cover

Happy People/U Saved Me

R. Kelly

CD (2004) - Jive / Zomba / BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
R'n'B / Soul / Gospel

Spor:
Weatherman
Red Carpet (Pause, Flash)
Love Signals
Love Street
Ladies Night (Treat Her Like Heaven)
If
The Greatest Show on Earth
It's Your Birthday
Steppin' Into Heaven
If I Could Make the World Dance
Happy People


3-way Phone Call
U Saved Me
Prayer Changes
How Did You Manage
I Surrender
When I Think About You
Diary of Me
Spirit
Leap of Faith
Peace

Referanser:
Marvin Gaye
Al Green

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


...også gamle griser kan lage fengende R&B

Bedre enn dette blir ikke dagens R&B.

Noen mennesker tror at god musikk må være trist. Om ikke trist, så i hvertfall melankolsk, ettertenksom og stille. Slike mennesker finnes i de fleste musikkmiljøer, både hos jazzfolk og rockere. Tanken bak, tror jeg, er at glad musikk på en eller annen måte er overfladisk. Egentlig er livet tragisk. Egentlig er livet trist. Gleden er kortvarig, lykken forsvinner, det eneste sikre er at vi dør, om hundre år er allting glemt osv. Derfor, kan man resonnere, er glad musikk overfladisk. Jeg har selv vært et slikt menneske. Jeg likte rock. Trist rock. Radiohead for eksempel: Å, tenkte jeg, hvilket dyp denne musikken har! Hvilken forståelse! Menneskets fremmedgjøring! Ensomhet! Jeg likte rock og jeg mislikte soul. R'n'B og hip hop var for pyser. Hvorfor? Det var falskt. Overfladisk. Irriterende. Glatt produksjon, enkle tekster og enkel tematikk. Ingenting for en dyp tenåring som meg! Platen jeg nå skal anmelde - dobbeltalbumet Happy People/U Saved Me - er en plate jeg garantert ville mislikt på denne tiden. Det er en gjennomført glad og god plate. En hyllest til livet, kjærligheten, Gud og mennesker. Produksjonen er glatt, melodiene enkle og fengende, tematikken klar og enkel. Æsj, ville jeg sannsynligvis sagt for fem-seks år siden. Æsj. Men i dag sier jeg noe annet: Hurra!

R. Kelly er en omstridt figur. Han er kjent dels for å lage fengende R'n'B/soul, dels for å ha sex med jenter rett under den seksuelle lavalder. I en del videoer løper han omkring i store hvite laken og leker Jesus mens han synger "I believe I can fly". I andre videoer åler han seg inntil jenter i minimale bikinier mens han peser frem Feelin' on Ya Booty. Hva skal man si om sånt? Man kan hevde at R. Kelly bare er en gris, og at hans sanger om kjærlighet og livskvalitet er falskt skvip som han presser frem for å fremstå mer respektabel... Eller man kan tro - som jeg gjør - at R. Kelly ikke er enten/eller. Han er både/og. Ja: R. Kelly er en gris. Men han har samtidig et klart ønske om å gjøre det rette, om å elske, om å gjøre det godt for andre, om å gi folk tro på seg selv. Og enda viktigere: Han er en gris som lager usannsynlig fengende R&B.

R. Kelly har blitt karakterisert som 90-tallets Marvin Gaye. Det er å ta sterkt i (vil det noen gang bli laget soul-plater som kan måle seg med What's Going On og Let's Get It On? Jeg tviler). Likevel er han en av R'n'B-artistene som har vist seg å ha lengst holdbarhet. Han solodebuterte i 1992 med 12 Play, en plate som fremdeles fenger, og har etter det sluppet en lang rekke gode utgivelser. Hvor mange andre soul og R'n'B-artister kan vise til det samme? De fleste platene har vært preget av glatt, innsmigrende produksjon, og fengende, iørefallende melodier. På årets dobbeltalbum skuer han bakover i soulhistorien, og lager musikk med tydeligere referanser til 70-tallets storheter Marvin Gaye og Al Green. Ikke misforstå: Dette er fremdeles glatt. Fremdeles 2000-tall. Men nå litt mer funky! Og litt mer helhetlig. Begge platene - den dansegulv-vennlige Happy People og den religiøse/gospelaktige U Saved Me - er konseptplater. Låtene henger sammen, det er gjennomtenkt og gjennomført. Til sammen utgjør de det jeg tror er R. Kellys hittil beste plate, en plate som kanskje vil bli stående som hans største.

Litt biografisk bakgrunnstoff: I 2000 ble Kelly anklaget for å ha filmet seg selv mens han hadde sex med en 14 år gammel jente. Han nektet, og saken rant etterhvert ut i sanden. Videoen, som ble lagt ut på Internett, er såpass utydelig at det er vanskelig å se om det er R. Kelly som er i aksjon. Men kombinert med tidligere anklager av samme type, et annullert ekteskap med en da 15-årig Aaliyah og generelt slibrige sangtekster, var mistanken vekket: Er R. Kelly en seksualforbryter? Etter dette har R. Kellys musikk stort sett kretset om disse temaene:
Det er synd på meg.
Alle er mot meg. Ingen forstår meg.
Jeg vil bare skape fred og kjærlighet i verden.
Når alt annet slår feil kan man i hvertfall vende seg til Gud!

På denne platen er heldigvis martyr-tematikken tonet ned. Til gjengjeld konsentrerer han seg om punkt 2. og 3.: Kjærlighet og Gud. Den første platen, Happy People, er i sin helhet viet det gode i livet: Kjærlighet, livsglede, vennskap, erotikk (denne gangen ikke fullt så slibrig) og selvrespekt. Den andre platen, U Saved Me, handler om hvordan Kelly mirakuløst ble frelst da alt var som mørkest. Nå har han funnet Gud, ekteskapet er reddet, han har en venn i nøden, han opplever atter musikalsk suksess og er sikker på å få en plass i himmelen. Hallelujah, brødre!

De to platene har fått forskjellige musikalske uttrykk. Den første er dansegulv-vennlig, rytmisk, frisk, og uten store sentimentale utgytelser. Den andre er langsommere. Her viser R. Kelly sin følsomme side: Det er smerte, store pasjoner, et drama om synd og forløsning. Av de to er nok Happy People best. Rett og slett fordi Kelly her er mer overbevisende. Den er gladere, lettere, mer fokusert. U Saved Me har også mange sterke øyeblikk, men tross alt: Skal man synge om Gud, Jesus, fornedring og frelse, mørke og lys, så bør man ha noe å komme med! Det holder ikke å ha meloditeft og sans for god produksjon. Noen religiøs tenker har Kelly strengt tatt aldri vært. Å lytte til U Saved Me blir derfor aldri noen stor religiøs eller eksistensiell opplevelse. Derimot er den ganske morsom. Om man klarer å nyte overflaten, nyte den grovkornede åndeligheten, nyte de overtydelige tekstene, så kan også denne platen bli ganske så festlig.

I denne musikken er det nemlig fåfengt å lete etter store dyp, lytte etter livsvisdom, se etter skjulte musikalske strukturer eller forsøke å "forstå". Alt som er, er på overflaten. Både tekstmessig og musikalsk. R Kellys tekster har aldri pretendert å være "dype". Det han vil si sier han rett ut. Og det er egentlig befriende. Få ting er mer irriterende enn liksom-dyp, liksom-symbolsk rockepoesi som later som om den har noe på hjertet. R Kelly har noe å si, og det legger han ikke skjul på: Gud finnes! Det er gøy å danse! Det er bedre å elske enn å hate! Slik er det også på det musikalske planet. De skjulte musikalske skattene glimrer med sitt fravær. Vanligvis vokser plater ved gjenhør. Noen av platene mine vokser selv etter at jeg har hørt dem 100 ganger (paradeeksempelet er Coltranes A Love Supreme). Denne platen vokser ikke nevneverdig etter at man har hørt den noen ganger. Men den fortsetter å fenge. Hvis du ikke liker denne platen etter å ha hørt den en eller to ganger, er det gode sjanser for at du aldri kommer til å like den. Hvis du derimot liker den med en gang, er du blant de heldige som får oppleve noe av det beste dagens R'n'B har å by på.

R. Kelly skal selv få siste ord:

First of all: Love God.
Love yourself.
Love one another.

Amen, broder!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Low Frequency in Stereo - Futuro

(Rune Grammofon)

Med sitt fjerde album treffer The Low Frequency in Stereo blink, og slår til med en psykedelisk tur i kraut-land.

Flere:

Scorch Trio - Scorch Trio
Kid Loco - Kill Your Darlings