cover

Shit Happens

Raga Rockers

CD (2010) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Rock'n'Roll / Poprock

Spor:
Rocker
Nerd
Paradox
Nest Best
Jenter Som Kommer
Snegle
Hele Veien Ned
Det Søte Liv
Dyr i Drift
Anti Trist
En Vakker Dag

Referanser:
Kjøtt
Jokke & Valentinerne
DumDum Boys

Vis flere data

Se også:
Übermensch - Raga Rockers (2007)

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Totalhavari

Det er noe likegyldig og rutinemessig kjedelig over lyrikken, og musikken klarer heller ikke å sparke liv i låter flate som pannekaker.

Raga Rockers' forrige stikk, Übermensch (2007), fikk nok for streng bedømming av denne penn, for sammenlignet med Shit Happens fremstår utgivelsen nesten som et lite mesterverk. Om den bare var et blaff er kanskje for tidlig å si, men den viste i alle fall at Michael Krohn, en av den norske rockens største høvdinger, fremdeles hadde noe å melde på plate.

Årets utspill følger opp bleike Raga-konserter de siste årene, og må være det svakeste Krohn noensinne har satt sin signatur på. At produksjonen er blass er nå en sak, mer alvorlig er at låtskriverens varemerke, nemlig bitende og smarte tekster, mer eller mindre er totalt fraværende på Shit Happens.

Det er noe likegyldig og rutinemessig kjedelig over lyrikken, og musikken klarer heller ikke å sparke liv i låter flate som pannekaker.

Denne penn er vokst opp med Raga, og katalogen fra åttitallet fremstår - i mine ører - fremdeles som noe det sterkeste og beste norsk rock noensinne har frembrakt. Nå er det selvsagt feil å sammenligne gullalderen til Raga med ståa i dag, likevel blir det nesten umulig å unngå, all den tid Shit Happens knapt klarer å fremkalle annet enn likegyldige skuldertrekk.

At Raga Rockers fikk en fortjent opptur etter comebacket med Übermensch, kan kanskje ha fjernet det som måtte være igjen av sult hos Michael Krohn. Suksess har sin pris, det så vi da Raga på sin suksessturné to år tilbake fremsto som et ufarlig og satt cocktail-orkester – milevis unna det bandet leverte tidligere. Og da tenker jeg ikke nødvendigvis på gullalderen, du trenger nemlig ikke å gå langt tilbake i tid for å finne et band som høyreist og potent leverte triumferende konsertøyeblikk. De som opplevde bandet rundt millenniumsskiftet vet hva jeg snakker om.

På Shit Happens har Krohn byttet ut sin tidligere faste gitarist Nils Aune, med Ørnulf Snortheim og Eivind Staxrud, og de markerer seg med glatt boogie, jazzige toner, mislykket Steely Dan-flørt og faktisk også sløy og fæl liksom-reggae. Gitarsignaturen til bandet, de korte flerrende riffene som tidligere understøttet sjefens coole vokal, er borte. Nyvinningen med strykere og blåsere klarer heller ikke å puste liv i musikken, som uten en tøddel originalitet stiver fast i den kjedelige gata P4 formaterer fra.

Nå skal vi selvsagt ikke forlange at Michael Krohn i en alder av 50 skal fremstå som en vårkåt 20-åring (grøss og gru!), men jeg synes uansett det må kunne forlanges mer nerve og autoritær tilstedeværelse i både vokal og det tamme og regelrett pompøse lydbildet som Raga anno 2010 har stivnet fast i.

Det er rett og slett skuffende at Michael Krohn ikke er mer selvkritisk til låtmaterialet. Forsøket med å gjemme gjennomgående svake låter i et detaljrikt lydbilde, sprikende i alle retninger, lykkes ikke, selv om noen kritikere mener dette er gode greier. Det er kanskje fra sine egne man skal ha det. Jeg er stor fan av Raga Rockers og kommer alltid til å forsvare bandets gullduftende katalog fra 80-tallet. Jeg mener også at Raga gav ut noenlunde habile plater på 90-tallet, og jeg innrømmer glatt at jeg setter pris på en del av det Krohn har gitt ut utenfor Raga-skuta. Men denne utgivelsen lukter lavmål.

Etter en rekke gjennomspillinger er det knapt noe som sitter fast. Det er rett og slett noe hjelpeløst over hele platen, og selv om det selvsagt er ett og annet spor som i beste fall er middelmådig, redder det ikke Shit Happens fra et regelrett totalhavari.

Om platen hadde kommet fra yngre og mer ukjente krefter hadde den kanskje fått en prikk til på skalaen, i Ragas tilfelle forventer vi mer – og skuffelsen blir desto større.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kenneth Ishak And The Freedom Machines - Kenneth Ishak & The Freedom Machines

(Division)

Ein Ishak med eit meir frigjort sonisk sinnelag. Men poptonen er der, flott er den òg.

Flere:

Okkervil River - Down the River of Golden Dreams
Alamaailman Vasarat - Huuro Kolkko