cover

Maelstrom

JR Ewing

CD (2005) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardcore / Emo

Spor:
Change Is Nothing (Everything Is)
For We Are Dead
Nihilistic Elitist
Take a Hint
Fucking & Champagne
Insect Intercourse
Floodlight
I'm Sorry, You're Sorry, We're All Sorry
Pitch Black Blonde
Here I Vanish

Referanser:
The Mars Volta
Jan Mayen
Hot Snakes
Bloc Party
Blood Brothers

Vis flere data

Se også:
The Perfect Drama - JR Ewing (2001)
Ride Paranoia - JR Ewing (2002)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Repetition is failure

Hvordan kan jeg fortelle deg noe om Maelstrom du ikke allerede har lest?

Hvordan kan jeg fortelle deg noe om "Maelstrom" du ikke allerede har lest? Jeg kan ikke det. Og så godt som alt du har lest er sant. Ja, de har utvidet horisonten, roet ned noe av sinnet og gått prog. Ja, de låter som en krysning av At The Drive-In, Mars Volta og Trail Of Dead. Og ja, du kan høre både store vokalarrangementer, setninger med klar diksjon og sære taktarter på "Maelstrom".

"Repetition is failure", som de hevdet ved forrige korsvei.

Og begge sider har rett. Både de som mener at "Maelstrom" er et skritt i riktig retning, at vi trenger et slikt band, og de som mener at plata er langt kjedeligere enn "Ride paranoia", de som savner det lille sinte bandet som tilsynelatende hadde lyst til å rive i stykker stereoanlegget ditt innenfra. Begge deler er sant. For "Maelstrom" er et skritt inn på en sti som allerede er opptråkket og en bevegelse i retning musikk med mer avklarte idéer rundt tekst, melodi, refreng og sånt. På godt og vondt.

Noe av det som slår meg er at Andreas Tylden ikke har noe særlig interessant å si meg, og ikke sier han det spesielt bra heller. Bak en ganske stilig og bombastisk tittel som "Nihilistic elitist" skulle man for eksempel tro at det gjemte seg et ukontrollert, arrogant sinne, men alt jeg finner er noen småbitre tanker rundt et oppbrudd med halvpubertale vendinger som "Kiss the fire / rotate the sky". Men det er selvfølgelig ikke viktig. Tekstene og engelskuttalen til Tylden er sannsynligvis det minst viktige med "Maelstrom".

Dette er ikke hjerne-musikk. Dette er mage-musikk.

Det som teller er nemlig at JR Ewing har laget en episk, ambisiøs, storslått og klinisk presis plate, med partier som sparker rumpe, rett ut pene partier og mange (riktignok temmelig oppskriftsmessige) taktskifter. Jeg tror det var Audun Tylden, plateboss og far til vokalist Andreas som kalte musikken "presisjonspunk", og det er ikke så langt unna sannheten.

Store deler av skylden for at "Maelstrom" har mye av den samme effekten som adrenalin har nok trommene. Nesten hele plata bæres på ryggen av den virvlende, bombastiske, ville, men samtidig kontrollerte trommingen. Jeg må innrømme at jeg er så enkel at hvis trommene er tvers gjennom stilige, så lar jeg med lett rive med. Så jeg lar meg rive med. Stort sett, men ikke hele tiden.

Jeg skjønner ikke helt poenget med singelsporet "Fucking & champagne" der den rytmisk komplekst buldrer og bygger og bygger opp til et klimaks som aldri kommer. Det står i hvert fall ikke i stil til tittelen. "Take a hint" har et klappe-drevet poprefreng som liksom ikke passer inn med de skumle versene og den pompøse avslutningen. En del sånne ting er det spredt rundt på plata. Ting som på en måte ikke helt passer, som ikke er helt rendyrket. Men så fort take-offet i "Insect intercourse" kommer er alt glemt, da har jeg blitt en lufttrommende ape.

Jeg liker å være en lufttrommende ape i blant, og det er nok av den typen partier på "Maelstrom" også.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


St. Vincent - Actor

(4AD)

Det er ingen selvfølge at artister kommer så komplett utstyrt som dette, selv blant de beste utgivelser er Actor for en perle å regne.

Flere:

Leonard Cohen - Live at the Isle of Wight 1970
The Core - Vision