cover

... All This Time

Sting

CD (2001) - A&M / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Pop / Jazz / Voksenrock

Spor:
Fragile
A Thousand Years
Perfect Love... Gone Wrong
All This Time
The Hounds Of Winter
Mad About You
Don't Stand So Close To Me
When We Dance
Dienda
Roxanne
(If You Love Someone) Set Them Free
Brand New Day
Fields Of Gold
Moon Over Bourbon Street
If I Ever Lose My Faith In You
Every Breath You Take

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


'Tomorrow's rain will wash the stains away...'

Drivende gode utgaver av mange favoritter gjør at dette livealbumet blir pensum.

Sting hadde lyst til å gjøre et livealbum igjen, femten år etter det forrige. Og han hadde en nokså original ide: å spille foran et lite og utvalgt publikum hjemme hos seg selv i huset sitt i Toscana. En ganske personlig og intim konsert, med andre ord.

Bandet han hadde spilt med over to års turnering på veien ble samlet, et par ekstra musikere hentet inn, og datoen for konserten og opptaket ble satt: 11. september 2001.

Vi vet alle hva som skjedde denne dagen, og Sting og musikerne hans i Italia så hva som skjedde på TV. De bestemte seg for tross alt å spille, men vi kan jo tenke oss hva slags tanker og følelser de satt inne med etter å ha fått servert den dagens katastrofale nyheter.

Det åpner med en rearrangert versjon av Fragile, som gitt begivenhetene i New York får en ny aktualitet og styrke: "...if blood will flow / when flesh and steel are one...". Den nye utgaven har fått helt ny rytmisk konstruksjon med et spennende synthparti i introen. Virkelig flott, og en sterk melding å åpne platen med.

All This Time har også fått et annerledes og ganske funky arrangement som gjør den til en ny og tøffere låt. Bandet groover i vei og har fått opp temperaturen skikkelig.

Hounds of Winter har fått endel av samme tøffe behandling, men ligger nærmere opptil albumversjonen. Men igjen svinger det så mye mer av denne liveutgaven at originalen blekner. Mot slutten, når kordamene, Jeff Young på orgel og Manu Katche på trommer får kose seg ivei mens Dominic Miller strør på de rette gitartonene i bakgrunnen, er det intenst og veldig vakkert.

Det spilles intenst og med innlevelse fra alle involverte. Det virker som de tragiske nyhetene har sporet musikerne til å yte noe ekstra, å oppveie noe av det vonde ved å servere noe ekstra bra. Og det fungerer.

Mad About You har fått et sterkt afro-inspirert preg med et skikkelig kontant perkusjons-driv bak den kjente akustiske gitarlyden. Refrenget har fortsatt styrkere, som kanskje ikke passer hundre prosent, men likevel får vi nok en gang en liveutgave som i hvert fall tangerer studioversjonen.

Så skjer noe jeg har ventet på i over femten år: en liveversjon av Don't Stand So Close To Me. Og den er nyyyyyydelig! Rolig, med plukkede akkorder på en mutet gitar, cello og synth legger utvalgte harmonier i bakgrunnen. Koristene gjør en kjempejobb sammen med Sting på refrenget. Det eneste triste er at sangen er over etter to alt for korte minutter. Og den går over i en ikke altfor spennende versjon av When We Dance, men helt mot slutten tar også dette sporet et par trinn oppover stigen.

Avdøde Kenny Kirkland får sin hyllest på spor ni når bandet spiler hans låt Dienda. Tror jeg trenger flere runder med denne før jeg blir helt frelst. Men rett etterpå skjer noe fantastisk igjen: Roxanne. Sting med sin beste vokal. Akustiske gitarakkorder. Akustisk piano. Sparsom bass. Litt velplassert cello. Dæven, jeg skulle så gjerne ha vært der! Og så tipper de over i svingende jazz på slutten, med trombonesolo(!) og gode greier. Bare synd de ikke fortsatte dette partiet enda lenger.

Men det gjør ikke så mye, for et par sekunder senere smeller de til med nok et utsøkt groovy nyarrangement av en klassiker. Denne gangen er er det (If You Love Somebody) Set Them Free fra Stings første soloskive. Drivende perkusjon og trommer og et helt nytt riff gir låta nytt liv, og aldri så lite storbandpreg gjør ikke noe. Nok en stjerne i margen!

Brand New Day fortsetter i det litt svettende blues-gospel-jazz-storbanddrivet som If You Love Somebody slutter med, og denne gangen er jeg ikke helt overbevist, selv om det absolutt svinger. Uansett ikke en av mine favorittlåter.

Det neste kuttet, Fields of Gold, er heller ikke på undertegnedes private liste over Stings beste, og versjonen er i all hovedsak lik albumsporet. Og hva er det som skjer med aksenten til Sting her? Han høres påtatt amerikansk ut, gjør han ikke?

Og dessverre skjer noe av det samme på den vanligvis meget vakre Moon Over Bourbon Street, der Sting med en kunstig "growl" i stemmen gjør hele seansen til noe nokså kunstig. Synd.

Etter som Sting og bandet får fot for det som skjer på konserten, tipper de kanskje over i litt av en fleipete rutine-modus, er er ikke like skjerpede som de var på de første låtene. Dermed blir den siste biten av opptaket ikke så spennende og særpreget som den suverene første halvdelen. Men det gjør utrolig lite.

Skiva avsluttes av uptempo, drivende versjoner av If I Ever Lose My Faith In You og Every Breath You Take (som jeg personlig liker bedre i rolig, akustisk utgave), men det er i hvert fall vitalt og fullt av trøkk, selv om det er på kanten til å tippe over i oppblåst storbandrock-stil.

All This Time er en skive full av Sting-høydepunkter, selv om jeg savner Consider Me Gone, I Burn For You (begge finnes likevel i meget gode live-versjoner på den doble Bring On The Night), og det hadde vært morsomt å høre dette bandet spille Rock Steady. All This Time finnes også på DVD, med flere låter og mer bakgrunnsmateriale, og den SKAL jeg ha.

De som har sett video- eller DVD-utgivelsen fra Stings siste turne, som er tatt opp helt i begynnelsen av den etter hvert to år lange rekken av konserter, ble kanskje litt skuffet over det manglende samspillet mellom musikerne, det litt uferdige og haltende preget. Denne liveplata er noe HELT annet. I min samling står All This Time som et av de aller beste livealbumene, rett og slett. Hva mer kan jeg si? :-)

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Orchestra Baobab - Pirates Choice

(World Circuit)

Afro-cubansk klassiker som endelig er tilgjengelig i sin fulle lengde.

Flere:

Two Gallants - What the Toll Tells
Espers - Espers II