cover

A Livingroom Hush

Jaga Jazzist

CD (2001) - WEA / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Jazz

Stiler:
Elektronika / Pop / Rock / Lounge

Spor:
Animal Chin
Going Down
Press Play
Airborne
Real Racecars Have Doors
Low Battery
Midget
Made For Radio
Lithuania
Cinematic

Referanser:
Tortoise
Cloroform

Vis flere data

Se også:
Airborne - Going Down EP - Jaga Jazzist (2001)
The Stix - Jaga Jazzist (2002)
In the Fishtank 10 - Motorpsycho & Jaga Jazzist (2003)
In the Fishtank 10 - Motorpsycho & Jaga Jazzist (2003)
What We Must - Jaga Jazzist (2005)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Lene, Jahn og Jaga

En forunderlig rundreise i ny musikk, uten formler eller begrensninger.

Endelig er vennegjengen fra Tønsberg klar med deres første skikkelige langspiller. A Livingroom Hush har latt vente på seg etter at Jaga Jazzist debuterte med utgivelsen Jævla Jazzist Grete Stitz i 1996, for så å bli alle musikkskribenters favoritter med EPen Jaga Jazzist Magazine i 1998. Siden den gang har de også blitt alle musikkskribenters favoritt-liveband, med en rekke imponerende jobber på jazzfestivaler, streite rockfestivaler og klubbopptredner. Det massive orkesteret har selv lagt lista høyt, og spretter over med imponerende stil på denne utgivelsen. Som for alle håpefulle, norske artister med suksess her på berget, glimrer nå utlandet i det fjerne og høstens internasjonale lansering gjennom det norske selskapet Smalltown Supersound sees fram i mot med stor forventning.

Det er ikke alle musikere forunt å boltre seg i så stor grad av musikalsk variasjon som de ti medlemmene i Jaga Jazzist gjør. Det er for meg komplett umulig å plassere denne utgivelsen i EN pre-definert bås. Å kun kalle dette jazz, er årets understatement. Fusion dekker heller ikke sprangene som foretas på A Livingroom Hush, hvor breakbeats stiller side om side med blant annet tuba, gitar, saksofon og samplede effekter. Med fare for å overintellektualisere en utgivelse som først og fremst er morsom og energisk, så er det fristende å kalle dette en post-moderne plate. For her overskrides musikalske grenser kontinuerlig, med megetsigende sideblikk til tradisjonell jazz, popmelodier og technoestetikk uten hensyn til konvensjoner eller trender. Åpningssporet Animal Chin er et godt eksempel på dette, hvor rytmesporet har et sprakende cut'n'paste-preg, mens melodilinja er klassisk pop med orgel og fløyte som pådrivere. Blåserne introduseres på neste spor, Going Down, som åpner med enkel gitar over en hektisk rytme. Keyboard leker seg på siden av dette og tilfører en letthet som mange moderne jazzutgivelser mangler.

Airborne er i mine ører det første beviset på at man har med storheter å gjøre. I seg selv utgjør denne 5-minutters odysseen et mesterverk som rommer temposkifter og atmosfæredreininger som overrasker og tilfredsstiller lytteren. Saksofonen driver store deler av låta, fra de rolige partiene i åpningsminuttene til den drivende soloen avslutningsvis. Overgangen til den kolossale Real Racecars Have Doors er dramatisk. Her blir man kastet hodestups inn i noe som høres ut som lydsporet til en detektivserie fra tidlig 1980-tall, med et midtparti hvor fløyte dominerer før saksofon og effekter tar over. Low Battery bidrar deretter til nok et stilskifte og tempoendring. Stakkato rytmer drar tempoet ned i et behagelig leie, hvor blåserne møter et bakteppe av digitale lyder og atmosfærisk støy. Sammen utgjør disse tre låtene en mesterlig bit norsk musikk som fortjener en større tilhengerskare også internasjonalt.

Etter det mindre interessante lydinfernoet på Midget, kommer i det avsluttende partiet praktlåter med den avbalanserte Made For Radio i spissen. En nydelig slutt på en forunderlig rundreise i ny musikk uten formler eller begrensninger. Puristene kan nok komme til å rynke på nesen av denne utgivelsen, men denne vitamininnsprøytningen bør både jazz-, rock- og elektronica-miljøene trykke til sitt bryst. En perle som føyer seg inn i rekken av unge norske musikere og grupper som flørter med sammensmeltningen av konvensjonell jazz og ny musikk. Disse Jazzistene er på høyde med Supersilent, Trygve Seim Orchestra og Bugge Wesseltoft, for å nevne noen.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


When - Trippy Happy

(Jester)

Psykedelisk pop kan aldri bli mer trippy happy enn Trippy Happy – Lars Pedersen er ute med et mesterverk.

Flere:

Simon Joyner - Out Into the Snow
M.I.A. - Arular