cover

Amore del Tropico

The Black Heart Procession

CD (2002) - Touch and Go / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Dunkelpop / Sakral / Indierock

Spor:
The End of Love
Tropics of Love
Broken World
Why I Stay
The Invitation
Did You Wonder
A Sign on the Road
Sympathy Crime
The Visitor
The Waiter #4
A Cry For Love
Before the People
Only One Way
Fingerprints
The One Who Has Disappeared

Referanser:
Three Mile Pilot
Nick Cave and the Bad Seeds
16 Horsepower
Tindersticks
Screamin' Jay Hawkins
Afghan Whigs
Songs: Ohia

Vis flere data

Se også:
Hearts and Tanks - The Black Heart Procession (2003)
In the Fishtank 11 - The Black Heart Procession & Solbakken (2004)
The Spell - The Black Heart Procession (2006)
Six - The Black Heart Procession (2009)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Tropisk nektar med morderisk bismak

Den svartkledde prosesjonen marsjerer i land på en tropisk øy og legger den øde.

Det er fullt mulig å tenke seg Black Heart Procession som tonefølge til en eller annen Tim Burton-film, gjerne A Nightmare Before Christmas. De hadde også passet inn som husband på The Roadhouse i Twin Peaks, eller som backingband for Tom Waits eller Nick Cave. På sedvanlig gotisk, teatralsk og mørkt vis har de denne gangen gitt ut sitt eget soundtrack, formet som et tropisk drapsmysterium. San Diego-bandet har med Amore del Tropico levert sitt fjerde mesterverk.

Enkelte av oss hatt stor glede av å følge bandet One, Two og Three ganger tidligere. Sist (Three, 2000) var det gjennom et blekt mesterverk som levde fullt opp til det lite muntre bandnavnet. Gjennom å bryte denne tallrekken, vokalist og gitarist Pall Jenkins' navneskifte (Paulo Zappoli, anyone?) og et litt døllt cover (dette selger man vel ikke mye ekstra på?) signaliseres en ny kurs. Det er det forsåvidt også, og i hovedsaklig positiv retning! På Amore del Tropico har de tidligere så mutte sjøfarerne gått i land på en tropisk øy. Her er det smilende hula-hula piker, hawaii-skjorter, ja nærmest en harmonisk stemning som møter oss. Piffet opp med fyldigere produksjon og en lettere stemning enn vi har hørt fra bandet tidligere. Men før du nå tror dette er blitt et slags latino-album kan det beroliges med at Amore del Tropico er nærmere David Lynchs mørkeste stemninger enn Jimmy Buffetts palmesang. Pall Jenkins' crooning og bandets langsomme dødsvalser smyger seg sakte innover den grønne herligheten av en øy og etterlater grim død og fordervelse - akkurat slik vi vil at vårt favoritt-begravelsesfølge skal gjøre. Mordgåten som er platens tema skal visstnok bli oppklart på en kommende DVD-utgivelse, så det får vi eventuelt se litt nøyere på når den tid kommer.

Tropics of Love er altså en riktig så frisk åpning til disse svarthjertene å være, med smukke bossarytmer og tilbakevendende kordamer som bidrar til å skape ytterligere sydlandsk stemning. Men under det hele hviler en dunkel og skummel verden som Black Heart Procession aldri unnslipper. Hør bare den calypso-baserte Broken World, som blir en slags omvendt utgave av We'll Meet Again: "I know that you have a plan for me, I know that you want to torture me, now we'll never meet again, not in this Broken World...". For de virkelig svarte stundene kan man så hygge seg med skrekkfilmlignede The Waiter #4 (de tre andre finnes på de to første platene) og The Invitation, med det kryptiske budskapet: "You will find us in the shadows, we hide...", så truende fremført som bare Black Heart kan være. På den andre siden av spekteret viser de også frem noen av sine hardere og mer rocka sider her, på relativt streite Did You Wonder og Only One Way.

Men bandet er på sitt aller beste på Fingerprints og A Cry For Love, der de beveger seg inn mot demonisk og desperat kjærlighet som om Screamin' Jay Hawkins skulle date Julee Cruise. Suggererende og marsjtaktfaste Before the People, og ikke minst Sympathy Crime må også trekkes frem. Her har de av alle ting hentet frem en gammel 70-talls-aktig synth, som de også tar med seg på The Visitor. Det er ikke lenger mye tropicana igjen å snakke om idet Jenkins alvorlig preker: "You bleed you blister in the sun, you bleed for everyone, our visit here is through and now it's time to leave..." Den nydelige The One Who Has Disappeared får lov til å avslutte platen. Det er en ganske rett frem og mørk ballade som Leo Cohen, Nick Cave eller The Walkabouts kunne behandlet på nogenlunde samme vis, men det er en verdig avslutning på en variert og stilmessig glimrende gjennomført plate.

Amore del Tropico er Black Heart Processions beste skive så langt. Mørk, mektig og merkelig som vanlig, men også med sine befriende lyse øyeblikk. Den står ikke bare som et av høstens mange pliktkjøp, men også som et av de aller viktigste.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Pernice Brothers - Live a Little

(Ashmont / One Little Indian)

Hey Joe, where you goin' with those tunes in your head? - I'm ridin' down PCH One to Somerville to get High as a Kite. Ein god idé Joe, ein god idé.

Flere:

Jens Lekman - Night Falls over Kortedala
Anne Marie Almedal & Erik Honoré & Jan Bang & Nils Chr. Moe-Repstad - Going Nine Ways From Wednesday