cover

Leaders of The Free World

Elbow

CD (2005) - V2 / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop

Spor:
Station approach
Picky bastard
Forget myself
The stops
Leaders of the free world
An imagined affair
Mexican standoff
The everthere
My very best
Great expectations
Puncture repair

Vis flere data

Se også:
Asleep in the Back - Elbow (2001)
Cast Of Thousands - Elbow (2003)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Coldplay-varianten det er lov å like?

Noen ganger blir man overrasket. Gledelig overrasket.

Mitt tidligere bekjentskap med gruppa Elbow er et vagt minne om en video der folk satt i telefonstolper. Jeg kan ta feil. Jeg gjorde definitivt det da jeg forhåndsdømte Elbow, og trodde gruppa bare var enda en variant av Coldplay.

Første gjennomlytting skremte meg litt. Liker jeg egentlig Coldplay-musikk? Riktig nok skal jeg innrømme at jeg nynnet med både til "Yellow" og "Trouble" da disse ble utgitt. Men totalt sett er det få band jeg, grunnet konstant radiospilling, hater mer at jeg er nødt til å høre flere ganger om dagen.

Kollega Tor Martin kom meg til unnsetning og beskrev Elbow som Coldplay-varianten det er lov å like.

Men se: Også Tor Martin kan ta feil. (Du har sparken! - TMB)

"Leaders of the free world" fortjener egentlig ingen sammenligning med Coldplay i det hele tatt. Etter å ha dykket ned i diskografien til Elbow, fant jeg ut at deres to første album, "Asleep in the back" og fjorårets Cast of Thousand", minner mer om band som Doves og Turin Brakes, så vel som Radiohead.

Vokalist og låtskriver Guy Garvey har intet fordelaktig utseende. Men han har en allsidig stemme som aldr blir sutrete etter sytete, selv på de rolige låtene. Men nå er det nok spark bak til Chris Martin.

"Leaders of the Free World" er Elbows minst rocka album til nå. Uten at det skal lure deg. Lydbildet er stort sett ganske svært, med bruk av strykearrangementer, hornmusikk, håndklapping og barnelatter.

Plata har blitt beskrevet som et komme hjem-album, noe første låt, "Station approach", er det tydeligste eksemplet på.

I haven't seen my mum for weeks but
coming home I feel like I
designed these buildings I walk by


Radiosingelen "Forget Myself" fester seg i øret øyeblikkelig, spesielt på grunn av et meget sterkt refreng. Sammen med tittelsporet er den og "Mexican Standoff" sangene med mest driv. Høydepunktet blant de mer rolige låtene er "Great Expectations", som omhandler et noe særegent bryllup der en gjeng fotballsupportere stiller opp som kor.

Det er ikke noe mesterverk Elbow har fått til. Til det er enkelte av låtene bare ikke bra nok. Men de har vist meg ett av godene ved denne jobben. Man kan bli tvunget til å høre på noe man ellers ville avfeid på et blunk. Noen ganger blir man overrasket. Gledelig overrasket.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Core & Nils Olav Johansen - Blue Sky

(Jazzaway)

groove har bedt to av våre jazzskribenter se nærmere på The Cores andre album. Audun Reithaug Rasmussens analyse følger her.

Flere:

Rumble In Rhodos - Signs Of Fervent Devotion
Gluecifer - Basement Apes