet er perfekt balansert.

What Do I Do With My Heart er enda en Frey/Henley-sang. Og sannelig. Det er mulig å skrive enda en sang om et brudd, som likefullt høres ektefølt og genuint ut. Dette er en låt et hvilket som helst boyband fra for- eller nåtid ville ha gitt mye for å fått tilgang til. Her er det Frey, med en mer søtladen stemme, som synger, men det høres nesten ut som en sang bassist Timothy B. Schmit skulle ha sunget. Melodien er meget, meget vakker, og spesielt partiet mot slutten (2.45 og ut) er det beste, knallbra koring og veksling mellom Frey og Henley her.

Klart for litt moro, med den alltid trivelige Joe Walsh som leder an på countryrockeren Gulity Of The Crime, albumets første "innhentede" låt skrevet av Francis John Miller og Jerry Lynn Williams.

Så er det Timothy B. Schmits tur – eller "indianeren" som mange kaller ham. Den stødige bassisten, som ser evigung ut, har den svaleste sukkerstemmen i bandet, og hans I Can't Tell You Why (fra 1979) er en klassiker i Eagles-repertoaret. Det kommer derfor ikke som noen overraskelse at hans første lead vocal-sang på den nye platen er en ballade i samme stil. I Don't Want To Hear Anymore er skrevet av engelske Paul Carrack (kjent fra Mike & The Mechanics og egen solokarriere). Igjen en ballade om et uungåelig brudd, som har de nye originale vriene som gjør at jeg synes den skiller seg ut i mengden. Teksten er også gripende og ektefølt. Bra koring fra de andre guttene, og kompet er igjen upåklagelig.

Waiting In The Weeds er en midtempo-sak fra Don Henley skrevet i samarbeid med bandets faste gitarist, Steuart Smith (erstatteren for Don Felder). Dette er mer en folkrock-inspirert melodi, med et melankolsk blikk fra en aldrende person, med øyeblikksbilder fra gode minner i fortiden. Slik jeg hører dette, er dette Henley på sitt beste mens han er i det melankolske hjørnet. "I know I've fallen out of your good graces, but it's alright now".

No More Cloudy Days er Glenn Frey på sitt beste, på hovedvokal og som låtskriver. I sviskende togtempo tar han en "smugglers blues" med solskinn gjennom duskregnet. Også for aldrende menn, dette, men jeg tror de fleste med ungdom i sinnet vil falle for denne vesle perlen. En sang Eagles også har spilt live de siste par årene.

Fast Company er en av albumets overraskelser, skrevet av Frey/Henley, med Henley på vokal. Det meste går i falsett, og er rene 70-talls Bee Gees pastisjen. Egentlig bare en "groove", med identisk gang på vers/refreng, men det fungerer bra.

Temposkifte igjen med Do Something. Enda en oppbruddsang. Nå begynner selv en melankolsk romantiker som meg å få nok. Det er ikke det at sangen er dårlig. Men den passer kanskje best å sette på enkeltvis. Melodien og teksten er skrevet av Schmit (som også synger lead), sammen med Henley og Smith.

En vuggevise fra Frey, You Are Not Alone, i samme rolige tempo runder av CD 1.

CD 2 innledes med det episke tittelsporet Long Road Out Of Eden, med en spilletid på over ti minutter. Sangen innledes med et horn som høres ut som en tidvis illevarslende tåkelur, samt kirkeklokker i det fjerne og vinddrag. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor dette er tittelmelodien; både melodisk sett, og temamessig mht teksten, er dette et nøkkelspor. Eagles er Amerikas band, men tør også å kritisere amerikansk livsstil, tankegods og engasjement for å "fri verden". Liberale, rike radikalere, vil nok konservative hauker si, om Eagles' sitt ærend her. Uansett, i en europeisk setting er dette en innfallsvinkel som faller heldig ut. Henley synger angstbitersk, som bare han kan, og det er tydelig – både mellom og på linjene – at USAs fremferd både hjemme og utenlands er gal, slik låtskriverne Henley, Frey og Schmit ser det. Det er veldig mange gode tekstlinjer i sangen, men la meg trekke frem denne: "Weaving down the american highway, through the litter and the wreckage and the cultural junk, bloathed with entitlement, loaded on propaganda, and now we're driving dazed and drunk"

I Dreamed There Was No War er en halvannen minutts instrumental – som tross melankolsk tilsnitt – er en fin epilog til tittelmelodien. Kun låtskriver Freys gitar og strykere, en håpefull tittel – en ny morgen, en ny sjanse. Vakkert.

