cover

Don't Give Up On Me

Solomon Burke

CD (2002) - Fat Possum / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Rhythm & blues / Soul

Spor:
Don't give up on me
Fast train
Diamond in your mind
Flesh and blood
Soul searchin'
Only a dream
The judgement
Stepchild
The other side of the coin
None of us are free
Sit this one out

Referanser:
Booker T & The MG's
The Blind Boys of Alabama
Wilson Pickett
Ray Charles
Otis Redding

Vis flere data

Se også:
Make Do With What You Got - Solomon Burke (2005)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Stemmen og den store mannen

Nei, det var ingen grunn til å gi opp Solomon Burke.

I storhetstida på 60-tallet, da han regjerte med låter som "Got to get you off my mind" og "Cry to me", ble han kalt alt fra "The king of rock'n'soul" til "The bishop", "Big Sol" og "King Solomon".

Han fortjener fortsatt hver eneste tittel, og flere til.

Solomon Burke var en av de første soulsangerne. Han var også en av de aller fremste. At han nå gir ut et mesterverk som "Don't give up on me", viser at visse sjeler aldri dør. Det er som om Al Green skulle ha kommet tilbake og laget en like god plate som "Call me" eller "Let's stay together". Det er på linje med at Otis Redding skulle ha stått opp fra graven og spilt inn en verdig oppfølger til "Otis blue".

"Don't give up on me" er ikke et hvilket som helst album. "Don't give up on me" viser at det fortsatt går an å lage stor soulmusikk.

Jeg trodde ikke lenger at det var mulig å synge som Solomon Burke gjør her.

Jeg trodde ikke lenger at det gikk an å frambringe lyden som "Brother" Rudy Copeland får til på orgelet sitt, gospel-preget og sakral, men likevel så jordnær og varm.

Jeg trodde ikke lenger at det gikk an å finne et band som kan konkurrere med det som ble gjort i Muscle Shoals, Alabama, på slutten av 60-tallet, da James Carr spilte inn "Dark end of the street" og "That's how love turned out for me".

Det blir sagt at stemmen til Solomon Burke rekker over sju oktaver.

Han går høyere enn de fleste.
Han går dypere enn de fleste

Han synger nok ikke like skarpt og gjennomtrengende som for 30 år siden. Til gjengjeld er stemmen fyldigere, modnere og kanskje enda mer uttrykksfull.

Solomon Burke har en tyngde og autoritet helt utenom det vanlige. Den 62 år gamle pastoren og begravelsesagenten har sin egen kirke i Los Angeles og går selv på prekestolen hver tredje søndag. Han har 21 barn, 63 barnebarn og flere oldebarn enn han vet navnet på. Han mener selv at "Don't give up on me" er en gave fra Gud. "Det er så tydelig at den nesten har vinger på ryggen", sier han i intervjuer.

Jeg forstår hva han mener.

"Dont give up on me" ble spilt inn i løpet av fire dager i det gamle Sunset Sound Factory-studioet i Hollywood. Sangene på albumet er blant annet levert av Dan Penn, Van Morrison, Tom Waits, Brian Wilson, Joe Henry, Elvis Costello, Bob Dylan og Nick Lowe. Jeg sier det igjen: Sangene er levert av Dan Penn, Van Morrison, Tom Waits, Brian Wilson, Joe Henry, Elvis Costello, Bob Dylan og Nick Lowe.

De fleste ble skrevet spesielt for Solomon Burke.

"Fast train" og "Only a dream" ruller så vakkert gjennom drømmeland at Van Morrison ikke kunne la være å ta dem med på sin egen plate av året, "Down the road".

Elvis Costellos "The judgement" er en dramatisk, skjebnetung oppfølger til klassiske "The price", en sang Solomon Burke improviserte fram på scenen i 1964, ti minutter etter at han hadde fått skilsmissepapirene fra sin daværende kone.

Tittelkuttet "Don't give up on me" står seg mot alt Dan Penn har gjort tidligere, fra "Dark end of the street" til "It tears me up" og "I'm your puppet".

Nick Lowes "The other side of the coin" er så elegant og overbevisende at den kunne vært hentet fra fjorårets "The convincer".

På "Soul searchin'"har Brian Wilson funnet det han så lenge har vært på leting etter. Jeg tror ikke han har skrevet en flottere låt siden 70-tallet.

Noen har også sporet opp "Stepchild", en sang Bob Dylan forlot på veien en gang i 1978. Solomon Burke trykker den tunge, dovne bluesen til brystet som sitt eget, nyfødte barn.

"Flesh and blood", skrevet av produsent Joe Henry, er så tett og intim at man nesten kan kjenne den varme, fuktige pusten til Solomon Burke i ansiktet.

Den minst kjente av låtskriverne er Pick Purnell. Han dukket plutselig opp i studio en dag, i kappe og maske, og fortalte at han hadde skrevet en sang til plata. Da Solomon Burke leste teksten til "Sit this one out", skrevet på en liten serviett, forsto han straks at den var perfekt.

Det er slikt det blir myter av.

Det beste eksemplet på Solomons høysang finner vi likevel på på "None of us are free", der 62-åringen river lenkene av seg sammen med The Blind Boys of Alabama. Den ruvende, tunge, gyngende gospelen slet seg fri i første forsøk, på innspillingens siste dag.

Joe Henry forteller selv historien i heftet som følger med "Don't give up on me":

"I leaned into Solomon's microphone and counted the beginning of the song, only to have the air sucked out of body, like someone opening the door of a flying airplane. The song lurched into a groove, and Solomon began to sing in a voice that was barely above a whisper. The Blind Boys fell in behind him like someone had dropped the needle on a record left ready and spinning in 1957."

Da Solomon Burke ga konserter i Skandinavia i høst, etter utgivelsen av "Don't give up on me", satt den store mannen på en svær trone midt på scenen.

Det var ikke mer enn rett og rimelig.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 9/10

pstereo logo

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Joe Henry - Tiny Voices

(Anti / Epitaph)

Ein drøy time med store låtar, stor musikalitet, løpske instrument, eklektisk innstilling og sjel, sjel, sjel.

Flere:

Black Ox Orkestar - Ver Tanzt?
Nuno Canavarro - Plux Quba