cover

Shake For Me

Mannish Boys

CD (2010) - Delta Groove Productions / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Chicago-blues / Memphis-blues

Spor:
Too Tired
Mona/Willie and the Hand Jive
Reconsider Baby
Educated Ways
Half Ain't Been Told
Number 9 Train
Last Night
Hey Now
You Can't Be Beat
Black Nights
The Bullet
Those Worries
Raunchy
Champagne & Reefer
You've Got Bad Intentions
Way Down South

Referanser:
Howlin' Wolf
Muddy Waters
Johnny Guitar Watson
Little Walter

Vis flere data

Se også:
Big Plans - Mannish Boys (2007)
Lowdown Feelin' - Mannish Boys (2008)
Comin' Back Hard - Bobby Jones & Mannish Boys (2009)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Formel som funker

Mannish Boys er tilbake med nok et knallalbum der tradisjonell blues tolkes av et knippe av de beste nålevende utøverne av sjangeren.

Mannish Boys fortsetter å levere bluesperler med bra frekvens. Lowdown Feeling i 2008 var en av årets beste, men jaggu makter de med Shake For Me å toppe denne. Jeg har tidligere skrytt uhemmet av denne supergruppa for deres evne til å få et slikt knippe ess til å fungere sammen. For hvilket stjernelag det er - vi snakker om verdensledende musikere på alle plasser.

Nytt siden sist er rytmeseksjonen, som nå teller Jimi Bott med bakgrunn fra Little Charlie and The Nightcats og Fabulous Thunderbirds på trommer og Willie J. Campbell fra James Harman Band og Fabulous Thunderbirds på bass. Selv om de erstatter suverene Richard Innes og Ronnie James, så synes jeg faktisk de makter å revitalisere bandet. Kompet er i hvert fall strålende gjennom hele albumet, og det virker som Mannish Boys har fått ny energi med disse karene som fundament.

For dette er virkelig et lite mesterverk. Hvor skal jeg begynne for å få sagt hvor bra denne plata er? En ting er låtutvalget, som denne gang er utrolig solid og velplukket. Her skal trolig Delta Grooves sjef Randy Chortoff ha en del av æren. I hvert fall er det denne gang et ekstremt deilig og variert knippe låter Mannish Boys gir seg i kast med, og spesielt gledelig synes jeg det er at det er mange opptempo låter med hakket mer driv enn de foregående utgivelsene.

En annen ting er at gitarist Kirk Fletcher på Shake For Me virker som han har bestemt seg for å feie all motstand av banen. Han er intet mindre enn helt sykt bra her. Om det er den fingernemme finliringen han etter hvert er blitt kjent for eller fet vestkystgitar a la Junior Watson, så er han outstanding. Han får god hjelp av Frank Goldwasser som også er knallbra, men det er Fletcher som stjeler showet. Kid Ramos er denne gang involvert bare på en låt – Lester Butler tributen Way Down South. I stedet for Junior Watson, som vanligvis er med, gjør nyervervelsen Nick Curran gjesteinnhopp på to låter og truer nesten med å stjele showet. Mer om det senere.

I tillegg er det prominente gjester her som Rob Rio på piano, Rod Piazza og Lynwood Slim på munnspill og Johnny Dyer på vokal. Mesteparten av vokalen besørges av Bobby Jones og Finis Tasby. Jones og Tasby er i likhet med Fletcher helt sheriff på denne skiva. De synger med en ekstrem autoritet uansett låtvalg. De er rett og slett blant sjangerens beste vokalister for tiden.

Jeg kjenner jeg kunne skrevet flere avsnitt om hver enkelt låt, for så bra er det. Men her er høydepunktene. Det starter med en eksplosjon i form av Johnny Guitar Watsons Too Tired der Nick Curran ikke bare makter å kopiere Watsons gitar, men høyner innsatsen og tar fullstendig av i solopartiet. Råere kan det ikke gjøres. Mona/Willie and the Hand Jive er en flott tribute til Bo Diddley med Mike Zito på gjestevokal.

Jeg sa innledningsvis at det var gledelig med mange litt kjappere låter denne gangen, men jaggu om ikke pianoballaden Half Ain't Been Told med bare Jones på vokal og Rob Rio på piano truer med å være platas beste. Det er hvert fall den mest intense, der Rio spiller som om Otis Spann har tatt bolig i kropp og fingre, og Jones synger med all verdens sårhet. Goldwasser gjør Number 9 Train alene med bare Bott som dundrer og slamrer på trommene til et fyrverkeri.

Neste høydepunkter er Hey Now og You Can't Be Beat, begge med Fletcher i førersetet (sammen med vokalistene selvsagt) På førstnevnte er Fletcher den stilfulle leverandøren av kirurgiske noter som spilles med full kontroll. Mens på You Can't Be Beat møter vi Fletcher idet han tar av seg silkehanskene og bare river og sliter på gitaren og leverer en solo hvor kruttstanken henger igjen i rommet. Det er så utrolig kult å høre han peise på i stedet for alltid å spille rollen som feinsmecker!

The Bullit, platas eneste instrumentallåt, setter igjen Fletcher i fokus, denne gang sammen med hans gamle parhest fra T-Birds, Nick Curran. De to fyrer på alle plugger, Fletcher med sine syngende triller, og Curran med sin går-det-så-går-det-tilnærming. Fascinerende. Champagne & Reefer er også en vinner. Alt for ofte er Muddy Waters-covere heller mediokre saker, men Mannish Boys gjør en verdig versjon, ikke minst fordi Johnny Dyer kanskje er den vokalisten i verden som kan gjøre det best.

Plata avsluttes av Way Down South, som er til minne for avdøde Lester Butler, og selvsagt gjøres det med bravur. Den nederlandske sangeren og munnspilleren Pete van der Pluijm høres skremmende lik ut som Butler, og det er bare å gråte en skvett for den hardtlevende Butler som døde alt for tidlig.

Kort oppsummert så er nesten alt på Shake For Me gull, og jeg nøler ikke med å utrope denne skiva som en favoritt til årets bluesplate. Folk som påstår noe annet kan komme til Drammen, og så kan vi slåss om det. Hansken er kastet! Trad-blues blir nemlig ikke bedre enn dette. Foruten alt jeg har skrevet hittil bør det også nevnes at lyden er suveren og at blåseseksjonen gjør en glimrende jobb gjennom hele plata. Shake For Me er i all enkelhet et lite mesterverk og anbefales sterkt.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Röyksopp - Senior

(Virgin)

Röyksopp har lagt den lystige Junior bak seg. Frem trer introverthet, minimalisme og briljans.

Flere:

Madder Mortem - Desiderata
El Guincho - Alegranza!