Neste låt er skrevet av Jack Tempchin og John Brannen, Somebody. Dette er en mer klassisk blueslight-rocker med Glenn Frey i "highway-modus" – mao. en ypperlig låt mens man kjører bil, tempoet innynder i alle fall til det. Henley er veldig tydelig på refrenget, men ellers er dette "Freys låt."

Det er og blir Don Henley som er min favoritt av Eagles-medlemmene, selv om de som band selvsagt er viktigere som helhet enn enkeltmedlemmer. Henley har som kjent hatt størst suksess som soloartist også (på 80-tallet). Frail Grasp On The Big Picture er således enda en "sint" Henley-låt, men hvor også Frey har bidratt. Knall. Her terper Henley igjen på at hans amerikanske medborgere ikke ser det store bildet. Både mediene ("journalism dead and gone"), rike næringslivstopper og mannen i gatas hverdags- og kjærlighetsliv får gjennomgå ("you're living in a hollow dream"). Dette synes jeg er en strålende låt – som toppes av breaket rundt 3:14, med kirkeorgel og salmesang. Sjelden har Henley vært mer syrlig ironisk og klar i talen: "And we pray to our lord, who we know is american. He reigns from on high, he speaks to us through middelmen, and he sheperds his flock, we sing out and we praise his name. He supports us in war, he presides over footbal games ..."

Last Good Time In Town – det er klart for Joe Walsh igjen, som har skrevet denne sangen med Eagles-venn John David Souther. Låten innrammes av en synthpreget marimba-dandering, som jeg synes er riktig så lekker. Lett, ledig og når man kommer til refrenget er det klart at Walsh skal kose seg, han er på ferie! Jeg har fått mer og mer sansen for Walsh, og det er tydelig at han er en meget viktig brikke i Eagles. Låten varer lenge, hele 7:07, og inne i mellom får vi også flere gode soloinnspill fra Walsh' gitar.

Glenn Frey tar oss ned på det mer romantiske planet med country-gitarballaden I Love To Watch A Woman Dance, skrevet av Larry John McNally. En fin sang, bevares, men etter så mange uptemposanger hadde jeg ønsket meg en hakket sterkere, selvskrevet ballade.

Don Henley har skrevet Business As Usual sammen med bandets faste gitarist Steuart Smith. "I thought that I'd be above it all by now, in some country garden in the shade" synger Henley, og er tematisk (må jeg medgi) nok en gang inne på "de store temaene". Men, det plager ikke meg. Melodisk sett er vi i et mer lystig terreng, med fint driv på både vers og refreng, og tekstmessig belyser Henley ting fra litt andre vinkler, og med stadig nye poeng. Det er flott at samfunnskritikk kan gis på en slik måte!

Center Of The Universe, med harmonier av dobbelstrengede gitarer og ditto vokal, høres ut som den er skrevet på 70-tallet. Virkelig vakkert. Sangen er skrevet av Henley, Frey og Smith.

It's Your World Now, skrevet av Glenn Frey og Jack Tempchin, er ikke det sporet jeg føler avrunder platen aller best, men slik er det altså. En midtempo "margarita"-ballade, om kjærligheten som stilnet hen.

Konklusjon? Long Road Out Of Eden er en av vinterens storselgere på det norske platemarkedet, hvor bare godt voksne folk kjøper CD-er, selvsagt. At de kjøper denne, gjør de rett i. Dette er kvalitet fra ende til annen, på absolutt toppnivå. Jeg tar av meg den norske nisselua i dyp respekt, og lytter videre ... :)

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.