cover

Obligatory Villagers

Nellie McKay

CD (2007) - Hungry Mouse / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Singer/songwriter / Voksenpop / Vokaljazz / Cabaret

Spor:
Mother of Pearl
Oversure
Gin Rummy
Livin'
Identity Theft
Galleon
Politan
Testify
Zombie

Referanser:
Billie Holiday
Randy Newman
Lily Allen
Kurt Weill
Norah Jones
Diana Krall
Tori Amos
Cassandra Wilson

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Keep on strivin' and testifyin!

31 minutter på Broadway med en performer som ikke ønsker å spille etter konvensjonelle regler, verken lyrisk eller musikalsk.

Livet som musiker kan være en lang oppoverbakke for mange. I alle fall når man er en artist med musikalske ambisjoner som de fleste plateselskap ikke tør la løpe fritt. Til gjengjeld har musikkhistorien vist at det ofte er de som trosser makthierarkiet og våger satse på egne ideer som skaper de virkelig store opplevelsene. I tilfellet med Nellie Mckay ble hennes forrige album Pretty Little Head så lite forståelig for sjefene i Columbia at Nellie fikk fyken, og måtte distribuere skiva på egen hånd. Veien frem til hennes siste plate Obligatory Villagers har derfor vært fylt med mye bitterhet ikke bare til platebransjen, men også til samfunnet rundt.

Allikevel kan man si at outsider-rollen nok har vært mer vital for henne enn en mer tradisjonell karriere slik et større label kunne gitt På sitt eget label får McKay fritt spillerom til å slippe løs alle de ulike fargene hun ønsker å male sitt lydbilde med, og resultatet blir en ganske ulik kombinasjon av ideer som skiller seg fra mye annet man hører og har hørt, i alle fall i nyere tid.

På den ene siden er McKay en lyrisk frekkas; en samfunnsrefser med stor forkjærlighet for ironi, overdrivelser og hets. Noe hun viser allerede på åpningssporet Mother of Pearl, en spydig og spretten liten vise som tvetydig nok refser både konvensjonelle feminist tilhengere, men også deres motstandere. Allerede på dette sporet setter Nellie McKay standaren også for hva som vil fylle dine ører musikalsk.

Obligatory Villagers er nemlig soundtracket til den mest vulgære oppsetning Broadway aldri har laget. McKay pumper sine musikalske arrangement så overdådig fulle av blåsere, strykere, piano og gitarer at det er i ferd med å bikke over i selvparodi på sitt mest pompøse, dog mest vellykede; Testify og Identity Theft. På de nevnte låter treffer McKay og hennes medspillere rett på den nerven de ønsker å irritere; det konvensjonelle, selvmotsigende og fordumsfulle samfunnet og dets beboere.

Ut på scenen ramler hverdagsrasistene, overklassejippoene, mannnsjåvinistene, dagdrømmerne, maktsjimpansene og til sist men ikke minst; gjennomsnittsmennesket som til daglig lar seg overliste av samfunnets påførte normer og regler. Nellie McKays utbrytertrang er smittende, humoristisk og uhøytidelig backet av et orkester som spiller for fulle seil. Det er svært vanskelig å si hva som er intensjonen bak dette musikalske produktet, men på en annen side er det akkurat det som gjør Obligatory Villagers så spennende runde på runde i spilleren.

For Obligatory Villagers makter å være mange ting på utrolig kort tid. Den rekker å irritere på seg mang en kultursnobb med forkjærlighet for Frank Sinatra, Kurt Weil og Billie Holiday, ved å plassere moderne og samfunnsorienterte tekster a la Randy Newman på sitt skarpeste oppå arrangementet. Den klarer å være barnslig og overmoden, simpel og komplisert, uten å bli tåpelig eller pretensiøs. Men viktigst av alt klarer den å være et skudd for baugen på selvhøytideligheten som preger så voldsomt stor del av våres samfunn og dets etablerte bransjer.

Oppsummerende blir Obligatory Villagers altså en aldri så liten forsinket nyttårsrakett i denne anmelders ører, og jeg stiller meg velvillig i kø for å rope tre ganger hurra! Ved neste runde blir vi nok flere, i alle fall de som tør kjenne seg igjen i samfunnet Nellie McKay ønsker til livs.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.