cover

Killers

Iron Maiden

CD (1981) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Heavy metal / Punk / Prog

Spor:
The Ides Of March
Wrathchild
Murders In The Rue Morgue
Another Life
Genghis Khan
Innocent Exile
Killers
Prodigal Son
Purgatory
Drifter

Referanser:
AC/DC
Metallica
Anthrax
Black Sabbath
Judas Priest

Vis flere data

Se også:
Iron Maiden - Iron Maiden (1980)
The Number Of The Beast - Iron Maiden (1982)
Piece Of Mind - Iron Maiden (1983)
Powerslave - Iron Maiden (1984)
Live After Death - Iron Maiden (1985)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Baller og horn

Iron Maidens andrefødte er en sjelden juvel av en adrenalinbombe.

Selv om Iron Maidens selvtitulerte debut gjorde en salgsmessig relativt god profil på britiske HM-lister, var det enda et godt stykke igjen til noen stjernestatus. Godt backet av manager Rod Smallwoods usvikelige tro på bandet, førte utrettelig turnering til at Maidens navn og kvalitet som liveband sakte men sikkert spredte seg utenfor London og ut i ytterkantene av UK. Ved et lykketreff klarte de videre å lande oppvarmingsjobber for selveste Kiss under deres Europa-turné i 1980, hvorunder de faktisk gjestet Norge og Drammenshallen for første gang. Et stort antall øyenvitner fra turnéen kunne fortelle at jubelen etter ekstranummer i flere tilfeller overskygget de ventende ropene på hovedbandet da Maiden hadde gjort unna sine tildelte 30 minutter. Dette samt det påfølgende jevne salget, styrket EMIs tro på sitt nye metall-håp, og da det var på tide å spille inn en oppfølger lå det derfor noen kroner ekstra i studiobudsjettet.

Med den utvidede pengepotten turte bandet endelig å innlede samtaler med mannen de hadde ønsket som produsent på debuten; Martin Birch (Deep Purple, Fleetwood Mac, Whitesnake). Samtalene avslørte et rystende sammentreff: Maiden hadde på tross av sine ønsker ikke engang turt å spørre storheten Birch om han ville ta jobben i 1980. Birch kunne på sin side fortelle at han hadde lagt ettertrykkelig merke til bandet da Ritchie Blackmore hadde spilt Iron Maiden for ham i 1980. Birch hadde bannet over at de ikke hadde spurt ham, og nå satt han strengt tatt bare og ventet på at de skulle ringe ham når neste album var rede for innspilling. Med henblikk på Malones mildtest talt stusselige produksjonsarbeid på debuten, er tanken på hva Birch kunne utrettet fremdeles nok til å sende kuldegys nedover ryggtavla på denne skribenten. Faktum er i hvert fall at det er i introen til Killers' andre spor, klassikeren Wrathchild, at Steve Harris' bass for første gang får utfolde seg som den viktige ingrediensen den vitterlig er i Maidens sound.

I forkant av innspillingen hadde det kommet til en annen viktig endring i Iron Maiden. Bandet hadde gjennom 1980 utviklet en misnøye med Dennis Strattons gitararbeide som etter hvert ble liggende merkbart tilbake for Dave Murrays. Spesielt Harris var opptatt av at bandet skulle holde to likeverdige og samarbeidende gitarister, framfor den mer vanlige løsningen med en sologitarist og en rytmegitarist. Stratton forlot derfor bandet i 1980 etter et relativt fredelig internt oppgjør. Harris hadde allerede i januar samme år forsøkt å overtale Murrays barndomsvenn og tidligere bandkollega Adrian Smith til å ta jobben. Smith hadde imidlertid takket nei da han fremdeles hadde tro på sitt daværende band Urchin. Da Harris og Murray på ny spurte i oktober, hadde Smiths tro på Urchin gått på en liten smell og han tok med en viss motvillighet imot tilbudet.

Inkluderingen av Smith viste seg snart å være et så vel rock-historisk som metall-historisk lykketreff. Riktignok var Smiths gitararbeid, og da spesielt soloene, litt nølende og utilpass i Maidens uttrykk - noe som kan bevitnes på VHS-utgivelsen Live At The Rainbow, innspilt desember 1980. Smith vokste imidlertid utrolig raskt inn i bandet, og realiserte med det ønskene Harris hadde hatt for Maiden helt siden stiftelsen i 1976. Ikke bare kompletterte han Murrays eksellente håndtverk; Smith ble også over tid en viktig ressurs i Maidens låtskriverier. Som barndomsvenner med gitaren som felles interesse, ble Murrays og Smiths samspill ladet med en sjelden forståelse og respekt for hverandres stil og uttrykk. Sammen utviklet de Maidens unikt samspilte "tvillinggitar-sound", med en broderlig og smidig fordeling av rytme- og solo-oppgaver. Der andre band raskt endte opp i ego-konkurranser mellom gitarister, trakk altså Maiden bare fordeler av sine to gitaristers individuelle kvaliteter: Murray sto for improvisasjoner og variasjon, mens Smith gjerne brukte lenger tid på å utvikle og raffinere soloene sine. Nyansene har fremdeles til gode å utvikle seg til fulle her på Killers, men en lytt til solo-overlappingene på Innocent Exile (2:43) og Prodigal Son (3:44) gir en god indikasjon på samspillet de etter hvert skulle perfeksjonere.

