cover

Trials & Errors

Magnolia Electric Co.

CD (2005) - Secretly Canadian / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Sørstatsrock

Spor:
Dark Don't Hide It
Don't This Look Like the Dark
Such Pretty Eyes For A Snake
Almost Was Good Enough
North Star
Ring the Bell
Cross the Road
Leave the City
The Last 3 Human Words
The Big Beast

Referanser:
Neil Young & Crazy Horse
My Morning Jacket
Allman Brothers Band
The Dream Syndicate
Green On Red
Built to Spill

Vis flere data

Se også:
What Comes After the Blues - Magnolia Electric Co. (2005)
What Comes After the Blues - Magnolia Electric Co. (2005)
Hard to Love a Man - Magnolia Electric Co. (2005)
Hard to Love a Man - Magnolia Electric Co. (2005)
Fading Trails - Magnolia Electric Co. (2006)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Watching the dark...

Han gjemmer seg som et barn, med fingeren på avtrekkeren.

Han gjemmer seg som et barn, med fingeren på avtrekkeren. Gardinene er trukket for, smerten holder han inni seg. I mørket er det ingen som kan se ansiktet hans. I mørket er det ingen som kan finne ham.

The game is real
real as a gun
real as a gun
as he watches the lights of the city
and he moves through the night


Magnolia Electric Co har gitt ut årets beste liveplate. Det tar jeg sjansen på å si allerede nå.

Denne gang høres det ut som Jason Molina har skrevet sanger i det stummende og skremmende mørket Richard Thompson beskriver på "Shoot out the lights". Men jeg kan også se ham for meg under sengeteppet – skjelvende og febersjuk – mens han lytter til Neil Youngs "Time fades away" og "Tonight's the night". Gitarene kunne vært jaget nakne og rasende over fra "Cowgirl in the sand" og "Down by the river", de to mektige monolittene på "Everybody knows this is nowhere". De gnager og gnir, hogger og hamrer.

Det er en fantastisk lyd og stemning på denne plata. Du føler at du vandrer rundt på en enorm slagghaug midt i byen, med lysene flakkende rundt deg og en trompet i det fjerne, uten at du klarer å finne veien ut. Et stort beist uler like i nærheten. Det er stemninger som skjelver og en verden som truer med å rase sammen. Det er musikk som når som helst kan plukke opp en haikende Rutger Hauer, eller treffe på en rar, liten gutt med banjo.

"Almost was good enough", for eksempel, glir etter hvert over i Neil Youngs "Out on a weekend". På "Harvest" er denne sangen nesten for en romantisk kosetur å regne. Her hviler det en mørk skygge over den.

Helt til slutt sier Jason Molina farvel for denne gang og runder av "Trials & errors" med noen linjer fra "Tonight's the night", bare for å understreke at Neil Young er mannen – og at det er alvor.

"Don't this look like the dark", spør han tidligere på plata.

Jo, det gjør virkelig det. Det minner ikke så rent lite om mørket på "Time fades away", liveplata fra turnéen der en nedbrutt og frustrert Neil Young tok farvel med den avdøde Crazy Horse-gitaristen Danny Whitten og kun gjorde nye, kompromissløse låter fra scenen. Bare tre av sangene på "Trials & errors" er å finne på tidligere utgivelser med Jason Molina. To eller tre blir etter sigende å høre på det nye studioalbumet, som slippes i april med tittelen "What comes after the blues". Det siste knippet finner du kun her.

Hvis jeg absolutt skal innvende noe, må det være at plata kanskje er litt vel lang. Sangene blir også litt vel like i lengden, selv om de er aldri så bra. Jeg savner litt av variasjonen og bredden fra "Magnolia Electric Co", det siste - fantastiske - albumet Jason Molina ga ut under navnet Songs:Ohia.

Det er mye Neil Young i musikken hans, men det er også en god del britisk folk-rock.

Første gang jeg hørte plata "Didn't it rain" fra 2002, trodde jeg det var Richard Thompson som sang. På "Trials & errors" kan jeg høre ekko av de mest elektriske utskeielsene til engelskmannen. Jason Molina omfavner også – noen ganger motvillig – mange av de samme temaene som Richard Thompson – sjalusi og svik, klam kjærlighet og følelsen av å balansere på stram line mellom liv og død, angst og trygghet.

"In his strongest moments Richard Thompson's music makes a stillness no matter how much the noise", har amerikanske Greil Marcus skrevet. Ordene passer like godt på Jason Molina, enten han kaller seg Songs:Ohia eller Magnolia Electric Co.

Så skru av lyset.

Men husk at mørket skjuler ingen ting.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

pstereo logo

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Gerd og Otto - Et Luftslott på Månen - Kapittel 1: 1934-1948

(Normann)

En forbilledlig presentasjon og en bauta over Otto Nielsens talenter som låtsmed.

Flere:

Jaga Jazzist - One-Armed Bandit
The National - Alligator