cover

The Iron Stone

Robin Williamson

CD (2006) - ECM / Grappa / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Barokk / Folk / Fusion / Klassisk / Frijazz

Spor:
The Climber
Sir Patrick Spens
Wyatt's Song of Reproach
There is a Music
Even Such is time
The Iron Stone
The Badger
Political Lies
The Yellow Snake
Loftus Jones
Bacchus
The Praises of the Mountain Hare
To God in God's Absence
Verses at Ellesmere
Henceforth

Referanser:
Karl Seglem
Pearls Before Swine
Planxty
Bert Jansch
John Renbourn
Donovan
Oriental Sunshine

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Jazz på keltisk

Utrolige Robin Williamson og hans nye glade herrer med jazz på keltisk.

Det kan hende minnene driver litt gjøn med meg, men jeg har bevart et ganske så klart bilde av at jeg lå på gresset midt på dagen, i steikende sommersol, med det vi kalte en reiseradio og hørte på et av de mer spesielle musikkprogrammene produsert av NRK på slutten av 60-tallet.

Programlederen hadde denne dagen bestemt seg for å presentere ny folkmusikk fra de britiske øyer. Incredible String Band var gruppa, og fra denne dagen var min musikksjel solgt. Husker ikke hvilket album hun spilte fra, kanskje var det "hit"-albumet (det eneste) fra 1968; The Hangman's Beautiful Daughter. Uansett, lignende musikk hadde jeg ikke hørt, og med noen få unntak aldri hørt noe tilsvarende seinere.

Det nevnte albumet og forgjengeren skapte i alle fall så mye interesse at bandet verden over omdefinerte folk-sjangeren en gang for alle. Robin Williamson (f. 1943), var den ene halvpart og Mike Heron den andre, henholdsvis fra Edinburgh og Glasgow. For det første brøt de alle regler for hvordan man kunne synge en sang. For det andre alle regler om hvor mange instrumenter en musiker kunne spille på. Det sies at Robin Williamson har vært innom bortimot 40. De brøt vel også da samtidig regelen om at du skal kunne beherske instrumentet til fingerspissene for i det hele tatt å våge å utgi det på en plate. På den ovenfornevnte plate spilte de to herrene til sammen cirka 20 i tallet.

Williamson og Heron tok hippiebølgen på alvor og fortsatte å spille sin eksotiske og burleske miks av indisk, arabisk, afrikansk og vestlig musikk, kledde seg i de mest fargerike gevanter, utforsket uhemmet religiøse forestilinger og flørtet med scientologi - med og uten påvirkning av narkotiske stoffer. Incredible String Band gikk gradvis over til å bli et mer ordinært "elektrisk band" og mistet med det mange tilhengere. Joe Boyd forsvant som produsent, og musikere kom og gikk. Deres siste ordinære album kom ut i 1973.

Om jeg har belegg for hevde at Robin Williamson følte en viss frustrasjon over utviklingen i retning av mer melodiøs rock, vet jeg ikke, men hans første soloalbum, Myrrh, kom allerede i 1972 og fortsatte på mange måter der Incredible String Band slapp taket. Etter tre album i USA med nytt band (His Merry Band) har det blitt utallige utgivelser for det meste utgitt på egen label: Resitasjoner, bøker og musikk dypt forankret i det som var Incredible String Bands fundament: Nemlig den tradisjonelle irske/skotske (keltiske) folkemusikken godt ispedd elementer fra alle verdens hjørner og med ekte interesse for støvete poesi/litteratur.

Slik føles det derfor naturlig og logisk, om enn litt overraskende, at han får kontakt med det smått kjente plateselskapet ECM i Tyskland, godt kjent i Norge gjennom produsenten Eicher, Jan Garbarek og flere andre skandinaviske jazzmusikere.

Den første utgivelsen til Williamson på ECM kom i 2001 og var et soloalbum. Så fulgte et nytt album i 2003 hvor han får med seg to av musikerne som også er sterkt medvirkende på det aktuelle albumet. Mat Maneri er yngstemann, født i 1969 i USA og spilt i en rekke jazzsettinger, men klassisk skolert på fiolin fra han var 5 år. Han har imidlertid en forkjærlighet for bratsj som han spiller på dette albumet, i tillegg til hardingfele!

Et nordisk innslag er Ale Möller som er født i 1955 i Malmø, startet opp som jazzmusiker, men gjennom sin tid i Hellas vendte seg mot folkemusikken. Spilte en tid i Mikis Theodorakis sitt ensemble, og brakte med seg mandolaen, en slags storebror til mandolinen, hjem til Sverige og brukte den i folkemusikksammenheng. Han har i likhet Maneri en fortid i ECM og også kjent i Norge gjennom samarbeid med norske folkemusikkartister. Og hans motto - og muligens denne platas motto - kan kanskje summeres opp i dette sitatet:
"I am always looking for a sound where one note tells a story. One must find the right note, and play it." (Ale Möller, 1997).

En av de virkelige ringrevene innenfor improvisasjonsbass er Barre Phillips (f. 1934) som blant veldig mye annet har spilt sammen med vår egen Terje Rypdal og som tidligere også har jobbet mye sammen med Maneri. Så slik blir dette ikke bare Robin Williamson sin plate, men i høyeste grad et samarbeidsprosjekt hvor fire mann, født i hvert sitt tiår, kan møtes med en intensjon: Få til et fristed hvor jazz, folkemusikk og klassisk kan smelte sammen; hvor gamle instrumenter og sanger plutselig finner et uttrykk man ikke skulle tro fantes: "There is a music that will melt blood and bone/there is a flood that will wash away the rock of the mind..."

The Iron Stone ble innspilt i en gammel mølle i Wales, og det borget for at stemningen ble så rustikk som mulig. For om mye av denne musikken virker fremmedartet, så er den tuftet på gamle tradisjoner.

Det starter med resitasjon: I The Climber møter vi eventyrmotivet om tre brødre som skal oppfylle sin fars siste ønske, bare én overlevde utfordringen. Williamson resiterer ikke ulikt Gary Brooker (Procol Harum) på In Held Twas In I hvor treblåsere (middelalder-obo) spiller saktmodige dronetoner mens hardingfele av og til skjærer seg inn som en kniv og illustrerer smerten i teksten. Helt i bunn ligger de mørkeste tonene fra langsomme buestrøk over Phillips' bass.

Nesten umerkelig går vi over til neste låt som er av de mest kjente skotske balladene: Sir Patrick Spens, som visstnok refererer til en historisk hendelse på 1200-tallet. Sir Patrick (som ikke har eksistert under dette navnet) får i oppdrag, mot sin vilje, å dra over Nordsjøen midt under vinterstormene, for å hente den norske kongens datter hjem til Skottlands gamle hovedstad Dunfermline. Det går, som Patrick fryktet, riktig galt på hjemturen da skipet forliser og alle drukner. Dette er en ballade som finnes i uttallige versjoner (også norske). Mest kjent for mange er kanskje en av Fairport Convention, men den har en helt annen melodi. Robin Williamson sier i sine notater om sangen at det ikke finnes noen sikre holdepunkter for hvordan sangen skulle synges eller spilles. Det passer jo dette ensemblet utmerket.

Robin Williamson har for lengst byttet ut gitaren med keltisk harpe som sitt hovedinstrument. Stemmen er blitt rundere og fyldigere med årene, og går langt ned og like høyt: Hele registeret blir tatt i bruk under fremføringen av denne dramatiske historien og bass og bratsj med sine beksvarte toner understreker at historien slett ikke er av det lystige slaget og Möller gir seg i kast med frenetisk munnharpespill når det nærmer seg klimaks. Sju og et halvt minutts folk-rap av ypperste klasse.

På de to foregående utgivelsene på ECM (og tidligere) har Robin Williamson funnet frem gammel poesi og satt sin egen musikk til tekstene, (Dylan Thomas m.fl.), denne utgivelsen er intet unntak. Først ute her er renessanse-poeten Thomas Wyatt som i sin korte levetid på første halvdel av 1500-tallet ble en av opphavsmennene til sonetten. Her er Williamson på sitt mest myke med et sobert harpespill og vokal som bringer inn bilder av 1500-tallets sensualitet og erotikk.

I siste halvdel av 1500-tallet og faktisk litt utpå 1600-tallet levde Sir Walter Raleigh (han ble verken tidlig syk eller halshogd) og han skrev teksten Even Such Is Time, mens melodien er hentet fra en av de siste som overleverte tradisjonstro walisisk harpespill (d.1713). Fargelegging til harpespill og vokal utføres i intuitivt samspill mellom Maneris bratsj og Phillips' bass. Om tiden frarøver oss alt, så har vi alle fall den trøsten at Gud lar oss gjenoppstå.

Natur- og landsbypoeten, hvis man kan kalle ham det, John Clare (1793-1864) er litt nærmere vår tid og står for den noe bisarre teksten om en grevling som blir fanget levende av landsbyens "jegere" med sine blodtørstige hunder. Etter en hel dag hvor grevlingen holder stand til mobbens store forlystelse, så møter den til slutt forutbestemte lagnad. Musikken her er som på flere av de andre låtene laget i felleskap av de medvirkende – og her gir de seg selv frie tøyler for å illustrere Robins dramatiske resitasjon. Anført av Phillips' fri-jazz spill (Ornette Coleman) og med bratsj og fløyter som veksler i tempo og intensitet i tråd med "jaktens" gang. En ganske så merkverdig blanding av avantgarde musikk og beatpoesi.

Det samme kan i stor grad sies om There Is Music bortsett fra at dette er Williamsons tekst. Melodi – sang? Bare hvis du legger alt du har av godvilje til, og det nytter ikke å høre på dette mens du har gjester som vil føre en normal samtale. (Ja, jeg forsøkte faktisk det.) Tror muligens hardingfela blir brukt her - i alle fall spiller Maneri og Phillips hovedrollene her med sine krumspring på strengene. Et svært så fremmedartet musikalsk univers som du enten vil hate eller elske, mon tro dette faktisk står nærmest moderne klassisk musikk.

Siste halvdel av plata inneholder flere låter som vi i større grad kan gjenkjenne som tradisjonell skotsk folkemusikk. I Political Lies tar Möller fram trekkspillet og vi flyter av gårde på en spasertur gjennom fødebyen Edinburgh som avstedkommer ubehagelige eksistensielle spørsmålstillinger. En vakker sang hvor bilder av fortid og nåtid smelter sammen til det store spørsmålet "the sheer unspeakable strangeness of being here at all". Om enn aldri så i ørefallende -prøv likevel ikke på å synge med. En eller annen skrev på nettet at dersom du ikke synger som Robin Williamson som 19-åring, vil du aldri greie det.

Men det er ikke den eneste "vanlige" sangen. Neste spor ut er en gammel Incredible klassiker; Yellow Snake, hvor Mike Herons sitar er erstattet med fløyte/fele og bass og Williamsons gitar er erstattet med harpe: Skjørt og vakkert og nedstemt, og denne låten glir umerkelig over i instrumentale Loftus Jones. Det kunne vel nesten samme låt selv om melodien her er fra barokktiden i alle fall – legg deg ned og flyt av sted.

I tillegg til Yellow Snake er også tittelsporet Iron Stone fra Incredible Stringband anno 1968 (Wee Tam/Big Huge). Iron Stone har i større grad beholdt sin inspirasjon fra indisk musikk – mye på grunn av at Robin her benytter en såkalt Mohan Vina, en form for indisk slide-gitar.

Det er mer gammelt som er dratt frem - en av mine mange favoritter på dette albumet er kjærlighetsvisa Verses from Ellesmore som først ble hørt på Robins soloalbum fra 1988 Ten of Song. Fabelaktig harpespill kun understøttet av enkle slag på en walisisk tromme og Möllers mandola-spill.

Litt humor skader som kjent ikke og fornøyelig er foredraget om hva man kan få seg til å gjøre for å gjøre haren til lags når man først har sett den uten å kunne gjøre det man skal gjøre i en slik situasjon. Williamson ikler seg eventyrfortellerstemmen og fløytene vimser flyktig som haren, før det dundrer løs med tromme, og barokkhorn? (låter som sekkepipe) og munnharpe.

Og albumet ender med et av de sterkeste bidragene vokalmessig: Williamsons hyllest til barndommens elver, der stemmen er som elvene i det skotsk/walisiske landskapet som krummer og bukter seg gjennom fosser og stryk for så å flyte stille en stakket stund.

Alle de medvirkende på dette flotte albumet greier å male de bildene som teksten frembringer. Et album som jeg ikke på noen måter er ferdig med. Dette er heller ikke bare en subjektiv anmeldelse, men snarere en kjærlighetserklæring til en artist som helt siden starten av sin karriere har holdt fast på sine musikalske visjoner og fremdeles fornyer og utvikler seg videre. Det er ikke alltid like behagelig å høre på. Her spennes buen smertefullt høyt noen ganger, for så å slippe pilen som treffer midt i blinken.

At vår egen musiker Øyvind Staveland oppgir Incredible String Band som en av sine fremste inspirasjonskilder, viser nok bare hvilken gjennomslagskraft Robin Williamson (og Mike Heron) har hatt innen moderne folkemusikk. Fremdeles er han aktiv på konsertscenen også, både solo og sammen med sin kone. I mars/april spiller han rekke konserter sammen en annen av Englands gamle folkemusikere John Renbourn. I tillegg står også en turne i regi av ECM på planen.

La oss håpe på et Norgesbesøk.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Harmonica Sam - Rocker No.1

(Enviken)

Denne utgivelsen er i all enkelhet fullkommen. Disse unge karene har skapt ei plate som kunne vært solgt i stedet for Viagra på apoteket.

Flere:

Ed Harcourt - From Every Sphere
Fjorden Baby! - Se Deg Rundt i Rommet