Killers er i det hele tatt den merkeligste utgivelsen i Maidens katalog sett under ett. Maiden hadde hatt hele fire år på å sette sammen materialet til debuten, men på grunn av den konstante turneringen i etterkant hadde de aldri fått tid til å arbeide opp et nytt repertoar. Foruten noen overliggere og gamle livefavoritter, som Drifter, Wrathchild og Innocent Exile, sto de temmelig tomhendte foran opptakene av sin andre langspiller. Låtskriving og innspilling gikk unna i et frenetisk tempo, og det er kanskje derfor Killers er fylt av ti relativt korte og progfrie låter - noe de senere utgivelsene skulle vise var veldig utypisk for Maidens uttrykk. Killers er videre det eneste verket der Steve Harris - med unntak av tittelsporet (co-skrevet med Di'Anno) - bærer låtskriveriet alene hele veien. I den forbindelsen er det interessant å kikke litt på løsningene han har tatt.

For det første kan man ikke unngå å smile litt av ironien i at prog-meisteren Harris her har kommet opp med et aldri så lite knippe av rockere på grensen til punk. Låter som Purgatory, Murders In The Rue Morgue, Another Life og det strålende rock-fyrverkeriet Drifter, bærer et umiskjennelig preg av punkens direkte energi og voldsomme utfoldelse - dog med metallens spilletekniske ferdigheter intakte. I den briljante 90-graders instrumentalen Genghis Khan slår det endog over i speed-metal, vel å merke et par år før det skulle etablere seg som egen genre i Statene. (Burrs trommearbeid er rett og slett forbilledlig disiplinert. Hør for øvrig et av Maidens nydeligste øyeblikk 2:11 ut i sporet.) Samtidig presenterer Harris et av sine mest balanserte og vakre øyeblikk i skivas lengste låt; Prodigal Son - en uvanlig mid-tempo og akustisk drevet(!) komposisjon som verken er ballade eller rocker.

Lyrisk sett begynner Harris å få på plass sin karakteristiske forkjærlighet for bøker, film og mytiske historier - her eksemplifisert med Murders In The Rue Morgue, inspirert av Edgar Allen Poes skrekk-novelle med samme navn, samt The Ides Of March som er et begrep knyttet til drapet på Julius Cæsar. Denne typen inspirasjonskilder skal jeg imidlertid komme tilbake til når de slår ut i full blomst på Piece Of Mind (1983). På Killers føler jeg det viktigere å trekke ut to eksempler der Harris tilkjennegir noe så sjeldent som eksistensielle tankebaner. Noen av disse mer eller mindre personlige tankemønstrene dukker opp igjen i Hallowed Be Thy Name (The Number Of The Beast) og Infinite Dreams (Seventh Son...), men de er da pakket inn i helt andre settinger enn teksten som kommer ut under Prodigal Son:

"Oh Lamia please try to help me
The devil's got a hold on my soul and he won't let me be
Lamia I've got this curse, I'm turning to bad
The devil's got a hold of my soul, and it's driving me mad."

Hakket mer direkte blir det i Maidens kanskje mest glemte og undervurderte låt gjennom tidene; Another Life. Another Life inneholder kun et vers som repeteres to ganger, og som har noen slående paralleller til post-punkens romantiserte eksistensialisme:

"As I lay her lying on my bed, sweet voices come into my head
Oh what it is, I wanna know, please won't you tell me it's got to go
There's a feeling that's inside me, telling me to get away
But I'm so tired of living, I might as well end today."

Bit dere merke i denne låta, folkens, det er den eneste låta i Maiden-katalogen som går i deppe-modus.

Killers har urettferdig lenge lidd under å være Iron Maidens mest anonyme og minst omtalte utgivelse. Dette er en meget personlig og kanskje til og med kontroversiell bekjennelse, men albumet er etter min mening et av Maidens tre absolutt beste. Det er faktisk det albumet jeg har hørt desidert flest ganger. Banna bein! Killers er på ingen måte like viktig som debuten med henblikk på dennes posisjon innen NWOHBM, og bølgens videre influens på metallen. Innad i Maidens egen diskografi er den derimot en utrolig sjelden og interessant juvel. Det er den eneste skiva der Maiden tvers igjennom, direkte og ukomplisert gir sin lille hyllest til rockens energiutfoldelse, og det gjennom ni låter som varierer fra meget gode til glimrende (jeg har fremdeles problemer med Purgatory). Det er videre den eneste skiva med min absolutte favorittbesetning; Harris, Murray, Di'Anno, Burr og Smith. Begivenheter videre ut i 1981 skulle sette en stopper for denne, men det er en historie jeg skal komme tilbake til når Maiden begynner et nytt kapitel med The Number Of the Beast året etter.

comments powered by Disqus

 



Kim V
2002-08-22BESTE MAIDEN ALBUMET EVER!!!!

Killers e faen mæ det bæste albume t maiden... fra knallstart me "the ides of march", "wrathchild" og "murders in the rue morgue" te slutt så e det her ei skive du BØR handle inn. Paul Di'anno e faen mæ sjæf som vokalist. DÆVEN STEIKE

Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

MUSIKERE SØKES TIL POP-ROCK ...
29.08.14 - 10:51

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: