cover

A Drag City Supersession: Tramps, Traitors & Little Devils

Diverse artister

CD (2001) - Drag City / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Lo-fi / Indierock / Garasjerock

Spor:
Zero Degrees
Charley's Girl
Texas Dogleg
The Girl on the Billboard
Leaving the Army
Everyday
Nothing Rises to Meet Me
Old Man
N.I.B.
One Chord Complaint

Referanser:
Smog
Edith Frost
Jim O'Rourke
Royal Trux

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Drag City Rock City

Stillfaren gjeng plugger inn, skrur opp og får ut litt innestengt gruff.

"It's too cold to snow.../ black leafless trees.../ must be zero degrees..." Slik innledes noe som høres ut som en krimsjuk Eddie Vedder, backet av Captain Beefhearts magiske band på en vindskjev dag. Hva slags orkester er dette, om ikke en ekte Drag City Supersession?

Plateselskapet med base i Chicago har en mildt sagt respektabel katalog, og kan vise til utgivelser av artister som Palace, Smog, Jim O'Rourke, Stereolab, Royal Trux og Gastr del Sol. Det er fra dette miljøet en gjeng har slått seg sammen til en løs trupp, under det passende konseptnavnet. Gjengangerne på de fleste låtene er kjenninger som Bill Callahan (Smog), Edith Frost, Rian Murphy, Neil Haggerty (Royal Trux, Pussy Galore), samt innhopp av venner som Jimbo Rourke og Tara Key. Dette er et stjernelag hvor man går litt om hverandre, og det høres ut til at alle har hatt det både morsomt og kanskje litt fuktig under denne innspillingen. Som omslaget hinter om: Dette er mer en skive for jukeboksen en støyende kveld på byen, enn stilfull og rolig sofacore.

Her tolkes både egne og andres låter, med det til felles at volum stort sett er skrudd opp et par hakk i forhold til det vi er vant til, og at artistene skramler og skrangler langt mer enn under sine ordinære navn (unntatt Hagerty som har god fuzzerfaring). Etter Bill Callahans folk-boogiestart Zero Degrees, sjangles videre med et par bråkerockere i Lou Reeds Charley's Girl og Hagertys Texas Dogleg, sunget av henholdsvis Frost og Hagerty selv.

Hank Mills-klassikeren The Girl on the Billboard går også raskt unna, og det er mange år siden Bill Callahan har vært såpass rufsete. Dette er jo nærmest cowpunk, og det av en mann som stort sett sitter og ser på regnet, mens han tankefullt skriver viser om livets miserable skjebner (sitt eget spesielt). Artig! Av alle låter går de også løs på Black Sabbath-klassikeren N.I.B. Her er det ikke snakk om å gjøre noe annet enn en ravende planke, og selv om Hagerty ikke er Ozzy, så funker det faktisk over all forventning. Manglende groove og tyngde erstattes helt enkelt av fiolin, og det bisarre skjer at Black Sabbath høres ut som et garasjeband på låvedans.

Litt lowtunes er det selvfølgelig også plass til, Edith Frosts Leaving The Army og Bill Callahans Nothing Rises To Meet Me vaker i mer velkjent farvann, og det er vel ikke uten grunn at disse artistene har skapt karriere ut av moll, og ikke dur. Særlig Callahans låt holder høy klasse, med en utmerket fiolinsolo av Jessica Billey. Platens vakreste tre minutter besørges ellers av Edith Frost og hennes tolkning av Randy Newmans Old Man.

Det er det litt skjødesløse og egentlig sjarmerende uhøytidelige preget som er denne platens styrke. Det høres ut som om musikerene koser seg og vi lar oss gjerne rive med, men etter noen runder kommer dagen derpå, og da er det egentlig bare å håpe på at disse eminente artistene kommer tilbake med mer trøstende ting med sine ordinære partnere.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Monster Mike Welch - Cryin' Hey!

(DixieFrog)

Unge og lovende Mike Welch kommer ut av det blå og leverer fra seg noe så deilig som en komplett, moderne bluesplate.

Flere:

Saint Etienne - Smash The System - Singles And More
High Llamas - Beet, Maize & Corn