cover

On Formaldehyde

Obscure

CD (2008) - Dark Essence / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Heavy metal / Stoner

Spor:
Fragments
Giant
Veins of Steel
Abra Macabra
Conversensation
Subserialist
Massacre
On Formaldehyde
Metamorphosis
Abraxas

Referanser:
Motörhead
Black Sabbath
Deep Purple

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Kraftfullt, stødig - og veldig lovende

Obscure har mekket sammen et stødig metallalbum som ikke er vanskelig å like, og det tok ikke mer enn ett vers før jeg var bergtatt.

Vi har fått nok en grunn til å kunne kalle Norge for en ekte metal-nasjon. Bergensbandet Obscure har mekka sammen et meget stødig album som umiddelbart bergtok undertegnede. Med Roy Kronheim - tidligere gitarist i Enslaved - og Tom Eide som synger strømmen ut av mikken og spiller knusende riff som en gud, er dette starten på noe som kan bli vår tids Motörhead.

Veins of Steel åpner med et brutalt "yeah!", skremmende likt Lemmys, og de raske trommene - som enhver metal-musiker bruker sine første år i ren frustrasjon å øve på – setter virkelig i gang djevelskapen. Og samtlige andre kutt på On Formaldehyde vekker mistanke om at gutta i Obscure er store fans av de gode, gamle og ordentlige band som nevnte Motörhead, Deep Purple og Iron Maiden. De har også tatt med en utrolig fet cover av Thin Lizzys Massacre, og viser med tydelighet sin kjærlighet for tung og gammel heavy metal. Ikke minst Black Sabbath.

De har selv sagt at de er inspirert av Sabbath, og det kan lett høres i en låt som Abra Macabra, som sikkert spiller på deres Sabbra Cadabra, mens selve sangen er veldig lik tittellåta Black Sabbath. Kirkeklokker og regn starter begge disse dystre og episke sangene, men Obscures Abra Macabra holder seg ikke i den skumle tåka som Tony Iommi og resten av de gutta gjør. De bryter seg ut av den og kommer opp på et mindre skummelt plan med både mer og lysere vokal. Men de holder fortsatt på den seige stoner-bassen, noe som gjør overgangen til det dystre landskapet igjen ganske smertefri.

Obscure vet hvordan man skal lage et spennende album. På Conversations bruker de blant annet et av de eldste triksene i boka, med dobbelt tempo på hi-haten. Hi-haten er et perfekt hjelpemiddel til å fange oppmerksomhet og gi en advarsel om at nå skjer det noe stort. I flere av låtene bruker de også speakerfunksjonen som får det til å høre rebelsk og helt crazy ut. Dette er et album med 10 ganske lange sanger, den lengste på 8:32, men det er slett ikke noe problem - man vil egentlig at de skal være enda lengre. Her er det utrolig kule riff, deilig bass som trekker på smilebånda og trynesmeltende trommer som gjør det slik at du vil det skal fortsette ut i evigheten - og videre!

Det skal sies at selv om Obscure har sine likheter tilbake i tid, så har de klart å skille seg ut og har funnet sin egen sound som passer ganske godt inn i den gamle genren. Kronheim har en ganske særegen stemme, og de bruker effekter som flerstemt sang, noe som er veldig lite brukt i nyere dager. På noen av låtene kan jeg faktisk trekke en parallell til Motorpsycho og deres Demon Box (1993). Det gjelder spesielt i avsluttende Abraxas. Når sangen kommer i gang og gitaren kommer inn, er det første som slår meg deres Feedtime. Med løpsk og mørk fuzzgitar, stonerbass og en typisk hurtig Philty Animal (Motörhead) beat bak trommesettet, er dette musikk som gir håp om at rocken ikke har planer om å dø ut helt riktig enda - og at de gamle heltene heldigvis ikke er glemt.

comments powered by Disqus

 



Bjarne
2009-10-03Samtlige andrekutt???

Hvor mange andrekutt er det på møkka? Obscure er antakelig tidenes verste band. Band??

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo