cover

Beyond Words

Bobby McFerrin

CD (2002) - Blue Note / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Vokaljazz

Spor:
Invocation
Kalimba Suite
A Silken Road
Fertile Field
Dervishes
Ziggurat
Sisters
Circlings
Chanson
Windows
Marlowe
Mass
Pat & Joe
Taylor Made
A Piece, A Chord
Monks/The Shepherd

Referanser:
Al Jarreau

Vis flere data

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Himmelsk affære.

En musikalsk berikelse som gjør livet verdt å leve. På Beyond Words får improvisasjonsvirtuosen alle hjerter til å glede seg.

1988: Det var kabel-tv og miljødetektiver, det var Pat Sharp og Sky Channel (for enkelte var det The Frank Zappa Fornebu Sausage Show i Skedsmohallen). En ung Bobby McFerrin seiler over høyttalerne med refrenget som skulle stå som et av pophistoriens mest populære: Don't Worry, Be Happy! Aldri har musikkbransjen øynet så mange optimister der de plystret nervene av gårde i fleng. Dem om det. Nærmere ti år seinere dukker denne, for undertegnede, barndommens musikkhelt atter opp i nye takter. Sjekk ut albumtitlene til McFerrin så skjønner du hva det dreier seg om: stemmen hans, de enkle gledene i livet. McFerrin er uten tvil det nærmeste man kommer regelrett musikkterapi. Uhyre få kan måle seg med stemmen til dette arsenalet av teknikker og spillopper som munner ut i leken musikkglede.

På Beyond Words har Bobby McFerrin valgt å jobbe med et tett knippe musikere fra øverste hylle. Lydbildet er stilrent og overraskende. Melodier, rytmer og vokalvariasjoner avløser hverandre etter tur i hva som oppleves som en metamorfose av toner og klanger. Som en keitete Balloo (han i Jungelboka med bastskjørt og jazzstemme), sprudler McFerrin av gårde med drahjelp av legendariske Chick Corea i et improvisatorisk matematikkstykke. Hør bare på A Piece, A Chord hvor såre lett det tilsynelatende gjøres med noen få bassgrep, en fin gitarmelodi og en vokal som svever av gårde. Richard Bona og Omar Hakim skal ha all ære for å gjøre klangbunnen fullendt. Bass og gitar eller bass og piano blir primærklanger som McFerrin jobber ut fra eller i forhold til. Man skjønner hvilket finslepet samspill som ligger i arbeidet mellom så få musikere: Melodilinja er et materiale McFerrin kan harmonisere og leke seg med. I det ene øyeblikket legger han rytmer til pianoet, i det andre dundrer han løs med en hul basstemme til gitaren for så å riste to fingre over adamseplet mens han slår seg på brystkassa. Hele munnhulen tas i bruk der glottaler, frikativer og affrikater får boltre seg blant frie foner. Herreminhatt!

Bobby McFerrin begynte sin musikkarriere nettopp som pianist. Med en klassisk musikkutdannelse på innerlomma turnerte McFerrin USA rundt med diverse band, kabaretstykker og dansetrupper i de spede syttiåra. Han debuterte som vokalist i 1977. I 1978 turnerte han med ingen ringere enn sangpionér Jon Hendricks. Det artistiske gjennombruddet, The Voice, kom i 1984, et resultat av nøye planlegging fra McFerrin og produsent Linda Goldsteins side. Tanken var å ta i bruk stemmeimprovisasjon på en måte ingen hadde hørt innen jazzmiljøet tidligere. The Voice regnes i dag for et stykke jazzhistorie og McFerrin har intet mindre enn ti Grammy-priser innabords. Hans tiende Grammy-pris ble tildelt for Play (hvor Chick Corea også er med). Men det stopper ikke her. I løpet av nittitallet har McFerrin vist seg å være både en dyktig komponist og dirigent. I 1995 ga potpurriet ut sitt første klassiske album, Paper Music, sammen med Saint Paul Chamber Orchestra.

Fra å synge, samt dirigere musikk av Mendelssohn, Mozart, Bach, Stravinsky og Tchaikovsky, har McFerrin beveget seg tilbake til den opprinnelige stammesangen hvor meditasjon og bønn er sentrale elementer. Dette er tydeligst på Circlesongs hvor McFerrin får drahjelp fra flere sangere i noe som minner om et hellig sangrituale. I motsetning til Circlesongs, en rein a cappella-produksjon, har McFerrin her tatt steget tilbake til solosangen. Denne gangen bygges koret opp ved hjelp av hans egne stemmer. McFerrin synger både første-, annen- og basstemmen. Enkelte ganger beveger han stemmen så kjapt mellom de ulike segmentene at det høres ut som et kor, mens McFerrins stemme i realiteten veksler mellom ulike stemmeleier (stemmen hans strekker seg over fire oktaver, til orientering). Chick Corea dukker opp på seks av de seksten låtene, og utøver dermed en musikalsk tyngde over hele uttrykket. Til tider høres det ut som en duett mellom vokal og piano. Fertile Field er kanskje den låta dette kommer tydeligst fram på. Chick Corea og McFerrin har her et samspill hvor de legger inn vekselsvise solopartier. Corea kommer med et anslag, noen akkorder for så å improvisere seg inn i og gjennom reine melodisekvenser. Deretter dempes pianoet, hvorpå McFerrin slipper til en vokal som strekker seg fra florlett falsett, via hyppige rytmeinhalasjoner til de dypeste basstonene. Med unntak av Ziggurat og Circlings, som jeg syns er ubehagelig polerte i noe som minner om ekkel Spyro Gyra, er Beyond Words en perle. Monks/The Sheperd avslutter dette vidunderet med en vokal som tar luven av de fleste. Amen.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Neil Young - On the Beach

(Reprise)

Now I'm livin' out here on the beach, but those seagulls are still out of reach.

Flere:

Aphex Twin - drukqs
Robyn - Body Talk Pt. 1