cover

Magna Carta Holy Grail

Jay-Z

CD (2013) - Universal / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Rap

Spor:
Picasso Baby
Heaven
Versus
Tom Ford
Beach Is Better
FuckWithMeYouKnowIGotIt
Oceans
F.U.T.W.
Part II (On The Run)
BBC
La Familia
Jay-Z Blue (Daddy Dearest)
Nickles & Dimes
Holy Grail
Open Letter

Referanser:
Nas
Rick Ross
Lil Wayne

Vis flere data

Se også:
Kingdom Come - Jay-Z (2006)
Kingdom Come - Jay-Z (2006)
American Gangster - Jay-Z (2007)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Kun et album

Når du oppkaller skiva di etter den hellige gral, selve symbolet på det guddommelige, er det nesten for Dan Brown til å være sant. Eller godt.

Ingen har vært mer skamløs i sin bruk av Jesus- og kristendomsreferanser enn Kanye West. Men der Yeezus er et resultat av stormannsgalskap og ren fandenivoldskhet, og derfor noe autententisk, får en en følelse av at motivasjonen til grunn for MCHG har noe kalkulert og påtatt ved seg. Det lille, men velorkestrerte promoarbeidet i forkant av albumlanseringen har vært med å iscenesette Jay Zs første soloalbum på 4 år nærmest som Jesu gjenkomst. I promosnuttene som ble sluppet like før albumet ser vi Jay Z profetere: "We're rewriting history(...) you know, the stories we were told about the history of America" og "The internet is like the wild west. (...) That's why we need to write the new rules." Året er null. Men hva er egentlig denne regelomskrivingen han prater om? Vi vet i alle fall at han inngikk en avtale med Samsung som sikret ham platinastatus og 1 million solgte eksemplarer av albumet allerede før det nådde platehyllene. Dette er jo på mange måter visjonært, men utelukkende i en businessmogul-forstand. Spørsmålet blir dermed hvorvidt også musikken hans bærer preg av nytekning, eller i det minste om 43-åringen fortsatt høres sulten ut.

Timbaland, som har opplevd etterlengtet comebacksuksess med Justin Timberlakes The 20/20 Experience, har hatt en produserende finger med i nesten samtlige låter. Foruten åpningssporet starter det hardt og godt, med Picasso Baby, Tom Ford og FuckwithmeyouknowIgotit. Sistnevnte er kanskje skivas sterkeste spor: Synkoperte 808-trommer, irriterende enkle og catchy synthlinjer, en sedvanlig arrogant, men allikevel sulten Rick Ross og en like våken Jay Z. Du vet når arrektor pili-musklene trekker seg sammen og gir et drag på hårfolliklene, eller gåsehud: #denfølelsen! Det fortsetter med Oceans, gjestet av...Frank Ocean. En mørk affære som først og fremst lykkes takket være Oceans vakre klagesang. De fleste låtene har det dystopiske og basstunge tilsnittet som mye av hip hop-produksjonene har hatt de siste årene. Da oppleves det som en oase av harmonier og melodier når Beyonce synger om den kompromissløse kjærligheten på Bonnie & Clyde-oppfølgeren Part 2 (on the run) – en poplåt der pianolinjene er like luftige og behagelige som trommene er harde og markante. Albumet rundes av med den komfortabelt dystre, om enn smått tilgjorte, "penger er ikke alt"- låta Nickles and Dimes der de har samplet den Portisheadaktige enigmatiske trubaduren Gonjasufi.

Også tematikken i låtene har noe, i alle fall tilsynelatende, dystert ved seg. Når du har gått fra drugdealing i Brooklyn til fingermat i det hvite hus med Obama snakker vi om en klassereise som selv Mette Marit misunner ham. Det skal en ikke kimse av. Men det oppleves allikevel en smule kokett og hyklersk å høre Jay Z, som år etter år havner på FORBES topp 5-liste over bransjens rikeste, rappe "I got haters in the paper/photo shoots with paparazzi/can't even take mye daughter for a walk/see them by the corner store/I feel like I'm cornered off" på åpningssporet. Og når Justin Timberlake tjuvlåner refrenget fra Nirvanas Smells Like Teen Spirit på samme låt er det helt på grensen til blasfemi (har du vokst opp i et velstående kristent hjem, vært et fast innslag i kose-tv-showet The Mickey Mouse Club, spillt i boyband og generellt gjort enorm suksess på den borgerlige ansvarsfulle måten bare den øvre hvite middelklassen kan, skal du være jævlig forsiktig med å sitere en fyr som endte sine dager med kroppen full av heroin og hagleløpet i kjeften). Det spørs om ikke Kurt slår saltomortaler i graven. En annen ting er de stadige kunstreferansene. Picasso og Andy Warhol nevnes, Jean Michel Basquiat gjentas flere ganger. Nå vet ikke jeg hvor kunstinteressert Jay Z egentlig er, men, med fare for å bli helt Pierre Bourdieu, er vel bare dette et nyrikt forsøk på å distingvere seg fra den gemene hop. Jeg venter i spenning på låta Melgaard Baby.

Bare så det er sagt, grunnen til at Jay Z har solgt titalls millioner skiver og nå gitt ut 12 soloalbum er fordi han er (en av) verdens råeste rapper(e), med en fantasktisk evne til å holde seg relevant og pushe grensene for hva som til envher tid defineres som rap. MCHG fungerer bra som en streit hip hop-skive, men ikke så mye mer. For selv om Jay Z aldri vil høres ut som en direkte kopi, til det er flowen og stemmen for særegen, låter det ofte generisk. Albumet mangler den rå sulten og de musikalske visjonene – det premissleverandøraktige soundet – han har gitt oss så mange ganger før, på skiver som blant annet The Blueprint og Vol.3: Life And Times Of S.Carter. Det er for eksempel besynderlig at en av skivas beste spor Picasso Baby, en todelt Timbaland-produksjon, nesten er identisk med to av Jay Zs beste låter gjennom tidene, henoldsvis So Ghetto (i mine ører den ubestridt beste) og 99 Problems. Far er fin nok i formen, men tyr til velkjente formler. For kreasjonister, frimurere og konspirasjonsteoretikere fortsetter nok jakten på den hellige gral.

Vi andre kan trygt kjøpe. Men trenger ikke løpe.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Loch Ness Mouse - 11-22

(Perfect Pop)

The Loch Ness Mouse redefinerer seg i det norske musikklandskapet. Med bravur.

Flere:

The Shins - Chutes Too Narrow
Norfolk & Western - Dusk in Cold Parlours