cover

God Bless Your Black Heart

pAper chAse

CD (2004) - Kill Rock Stars / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Avant rock / Post-punk / Emo / Alternativ / Støyrock

Spor:
Said the Spider to the Fly
One Day He Went Out for Milk and Never Came Home
What I'd Be Without Me
The Sinking Ship the Grand Applause
Piggy's Had Too Much Wine
Ready, Willing, Cain and Able
Now, We Just Slowly Circle the Draining Fish Bowl
A War Is Coming
Your Ankles to Your Earlobes
Let's Be Bad, Henry, Let's Be Really Bad
Now You're Gonna Get It
Abby, You're Going to Burn for What You've Done to Me
Your Pretty Little Head
Dying With Decent Music

Referanser:
Bright Eyes
Modest Mouse
And You Will Know Us By the Trail of Dead
Jesus Lizard
Xiu Xiu
90 Day Men
Tomahawk

Vis flere data

Se også:
Hide the Kitchen Knives - pAper chAse (2002)
The Paper Chase Meet Red Worms' Farm - pAper chAse & Red Worms' Farm (2004)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Home is where the hurt is

En black heart procession: Flere historier om Gud, svarte hjerter og seksuelle utskeielser - nok en vanlig dag i middle america.

Han synger som om hjertet er i ferd med å slå ut av det spinkle brystet sitt, med en undertrykt, nærmest gråtkvalt desperasjon. Han er en emosjonell leder for en mentalt forstyrret cabaret, en andpusten dukkemester som lanserer sin siste absurde forestilling, og slipper her alle familiens skjeletter ut av skapet med et brak.

Noen subber tungt over gulvet, døren lukkes og platen starter. Gjem kjøkkenknivene, the pAper chAse er tilbake med sin tredje plate med moderne eventyr for voksne. God Bless Your Black Heart er ikke så veldig ulik forgjengeren, men hakket mer konsis og fokusert er de fremdeles ikke ulike en skrudd blanding av, tja, Bright Eyes, Tomahawk, Jesus Lizard, 90 Day Men og The Cure. Kjennetegn er stakkato melodier, triumferende marsjer, fyldig orkestrering og et forstyrret, urolig lydbilde som står godt til tekstene. Disse er hemmelighetsfulle skildringer ladet med gudstro, gruppesex, svarte hjerter og denslags. Et eksempel:
"So I'll cut you all open and see what's inside and what's missing
While this virgin your daughter skirt down the altar."

Du ser hvor dette leder. Sentralt ved siden av den voldsomme ordstrømmen og gitarknivingen er pianoet, som på den ene siden bidrar til å gi et slags teatralsk skjær, på den andre brukes til hamre på som om det skulle være et trommesett. Instrumenteringen er ellers mer enn tettpakket, gjerne atonal og dissonant. Bandet skjærer og river i gitarer og strykere, slår og sliter i skinn og strenger, men følger fortelleren hele tiden på imponerende tight vis. Bruken av blås og stryk skaper dermed ikke et kammerpreg, men fungerer mer som for å underbygge hissige detaljer fra en eller annen skrekkfilm. Samples fra filmer og lydopptak (av for eksempel fluesurr) er andre effekter Congleton benytter for å binde sammen denne rockoperaen. For det er noe slik storslagent han prøver å skape her. Tidvis blir det ganske så fengende på sitt nervøse vis, men som et langt, sammenhengende teaterstykke omhandlende det psyke moderne samfunn preget av paranoia, angst og galskap er nok dette altfor ustabilt til å nå ut til de store masser.

Så hvorfor ligger ikke God Bless Your Black Heart helt øverst på alteret for tilbedelse og heltedyrkning? For min del skyldes det at den virker ganske så lang med sine drøye 50 minutter. Det er særlig de fanfare-pregede, mest patosfylte stykkene som blir en prøvelse. Du skal være mer enn mildt interessert i å følge Congletons behov for oppmerksomhet, og det fungerer best for pAper chAse (eller hvordan de enn nå skriver det) når de demper lyset, sirkler hvesende rundt i mørket og overlater mer til lytterens fantasi å finne ut hva som skjer der borte bak sofaen. God Bless Your Black Heart er både intens og krevende, John Congleton forlanger at både hode og hjerte er på rett plass for å henge med, og jeg kan ikke love at den gir noe tilbake.

Når denne timen er over føles det som å vært med på en time mellom en psykolog og en dypt forstyrret mann, der det er vanskelig å si hvem som egentlig har vært hvem.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Deportees - Under the Pavement - The Beach

(Virgin)

Ganske så uforstyrra av sine mange lån presenterer den svenske kvartetten eit popmelodisk millionoverskot få gjer dei etter.

Flere:

PJ Harvey - Let England Shake
Diverse artister - I Love Techno: 10 Years - The Classics