Jesu

Jesu

CD (2005) - Hydra Head / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Sinne vendt innover.

Urbant forfall som bilde på mennesket. Lyd som utforskning av smerte.

Av Thor-Eirik Johnsen

02.05.2005 (opprinnelig fra pstereo.no)

Herrens veier er uransakelige.

Justin Broadrick har kommet langt siden de glade dagene i grindcore-pionérene Napalm Death på 80-tallet, eller har han virkelig det? Broadrick har en hang for religiøs symbolikk. 90-tallet ble brukt til å utforske industriell eksess i bandene Godflesh og God. Sakte, men tungt og brutalt. Urbant forfall som bilde på mennesket. Lyd som utforskning av smerte. Sinne vendt innover. Intet mindre. Jeg er sikker på at Swans-guru Michael Gira (nå mest kjent for å ha "oppdaget" neofolk-yndling Devendra Banhart) samtykket.

Men nå er det Sønnen som gjelder.

Jesu representerer en nedstripping av lydbildet i forhold til forgjengerne. Det er fremdeles kravlende tungsinn som står på Broadricks agenda, men alt overflødig fett er nå skåret bort. Tilbake står vi med åtte øvelser av typen "stille tyngde".

Malen er den samme hele veien. Tåkevegger av gitarriff og insisterende trommer bygges sakte opp de første minuttene av hver låt. Så kommer Broadricks mumlende vokal krypende inn, trygt innpakket i det soniske ullteppet.

"How does it feel to destroy everything by your guilt?"

Hvis du kan tenke deg et tyngre My Bloody Valentine uten popmelodier, og med dagdrømmene byttet ut med mareritt, er du kanskje i nærheten.

Triste hvite menn har vi i utgangspunktet nok av. Det som gjør Jesu så essensielt, er Broadricks øre for spennende lyd og evne til å skape variasjon med den svært begrensede paletten han bruker. Det er hele tiden noe fint som skjer her. Forsiktig elektronisk behandling av gitar og vokal. Produksjonsmessige finesser. På "Friends Are Evil" er det som om gitarene slår gnister i den elektrisk ladede atmosfæren. Når brølevokalen endelig slippes løs på "Man/Woman", puster jeg lettet ut. Det kan ikke være sunt å holde tilbake så lenge.

Mye av den Justin Broadrick vi kjenner fra før, altså. Den største forandringen er nok at sinnet og aggresjonen fra tidligere er blitt byttet ut med et nesten overveldende vemod. "Jesu" er en dvelende og rørende vakker plate. Den utviklingen hadde nok vært vanskelig å forutse i 1987, da Napalm Death slapp løs "Scum" på et uforberedt publikum.

Slipp Jesu inn i livet ditt.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

Groovissimo

The New Pornographers - Twin Cinema

Friskere enn Juicy Fruit! Søtere enn lønnesirup! Gladere enn en kristencamp! Godtfolk - The New Pornographers hadde ikke glemt oss!

Flere: