cover

Syng Meg Heim

Sondre Bratland

CD (2005) - Kirkelig Kulturverksted

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Country

Stiler:
Folkemusikk / Vise

Spor:
Eg Gløymer Aldri Dei Augo
Syng Meg Heim
Bryllaupsminne
Koma Til Deg
Lykkesmed
Liv, Eg Bankar
Til ei Lita Jente
Kom Ikkje Med Heile Sanningi
Så Lang ein Veg
Pilegrim
I Lag Med Deg
Gje Meg Handa Di
Kveldsbøn

Referanser:
Johnny Cash
Hank Williams

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Musikk å leve på

Medisin for urolige sinn: Sondre Bratland goes country.

Har du hørt låten Helter Skelter av Beatles? Beatles laget den for å vise at også de kunne lage hardrock, hvis de bare ville, liksom. Resultatet ble ikke hardrock. Heller Beatles med litt ekstra gitarlyd. Likevel ble det en av kuleste låtene i rockehistorien! Sondre Bratland forsøker seg på noe lignende på Syng Meg Heim. Tidligere har han markert seg som en fantastisk formidler av vokal folkemusikk. Nå har han byttet territorium, og laget en country-inspirert plate. Som med Beatles, så også med Sondre: Resultatet blir ikke country. Det blir noe annet. Men det blir bra. Dette er musikk som ikke går for hardt ut. Det er anonymt pakket inn, forsiktig, ikke insisterende. Men det vokser. Langsomt kryper det inn i under huden, og der slår det seg til ro.

De fleste av sangene på platen er country-klassikere som Bratland har oversatt til norsk. I tillegg har han tonesatt enkelte norske dikt (av blant andre Olav H. Hauge og Jakob Sande). Alt i alt er det en imponerende prestasjon. Hvorfor? Fordi det fungerer. Countrymusikk er sjelden sofistikert. Det som sies, sies uten omsvøp. Jeg er ensom, jeg har ikke dame, dama har forlatt meg, jeg har sviktet Gud, Gud har sviktet meg, flaska er min eneste venn men jeg elsker likevel min kone over alt på jord... Sånn omtrent. Dette fungerer til en viss grad på engelsk, fordi vi er vant til det, fordi det inngår i countrytradisjonen. Men når dette skal oversettes til norsk kan det lett bli banalt. Popsanger på norsk blir ofte dårlige. Ikke alltid, men i blant, fordi tekstene da så lett faller gjennom. På denne platen fungerer det derimot utmerket. Bratlands tekster går rett inn i countrytradisjonen: Den ensomme, urolige mann, som opplever mørket men som finner trøst hos Kvinnen og hos Gud. Når jeg skriver det slik kan det kanskje virke banalt. Men det er det ikke. Bratland skriver enkle, varme tekster, som sier det som skal sies, men heller ikke mer. Her fra tittelkuttet:

"Alltid dreg eg ut, men lengtar heimatt.
For eg veit at det er godt å høyre til."

Enklere kan det ikke sies. Dette er platen i et nøtteskall. Den er i kontakt med uroen, med det vonde, med ensomheten. Men den søker mot fellesskapet, mot de andre og mot Gud. Derfor blir dette musikk å leve på. Bratland vet at det ikke alltid er lett. Han kjenner uroen. Men musikken (og tekstene) har likevel håp. Mange av tekstene peker mot noe godt:

"I kvart eit hjarta er det somtid uro.
Og ofte veit ein ikkje kva det er.
Men så kjem du, og eg blir fylt av undring.
For eg blir glad og sterk når du er nær."

Også musikken preges av en spenning mellom uro og fred. Sangene er váre. Dempede. Melankolske. Likevel er det som om det hviler en stor fred over hele platen. I tillegg til countrypreget, som hele tiden ligger i bunnen, er det mange irske klanger i musikken. Er det for lite motstand? Kanskje. Dette er en plate det er lett å like. Er den lett å glemme også? Slik tenkte jeg etter å ha hørt den én gang. Men etterhvert forstod jeg at dette er en plate jeg ikke kommer til å legge vekk med det første. Den glatte produksjonen og den harmoniske overflaten skjuler mye levd liv, og - hvis det går an å uttrykke det slik - musikalsk visdom.

Rett skal være rett. Bratland når ikke helt opp til nivået på to av hans tidligere plater, de mer sakrale Atterklang (1996) og Kvilestein (1999). Men la deg ikke forlede av det. Det er mange plater man kan leve med. Men det er ikke mange mange plater man kan leve på. Musikk som faktisk gir kraft og lyst til å gå inn i hverdagen er vi ikke akkurat bortskjemt med i Norge. Lenger bort fra det plutselig så hippe musikklivet i Norge er det ikke mulig å komme. Dette er ikke tidsriktig, det kommer ikke til å bli promotert på Platekompaniet, og det kommer til å slå an blant onkler og tanter i alle aldre. Men folkens: La oss likevel gi det en sjanse.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo