cover

Roorback

Sepultura

CD (2003) - SPV / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Metal / Hardcore

Spor:
Come Back Alive
Godless
Apes of God
More of the Same
Urge
Corrupted
As It Is
Mind War
Leech
The Rift
Bottomed Out
Activist
Outro

Referanser:
Slayer
Soulfly
Nailbomb
Slipknot
Brujeria
Machine Head

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Stusslig

Akkurat når du hadde tenkt å gi Sepultura bare EN sjanse til...

Om du brukte å sprade rundt med Sepultura t-skjorter på ungdomsskolen ser jeg ingen grunn for at disse skal letes fram igjen. La de heller hygge seg i klesskapet en stund til, for den nye Sepultura utgivelsen er like interessant som en evenukks pung.

Den hardeste fansen av dere sitter sikkert og tenker: "Å nei, nok en faker som innstilte seg på å hate Sepultura da Max Cavalera forlot bandet". Nei, jeg var en av dem som bestemte meg for å gi det hele en tjangs. Selv om et band har en meget fremtredende frontfigur som tilsynelatende holder skipet flytende, er det fortsatt skipsguttene som skal ha mye av takka når båten legger til kai. Når herr Cavalera deserterte fra Sepultura stod de ovenfor et veiskille som resten av bandet burde utnyttet. De burde dratt nytte av denne strålende mulighet til selvrealisering, og eksperimentert seg fram til nye stilarter.

De to forrige utgivelsene deres, Against (1998) og Nations (2001), falt meg dessverre ikke helt i smak, men jeg bestemte meg for å gi bandet en siste sjanse. Det tar jo tross alt litt tid å komme seg etter et brudd, og jeg håpet å få høre noe nytt og annerledes. Men idet Roorback fikk spunnet noen runder i cd-spilleren min, måtte jeg gi etter for skuffelsens såre realitet. De hinker fortsatt videre på sitt amputerte vis, og det kan virke som om de prøver å lage et nytt Roots.

Helt fra den forsiktige starten med Bestial Devastasion (1985) og Morbid Visions (1986) har Sepultura hatt en enorm utvikling. Det har bestandig vært markante forskjeller fra album til album, mens hovedindigriensene har vært det samme: Trøkk, tyngde og aggressivitet.

Alle albumene fra Schizophrenia (1987), innom Beneath the Remains (1989) og ikke minst Arise (1991) er utmerkede eksempler på dette. Men mange vil kanskje påstå at det ikke smalt skikkelig før Chaos AD (1993), et regelrett monsteralbum. For de av dere som liker å gå litt dypere inn i selve musikken vil gitarrytmene på dette albumet slå dere rett i bakken, makan til groove skal man lete lenge etter. Blodfans av dette albumet anbefales på det sterkeste å sjekke ut Nailbomb, et sideprosjekt Max hadde sammen med Alex Newport. Det er heller ikke til å stikke under en stol at gitarene i veldig stor grad har lagt fundamentet for hva Sepultura egentlig er, og det er nettopp derfor de skjøt seg selv både i føttene, armene og ryggen da de ga Max fyken. Max skrev over 80 prosent av alle gitarriffene, dermed hvilte det plutselig et stort ansvar på bandets eneste gjenværende gitarist Andreas Kisser.

Kisser kom med i bandet på Chaos AD og Roots (1996) med noen revolusjonerende og kuriøse riff, som fikk mangt et gutterom til å buldre. Ti år senere derimot begynner dette å bli litt kjipt og oppbrukt. Når jeg nå fikk høre riffene på Godless og More of the Same virket det som om godeste herr Kisser ikke helt har kommet over gamle høyder, og han har klart å bevise en gang for alle at han er en meget ensporet musiker.

Den nye vokalisten Derrick Green har jeg ingenting å utsette på, han har en meget kontrollert røst som skremmer meg vel så mye som Max' utbrudd. Det eneste som skurrer litt i mine ører er den amerikanske akksangen. Det blir ikke helt det samme å høre "krigserklæringer" mot den brasilianske regjering hylt ut med LA-dialekt... Da virker mer klisjéfylt og patetisk. Jeg brukte å elske den litt merkelige uttalelsen av fremmedord, det undergravde faktumet at lyrikken ikke var fra øverste hylle.

Det andre som trollbandt meg med Sepultura var deres brasiliansk-inspirerte produksjoner med store trommeseksjoner og "jungellyder". Dette har nå totalt svunnet hen, noe som etterlater Sepultura som nok et standard og kjedelig metallband. Trommis Igor Cavalera har fortsatt kontroll over grytelokkene, men hans USA-opphold har totalt sterilisert hans markante trommestil. Det går fortsatt fort i svingene og det henger litt "indianersound" igjen, men det kan virke som om han prøver å stjele Lars Ulrichs jobb. Hvor blir det av trommeorkesteret på 20 mann? Det savner jeg.

Ellers er mye av låtmaterialet på Roorback veldig likt. Det er faktisk så likt at jeg tok meg i å glane bort på cd-spilleren for å forsikre meg om at det var et nytt spor jeg hørte på!

Sett under ett er Roorback et ganske standard og litt stusslig album. Sepultura har blitt stående igjen som et "amerikansk" metalband, altså minimalt interessant. Hulk...

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Grey de Lisle - The Graceful Ghost

(Sugar Hill)

Ei countryplate med både ynde og tungsinn. Akustisk, vitalt og tett i tett med sterke låtar. Ta vel imot: Grey De Lisle.

Flere:

Helge Lien Trio - Live
Secret Chiefs 3 - Traditionalists – Le Mani Destre Recise Degli Ultimi Uomini