cover

Studio 1

Box

CD (2008) - Rune Grammofon / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Fri-improvisasjon / Psykedelia / Støyrock

Spor:
untitled 9
untitled 11
untitled 7
untitled 3
untitled 13
untitled 12

Referanser:
Scorch Trio
Supersilent

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Lydinstallasjon etter det kaotiske ideal

Å gi ut plate etter å ha spilt sammen i kun to dager, er risikofylt. Men dette er imponerende improvisasjonsarbeid.

Bakgrunnen for bandet Box og platen Studio 1, er den musikalske settingen filmskaper Philip Mullarkey ville ha til prosjektet sitt, nettopp ved navn [box]. Musikerne tilbrakte altså to dager sammen i studio og gjorde tilsynelatende ikke annet enn å leke seg. Resultatet har vært å høre på plate våren 2008, innspilt fullstendig analogt, og utgitt på Rune Grammofon.

For oss her på berget er kanskje navnene Ståle Storløkken og Raoul Björkenheim mest kjent, hvor vi gjerne forbinder dem først og fremst med henholdsvis Supersilent og Scorch Trio. Bassist Trevor Dunn og trommeslager Morgan Ågren er på tross av navnstatus perfekte musikere for prosjektet.

Dunn spiller elbass og er kjent for lang fartstid i Mr. Bungle, i tillegg til så altfor mye annet det nesten ikke er verdt å nevne her. Men han kan impro, og kommer til sjangeren fra en mer rytmisk og rockaktig side kan det virke som, sammenlignet med mange andre impromusikere, som kommer fra jazz. Slik Morgan Ågren av og til tenderer mot, selv om det ikke kommer så godt frem hva som er hva i dette sammensuriet av toner, lyder, referanser og assosiasjoner.

Tutti er dette en improkvartett med en overraskende troverdig egenart. Idet Ågren 1:38 ut i åpningssporet untitled 9 frimodig setter an den herlig drivende og smått skeive beaten over synth/gitar-teppet som ligger der fra før, setter han også an ambisjonsnivået for strekket, som sikter rimelig høyt.

Disse sytten minuttene er ikke bare det lengste opptaket på platen, det er også det beste. Det er størst konsentrasjon av godbiter her. Som for eksempel rundt elleve minutter, på toppen av en kjempelang crescendo, hvor trommene ligner frijazz, bassen rumler en drone, gitaren støyjazzer og synthen lager støy, støy, støy. På mystisk fremstår dette harmonisk. Og det er også et herlig driv i dette partiet, nesten psykedelisk i sitt vesen, hvor gitarlyden fort kan illustrere litt galskap.

De påfølgende strekkene er som en berg- og dalbane hvor tempo og intensitet ofte styres med trommestikkene. Platen har en rytmisk og staccato helhet, og mye av dette skyldes Ågrens hippe lek med hihat og skarp. Hør bare på untitled 7, det har i hvert fall en tendens til å sette ut meg. Sistespor untitled 12 har en nesten fornøyelig dyster karakter, og viser at også den søkende sidegrenen friimprovisasjon kan være melankolsk.

Slik kunstnere som arbeider på det visuelle plan stiller ut sine verker for publikum, har hver og en her gitt sitt bidrag til kunstverket Studio I. Den mystiske fremtoningen; den korte tidsbruken i studio; hele forespørselen i seg selv – jeg får ikke følelsen av at dette er en standard plateugtivelse, mer en lydinstallasjon i form av en plate.

Derfor lander jeg på det at Studio 1 er god å høre på, men at musikerne kanskje er litt for flinke, at de faktisk er i stand til å lure en til å tro at dette er bedre enn det egentlig er. Etter noen runder i spilleren faller den langsiktige kvaliteten nemlig et par hakk. Men frykt ikke – da er det bare å la musikken hvile litt, til senere lytt.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


ballboy - The Royal Theatre

(SL)

Bm: Mektig gitarpop fra Skottlands best bevarte hemmelighet. Trenger norsk distributør.

Flere:

Loscil - Triple Point
Trygve Seim - Sangam