cover

Aldhils Arboretum

Of Montreal

CD (2002) - Track & Field / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indiepop / Retropop / Psykedelia

Spor:
Doing Nothing
Old People in the Cemetery
Isn't It Nice?
Jennifer Louise
The Blank Husband Epidemic
Pancakes For One
We Are Destroying the Song
An Ode to the Nocturnal Muse
Predictably Sulking Sara
Natalie and Effie In the Park
A Question For Emily Foreman
Kissing In the Grass
Kid Without Claws
Death Dance of Omipapas and Sons For You

Referanser:
Neutral Milk Hotel
Elf Power
Great Lakes
The Gerbils
Olivia Tremor Control
The Beatles
The Kinks
Apples In Stereo
XTC
The Dukes Of Stratosphear

Vis flere data

Se også:
Satanic Panic in the Attic - Of Montreal (2004)
The Sunlandic Twins - Of Montreal (2005)
Hissing Fauna: Are You the Destroyer? - Of Montreal (2007)
Skeletal Lamping - Of Montreal (2008)
False Priest - Of Montreal (2010)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Mental poplek for voksne

Mindre monumental psykedelisk rock fra bandet denne gangen, men fremdeles ikke til å bli klok på.

Of Montreal er nok et Elephant 6-kollektiv band, sammen med blant andre Neutral Milk Hotel, Elf Power og Olivia Tremor Control. Ingen av bandene som er tilknyttet denne gruppen lokalisert til Athens, Georgia kan vel beskyldes for å lage uspennende eller fattig musikk. Og Of Montreal er på ingen måte uspennende, men kanskje litt for spennende og utilgjengelig? Kjennemerket er i hvert fall lange psykedeliske poprockutgivelser med odde og pussige titler og tekster. Ta for eksempel nykommeren Adhils Arboretum (2002). Her krydres låtene med titler som The Blank Husband Epidemic, Predictably Sulking Sara og Death Dance Of Omipapas And Sons For You. I intervjuer med hovedmann og vokalist Kevin Barnes blir man sjelden særlig klokere etter han har forsøkt å forklare hva låtene går ut på eller hva de egentlig langt der inne handler om. Men nå snakker vi da også om psykedelisk poprock, og de samme intervjuer trekker gjerne fram dadaistene som kunstneriske paralleller.

Bryan Helium fra Elf Power var med på løpet til Of Montreal i begynnelsen i 1997 og en stund framover, men er ikke lengre å finne som en av musikantene i bandet. Navnet Of Montreal kommer for øvrig fra det at Hr. Barnes en gang hadde en kanadisk kjæreste fra Montreal, og at bruddet med denne unge damen skjedde samtidig med oppstart av bandet. En av de få forståelige referansene til dette bandet, må vite. Personlig synes jeg at Of Montreal minner meg særs mye om The Dukes Of Stratosphear, den psykedeliske utgaven av mine helter i XTC. Hyppige taktskifter, smånasal og vittig vokal, og gnistrende kreativitet er noen av parallellene. Slik sett vil jeg si at Of Montreal med sine Beatles- og psykedelika-referanser like gjerne kunne blitt tatt for å være et britisk retropopband. Uten at det skulle tilsi noe negativt.

Så til Adhils Arboretum (2002). Første funn er at plata er mindre monumental og konseptorientert enn tidligere, her er låtene kortere og tettere. Det er nesten slik at jeg hopper i stolen over at det plutselig blir stille i stereoanlegget mitt etter bare førti minutter. Bandet selv skal ha uttalt at de ikke ønsket å lage en plate men en samling singler, noe som jo er nytt å spore fra denne kanten.

Som tidligere nevnt er det heller ikke denne gangen lett å bli klok på hva det egentlig er Barnes & Co. synger om, og jeg merker skuffelsen er ekstra stor over at noe teksthefte ikke er å se. Titlene er mer forvirrende enn forklarende, og på tross av en relativt stødig engelskforståelse er det lite jeg klarer å få med meg på innholdssiden. Jeg velger å tro at dette handler mest om Barnes sine syrestappede tekster. Musikalsk er Adhils Arboretum frisk, knirkende, og positiv i stilen. Særlig keyboardene til Dottie Alexander hjelper på å holde fres og liv i låtene. Kanskje mest vellykket blir Kids Without Claws, en sprudlende poplåt som hele tiden vakler fra side til side. Det hagler med Beatles- og Kinks-referanser, uten at jeg vil påstå at dette er musikk uten egenart eller autonomi.

Adhils Arboretum er en jevn utgivelse, men spennende poprocklåter av det skjeve slaget. Et av mine nyttårsforsetter får bli å forsøke å skjønne mer av de mentale leker som bandet ruller seg i, forhåpentligvis hjulpet av et besøk på So What i januar for å se disse herrene og damen på konsert. Fram til dette høydepunktet tenker jeg kanskje å benytte meg av den ypperlige kunsttjenesten bandet har på sine hjemmesider. Send inn et foto av deg selv, og så får du for en slump penger malt et portrett av deg selv med ditt eget bilde som basis og David Barnes sine like kryptiske kunstmalinger som påfyll på bildet. Noe for den som har alt.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo