cover

Fly Or Die

N.E.R.D

CD (2004) - Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock / R'n'B / Funkpop

Spor:
Don't Worry About It
Fly Or Die
Jump
Backseat Love
She Wants To Move
Breakout
Wonderful Place
Drill Sergeant
Thrasher
Maybe
The Way She Dances
Chariot Of Fire

Referanser:
The Neptunes
Kelis
Lenny Kravitz
Prince
Living Colour

Vis flere data

Se også:
In Search of... - N.E.R.D (2002)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


No One Ever Really Dies, twice

N.E.R.D. greier ikke å leve opp til forventningene med Fly Or Die og leverer et av årets mest skuffende album så langt.

I Storbritannia ble det gjort en undersøkelse i august 2003 som viste at hver femte låt som ble spilt på radio var produsert av The Neptunes. Tygg litt på det. Ikke rart at Pharrell Williams og Chad Hugo, som utgjør produsentduoen The Neptunes, har behov for å plukke opp egne instrumenter og få litt frisk luft under vingene som rockebandsideprosjektet N.E.R.D. Det er nesten ikke mulig å overskue forventningene som stilles til nerdenes andre langspiller. Debuten In Search Of... (2002) var en formidabel suksess med hittene Lapdance og Provider, og det er ikke mange månedene siden The Neptunes slapp det oppsummerende albumet Clones til stående applaus.

Pharrell beskriver N.E.R.D. som et fristed hvor alt går og hvor ingen musikalske ideer skal være uprøvd. Nyvinningene er realisert på Fly Or Die, et album som krever en god del runder i spilleren før kvalitetene åpenbarer seg, og fremstår som langt mindre umiddelbart enn forgjengeren. Åpningssporet Don't Worry About It er ikke engang i nærheten av å inneha de samme kvalitetene som killeråpningen Lapdance fra In Search Of. Don't Worry About It er en tøff låt i skjæringspunktet mellom rock og r'n'b med Pharrell på skranglete falsett, men den tar aldri helt av og makter ikke å realisere grunnriffets potensiale. Vokalmessig er dette kjente saker hvor Prince møter Curtis Mayfield et eller annet sted på begynnelsen av 80-tallet. Heller ikke musikalsk sett er ikke dette banebrytende med et gitar- og trommekomp som toucher innpå materiale som Prince, Lenny Kravitz og Living Colour har gjort før.

Tittellåta fortsetter i samme spor "for the kids", men byr på fornyet entusiasme sammenliknet med åpningen. Refrenget leverer samme energi som vi kjenner fra flere Neptunes-produksjoner og er det friske pustet som skal til for å få albumet skikkelig i gang. Jump er tredje låt ut og første (og eneste) spor som byr på gjestevokalister i form av Joel og Benji Madden fra Good Charlotte. Generelt sett er jeg ikke veldig imponert over vokalprestasjonene på albumet. Der In Search Of... bød på glimrende vokalbesøk fra Kelis, er Fly Or Die preget av Pharrells begrensede vokaltalent med Hugo og Shay som backup. Et av de beste sporene i første omgang er singelen She Wants To Move som har en suggererende rytme og et inkluderende refreng. N.E.R.D. har kvittet seg med Spymob som backingband siden sist, og gjør det aller meste selv i studio. For min del er jeg mer imponert over hva gutta greier i produsentstolen sammenliknet med hva de presterer med instrumenter i fanget. She Wants To Move er et godt eksempel på den simple instrumentale innsatsen som preger store deler albumet.

Midtveis på albumet introduseres et parti inspirert av 60-tallets frihetselskende melodier og 70-tallets instrumentale stormannsgalskap. Wonderful Place starter som en plystrevennlig poplåt, men fades ut halvveis og gjenfødes som en strykermettet mastodont. Som du skjønner er dette milevis unna store deler av nerdenes tidligere eskapader, og langt unna jobbene for No Doubt, Justin Timberlake og hans gamlekjæreste. Greit nok det, hvis det bare hadde resultert i interessant musikk. Det blir dessverre enda tristere på den sing-a-long-aktige Drill Sergeant som sikkert er et forsøk på å stå i mot amerikansk krigshissing, men det blir bare for dumt. Det høres ut som låta er skrevet til en Pepsireklame på 70-tallet. På ny fades låta midtveis og gjenoppstår som et hissig rockenummer i Jesus Christ Superstar-klassen. Trist.

Heldigvis drar Trasher lokomotivet inn på rett spor igjen med en dødelig hook og en musikalsk innpakking som passer bedre til helheten på Fly Or Die. På den etterfølgende Maybe drar Lenny Kravitz noen retrolinjer på gitaren og ?uestlove fra The Roots dukker opp på trommer uten at uttrykket nærmer seg millenniet av den grunn. Stusselige saker dette her fra universets mest nyskapende produsenter (i hvert fall når andre artister står på andre siden av glasset). De avsluttende numrene The Way She Dances og Chariot Of Fire fortsetter flørten med gamle dager, men byr i de minste på nynnbare refreng og minneverdige tekster, som gjør at de sitter bedre når albumet har gått sin gang.

Jeg var forberedt på at Fly Or Die skulle bryte ny grunn og markere et høydepunkt i musikkåret så langt. Isteden har N.E.R.D. levert et oppgulp av gamle jaktmarker, kombinert med halvveis gatesmarte tekster og et moderat rocka uttrykk. Jeg er dypt skuffet.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo