cover

Picaresque

The Decemberists

CD (2005) - Kill Rock Stars

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Kammerpop / Collegerock / Indiepop / Folkpop

Spor:
Infanta
We Both Go Down Together
Eli, the Barrow Boy
Sporting Life
Bagman's Gambit
From My Own True Love (Lost at Sea)
Sixteen Military Wives
Engine Driver
On the Bus Mall
Mariner's Revenge Song
Of Angels and Angles

Referanser:
Death Cab for Cutie
Okkervil River
Arcade Fire
Neutral Milk Hotel
Belle & Sebastian
Blur

Vis flere data

Se også:
Castaways and Cutouts - The Decemberists (2002)
Her Majesty The Decemberists - The Decemberists (2003)
5 Songs - The Decemberists (2004)
The Tain - The Decemberists (2004)
The Crane Wife - The Decemberists (2006)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Marinegastens sang

Eventyrfortelleren, skrønemakeren og jughalsen: 11 nye maritime poplåter med saltsmak fra både vann og øyne.

Jeg hadde egentlig gitt en mer helhjertet støtte til denne platen, basert på den umiddelbare gleden man gjerne blir litt lurt av når forventningene er mer sikre enn høye. Da jeg skulle høre gjennom platen en siste gang før offentliggjøring ble jeg med ett grepet av en ny følelse. En nagende tvil kom snikende, og den satte seg skuffende nok til rette.

Det noe overtydelig teateralske coveret indikerer at The Decemberists ikke har endret sin dramaturgiske teori nevneverdig. Picaresque, tittelen på deres tredje fulle i løpet av et par år, er ikke overraskende et begrep brukt om en romanform som var populær i Europa for et par århundrer siden. Teppet heves altså for en nok en runde med avlegse fraser og umoderne pop, tidvis på sjarmerende shanty-vis, tidvis med datert og dandert britisk parykk.

På ny begir vi oss ut til havs sammen kaptein Colin Meloy i hans stadig voksende skute. Hans skip er lastet med mer likefremme melodier, en voksende besetning og ytterligere røverhistorier preget av sjømannens verdensvante vidd og fantasi. Meloys tekster virker som en blanding av bestefars bibliotek (med globusen i hjørnet), grunnfagspensum i historie, gamle skrøner og tvilsomme anekdoter. Det er ikke alt jeg skjønner bæret av uten hjelpemidler, og denslags er ikke dagligdags blant allverdens enstavelesband som stotrer rundt mellom love & hate. Linjer som "Among five score pachyderm, all canopied and passengere'd, sit the Duke and the Dutchess's luscious young girls" (fra åpningskuttet The Infanta) er i hvert fall ikke hverdagskost blant amerikanske popband, men snarere en tendens hos Colin Meloy. Men så er da The Decemberists ei heller "your average cup of joe". Nei, de har funnet sin plass - som jeg tidligere har nevnt i dette forum - et sted på havet, på vei mot de britiske kyster og innover på kontinentet løst fra vår tid. På We Both Go Down Together er de såmenn allerede fremme: "Here on the white cliffs of Dover, So high, you can't see over, and while your head is spinning, hold tight, it's just the beginning." For fra de hvite klipper dras vi igjen med til steder som sjelden berøres av navlebeskuende amerikanere, til tider som ellers er gjemt i støvete bøker, fra Dickens til helt inn mot de russiske stepper i den forrykende The Mariner's Revenge Song.

Men utkommet er ikke nødvendigsvis så fremmed som første avsnitt kan indikere. Meloy og hans crew er nemlig ikke redd for å høres ut som et folkelig pubband med irsk blod, Oasis (On the Bus Mall) eller til og med komp av Katarina and the Waves/Belle & Sebastian (Sporting Life). Den britiske diksjonen og Meloys noe etter hvert plagsomt fremtredende vokal hadde vært tjent med mer avlastning enn på de to låtene en kvinne griper roret sammen med ham. Ideelt sett burde man kanskje hatt et mer inngående forhold til britisk indiepop for å yte bandet full rettferdighet, men jeg finner ikke lenger den samme sjøspruten som på Castaways and Cutouts (2002) eller Her Majesty (2003). Kanskje fordi Picaresque forsøker å appellere like mye til fantasien som til følelsene, like mye til intellektet som til innvollene?

Enkelte låter strekkes mer ut i lengde enn progresjon, som kaldkrigs-skildringen The Bagman's Gambit, som renner ut i et litt for langt strykerparti de siste par minuttene. Noe mer vellykket og variert er nesten ni minutter lange The Mariner's Revenge Song, som et Kaizers møter The Pogues en ettermiddag på Volga. Tegn til moderne relevans kommer en sjelden gang frem på anti-krigslåten 16 Military Wives, som nok er en kommentar til vår tids walk on the wild side i Irak. Her er det ikke de fargede jentene, men "the anchor person on TV goes na na na na na na na..." Ikke spesielt kontroversielt, og selve låten tilhører den slitsomme halvdelen av platen. Fra de rullende trommene som stolt bærer frem åpningssporet The Infanta til Meloy avslutter alene på Of Angels and Angels er Picaresque en ferd uten de store bølgene og sprutende galskap, en del burlesk farvann til tross. Det er ikke Kaptein Ahabs ville sinn som styrer denne skuta, snarere Huck Finn og hans milde eventyr, for å holde oss til "picaresquen".

En del flotte poplåter til tross, der harmløst slentrende The Engine Driver og From My Own True Love (Lost at Sea) i all sin enkelhet kan nevnes, Picaresque har blitt en mer uspennende plate enn de to første skivene egentlig bar bud om. Dens umiddelbare melodier og iørenfallende tonesetting vil sikkert hjelpe The Decemberists opp fra undergrunnen, om de da ikke allerede har satt kurs for nye eventyr.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Pat Jordache - Future Songs

(Constellation)

Ikke særlig vakkert – men desto kulere noise-pop fra Montreal.

Flere:

Foster The People - Torches
Ed Harcourt - From Every Sphere