cover

Mulholland Drive (OST)

Diverse artister

CD (2001) - Milan / Warner Bros.

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Filmmusikk / Ambient / Blues / Klassisk

Spor:
Jitterbug
Mulhollhand Drive
Rita Walks/Sunset Boulevard/Aunt Ruth
Diner
Mr. Roque/Betty's Theme
The Beast
Bring It On Home
I've Told Every Star
Dwarfland/Love Theme
Silencio
Llorando (Crying)
Pretty 50s
Go Get Some
Diane and Camilla
Dinner Party Pool Music
Mountains Falling
Mulholland Drive/Love Theme

Referanser:
James Plotkin
Mick Harris
House of Low Culture
Brian Eno

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


It's all a tape recording!

Et obligatorisk lydspor til en obligatorisk filmopplevelse.

No hay banda! Silencio. No hay orquesta! Silencio. Silencio! Velkommen til en kjøretur langs Mulholland Drive med David Lynch bak rattet og Angelo Badalamenti ved sin side.

Den spretne jitterbug'en som fungerer som anslag står i sterk kontrast til det som utleveres umiddelbart etter, både på noir-thrilleren til Lynch og dette soundtracket. Det "sorgløse" 50-tallet er riktignok en av mange røde tråder her, men først og fremst må vi gjennom noen av denne duoens mørkeste sider. Etter den korte dansen senker nattestillheten seg og bare de rødglødende baklysene av en bil som kveiler seg oppover åsen er synlige. På tittelsporet som både introduserer og avslutter platen fremkaller Badalamenti en nagende stemning av uhygge, tung sorg og tristesse på det som er noen av hans vakreste fire minutter som komponist. Han gjør det vanskelig å ikke lukke øynene for å bli med bilens undergangsferd inn i mørket. Det er Praha-filharmonien som fremfører dette, sammen med nesten halvparten av sporene på filmens lydspor. Så også de neste tre, som beveger seg ned i dypt vann av mørk ambient fylt av distanserte drønn og underliggende strømninger som illustrerer noe av filmens mer eller mindre skjulte hentydninger og flertydige budskap. Diner lydsetter en av filmens mest intense scener, og musikken bidrar ikke til å lette stemningen i marerittet på Winkie's. Dette er duoen mer tilbake til de abstrakte collagene som i sin tid preget Eraserhead. Med Mr. Roque/Betty's Theme sitter vi som naglet i stolen, inntil lyden av klokke fungerer som en åpning mot lyset og endelig gir oss pusten tilbake idet vi nærmest livløse fraktes med opp i dagen igjen.

Det første "settet" på Mulholland Drive er ikke for den lettskremte. Da passer det godt å vende fokus 180 grader: Her kommer Milt Buckners sleske grooves The Beast, Sonny Boy Williamson drar Willie Dixons Bring It On Home, og endelig, Linda Scotts stykke 50-tallslykke med Oscar Hammersteins I've Told Every Little Star. Som alltid når vi har med David Lynch å gjøre, er det mest angstfremkallende vibrasjoner over de tilsynelatende harmløse øyeblikkene (minner om trappen i Twin Peaks, Blue Velvets åpningsscene og til og med deler av The Straight Story). Disse tre sporene, sammen med den instrumentale twang-låten Pretty 50s, gir likefullt platen et visst skjær av normalitet. Men det varer selvsagt ikke lenge.

På 12 minutter lange Dwarfland/Love Theme søker Badalamenti/Lynch igjen å skremme vettet av oss som lytter. Det gjøres med et ambient skrekkfilmscenario av strykere som såvidt er hørbare og, igjen, en dyp rumling som når som helst truer med å velte over oss. Urolige Dwarfland vokser langsomt over i svulstige Love Theme og etterhvert mystiske Silencio. Nå er vi inne i den merkelige nattklubben der alt er tatt opp på bånd, med en hemmelighetsfull trompetist som minner om hvem som tross alt drar i trådene her. Det er så man forventer at baklengssnakkende dverger og tause kjemper skal komme til syne hvert øyeblikk!

Platens "hit" er utvilsomt Rebekah Del Rios spansktalende tolkning av Roy Orbisons Crying, Llorando. Det er en versjon som til og med overgår Harmony Korines bruk av originalen som avslutning på Gummo. Alene foran mikrofonen synger Rio med en sjelden kraft, der hun en gang for alle viser den evige styrken i Orbisons mesterstykke.

Alle som har sett Fire Walk With Me husker den lange dansescenen på andre siden av grensen, og bandet som dro tunge, monotone riff inne i røyken. Her er det som de er tilbake igjen med syv minutter av det samme. Go Get Some er skrevet av Lynch sammen med John Neff. Sistnevnte vil kanskje enkelte kjenne fra strålende Japancakes og Now It's Overhead. Det er ingen tilfeldighet. Neff jobbet med å bygge opp Lynchs lydstudio, og de to begynte snart å spille sammen. Resulatet ble platen Blue Bob (2003) der noen av låtene herfra er hentet. Seige Mountains Falling viser at de to har funnet hverandre i den mørke twangens herlige verden. Jeg har i skrivende stund ikke hørt Blue Bob, men det skal jeg love det ikke blir lenge til!

I mellomtiden anbefaler jeg en av de siste års store opplevelser på lerrettet. Mulholland Drive er en film du ikke blir ferdig med raskt. Mye av magien i Lynchs karriere ligger i musikken, noe denne CDen er et håndfast bevis på. Angelo Badalamentis lydspor klarer seg bedre på egenhånd enn det Lynchs filmer ville gjort uten. Det er bare å ønske velkommen til en eksotisk, bisarr og vidunderlig verden. Og husk, it's all a reording.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Hex-Trem? Nostalgie de la Boue

Geir Levi Nilsen har lest boken XTRM - Krig I Oslos Gater av Jan Kallevik.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo