cover

Kar me kjøme frå

Side Brok

CD (2006) - pinaDgreit / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Alternativ / Morsmålsræpp

Spor:
Inn
Sirkla
Forstå Kar Me Kjøme Frå, del 1
Godt forbilde
Mas
Forstå Kar Me Kjøme Frå, del 2
Din Likkje Drit
Kjeltring
Sjarmør
Fesjå
Ut

Vis flere data

Se også:
1, 2, 3, fyre - Side Brok (2003)
Høge Brelle - Side Brok (2004)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Hip-hop for hvem?

Alternative sunnmørske bygdehip-hop'ere er tilbake. Men hvorfor?

Side Brok er her igjen, gitt. Gruppa som har fått priser av norsk spraakraad, som har satt grisgrendte strøk i Sunnmørstraktene på kartet i populærkulturell sammenheng, og som takket være NRK Urørt var på kanten til å bli rikskjendiser etter singelen 1,2,3, fyre og førstealbumet Høge Brelle. De ble også sett på som forfriskende og nyskapende i en ellers nokså død hip-hop/crossover-sjanger et par år tilbake, og endte med å selge mer enn Madcon, Whimsical og Kleen Cut til sammen. Uten at det sier så forferdelig mye, egentlig.

Sist vi hørte fra sunnmøringene var EPen Side Brooklyn og jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke hadde særlig tro på at andrealbumet skulle komme i det hele tatt. Mye fordi jeg var halvveis sikker på at hele opplegget var mer enn delvis kødd. Ironisk hip-hop liksom. Hip-hop av og for de som syns hip-hop var for kommersielt og stereotypt til å eksplisitt likes, men samtidig for kult til å mislikes.

Da jeg hørte førsteskiva mistenkte jeg at jeg kunne gå i den ironiske fella, at jeg ble lurt dersom jeg tok skiva seriøst, og at Runar Gudnason (aka Sjef R/Torstein Hyl) en dag kom til å avsløre det hele som en gedigen nachspiel-idé gone bad i en spesialepisode av Lydverket. Følelsen sitter fortsatt i, men mindre presserende nå enn forrige gang. Mest fordi jeg ikke bryr meg så mye lenger.

Kar Vi Kjøme Frå er hakket mer organisk produsert enn debutalbumet Høge Brelle, og jeg vil tro Yngve Sætre (co-produsent) har mer enn én finger med i det spillet. Skatebård (som ei må forveksles med Skateboard P) har stått for mesteparten av produksjonen som fortsatt er "alternativ" i den forstand at det skrudde og skeive lydbildet, med eksempelvis trekkspill og munnspill, videreføres.

Skiva låter fortsatt umiskjennelig av hip-hop for ikke-hip-hop'ere og er langt fra stereotyp eller representativ for hvor norsk hip-hop står for tida (noe jeg vil tro Side Brok selv er svært fornøyde med). Det sprikende er både en styrke og en svakhet, da det i utgangspunktet kan gjøre skiva spennende, samtidig som det skaper et kaos av et album uten noen linje eller tråd annet enn bygdetekstene til Sjef R.

Personlig syns jeg den (for å si det med 90-tallets mest forslitte uttrykk) eklektiske produksjonen ikke fungerer fullt ut, noe som kommer godt til syne på for eksempel Sirkla og Forstå Kar Me Kjøme Fra, del I. Andresporet Sirkla har et bra refreng som sitter ganske godt i øret, men det 70-tallsaktige, bleke gitarriffet som loopes, passer rett og slett ikke inn. Forstå Kar Me Kjøme Fra, del I, på sin side, minner om noe Bo Kaspers Orkester forkastet til På Hotell-skiva - vassen utkokt nudel-jazz uten særpreg, men med P4-potensiale. Veldig koselig, veldig tannløst og veldig uinteressant.

Typisk for Kar Me Kjøme Frå avsluttes den nokså kule låta Godt Forbilde av et to minutter langt instrumentalt prog-aktig parti som ikke går noen vei, og heller ikke gir undertegnede noe som helst. Forstå Kar Me Kjøme Frå, del II høres ut som ambient og blir en noe formløs masse for min del. Basslinja er ganske kul i seg selv, men låta hadde fortjent et kantete sample eller i alle fall en mindre utflytende loop. Låta har egentlig ikke noe refreng å snakke om, og igjen har man lagt til et totalt unødvendig instrumentalparti hvor Side Brok høres ut som Røyksopp i en amatørmessig innpakning.

Jeg forstår ikke hvorfor gruppa gang etter gang velger å bryte opp og avslutte låter med lange instrumentalpartier som ikke gjør noe for låtene annet enn å øke spillelengden. Det virker som om gruppa har danset rundt "den alternative" gullkalven, og endt med noe så lite alternativt som påtatt alternativitet. Eventuelt er det hele, som nevnt, et ironisk spark til hip-hop og en ironisk referanse til noe jeg ikke vet noe om. I så fall påtatt i enda større grad. Bedre blir selve musikken uansett ikke.

Den andre hovedinnvendinga mot skiva er at den høres lite gjennomarbeidet ut og mangler gode strukturer og gode hooks og refrenger. Eksempelvis fungerer sporet Kjeltring bra med klassiske battlerim og en mørkere produksjon som kler Torstein Hyl godt, men dessverre framstår ikke sporet som en fullverdig låt i mangel på struktur generelt og refreng spesielt.

Det samme kan man finne igjen på Mas - det tekstmessig det mest interessante sporet på skiva. Der både Kar Me Kjøme Frå, del I og II blir uinteressante tekstmessig hvis man ikke er født i samme bygd som Sjef R, kan man iallefall kjenne seg igjen de halv-eksistensielle problemene Mas spinner rundt. Sporet er også kult produsert i fohold til mesteparten av albumet med en fin pianoloop og solide trommer. Igjen lander ikke låta, og problemet ligger slik jeg ser det nok en gang i at det ikke er noe umiddelbart ved sporet i det hele tatt - et hook eller en bridge for å skape dynamikk eller et instrumentalparti som faktisk høres bra ut hadde vært på sin plass.

Mangelen på gode refrenger merkes særlig når disse "halvferdige" sporene settes opp mot albumets oppturer hvor refrenger og produksjon er gjennomarbeidede og man kan høre et visst potensiale i gruppa. Din Likkje Drit (som for øvrig er basert på Tone Locs Wild Thing, riktignok uten originalens gitar), er skivas absolutt beste låt med en simpel old-school electrobeat og old-schoolrapping. Låta har en rå bass og er rett og slett underholdende, total upretensiøs moro for unga.

Fesjå er også en av albumets højdare. Beaten er en av skivas beste med et fint stryker-sample og en funky basslinje med tromme som ikke er så halv-gærne de heller. Allikevel så er det refrenget som gjør at man gidder å høre sporet flere ganger og man kan ane at selve albumet som helhet kunne endt opp så mye mer interessant med flere gode hooks.

Som rapper er Sjef R/Torstein Hyl/Sirkel Sag en spesiell affære. Han er til tider svært masete, særlig som Torstein Hyl - mannen med en stemme like behagelig som en amfetamin-nedtur. Aliaset Sirkel Sag får boltre seg på dancehallaktige Sjarmør som (dersom man legger godvilja til) kunne ha blitt til noe hvis ikke det hadde vært for den grusomme rappinga. Gudnason er i Sags tekstlige skikkelse en anmassende, vulgær jævel med en stemme som aldri burde fått lov til å slippe ut av studioet. Låta blir forferdelig slitsom og unødvendig, snarere enn morsom (som jeg går ut ifra var intensjonen).

Tekstene albumet gjennom er så som så. Store deler av albumet er tekstmessig basert på Sjef Rs oppvekst og virke i bygdenorge: Et personlig, dog uinteressant tema. Grøftefyll er ikke noe nytt tema i norsk hip-hop og er strengt tatt gjort bedre før. I tillegg til bygdetematikken dukker det opp noen klassiske battlerim på Kjeltring og Din Likkje Drit som vel kan kalles nokså konvensjonelle.

Gudnason er glad i metaforer og til tider har det nok gått litt over stokk og stein når det kommer til kvalitetssjekk. Et par av linjene er direkte pinlige (Du er en schøne mann /som Aud), andre derimot er nokså artige og lokker fram lett humring nå og da (Du er ikke kjeltring/ Du er tensing). Skiva kryr av tekstlige og musikalske referanser - fra DumDum Boys til Eric B, fra Tone Loc til norsk litteratur, og til tider blir det litt for mye. Side Brok/Gudnason ønsker nok muligens å framstå som smarte og småvittige, men resultatet er at tekstene til tider kun virker som oppstyltete fraseringer blottet for reelt innhold, rent bortsett fra nevnte Mas.

Alt i alt er albumet nokså middelmådig og utgivelsen er helt unødvendig i forhold til Høge Brelle, som i alle fall hadde en form for nyhetsverdi å lene seg på. Gruppa skal ha for å lokke fram et og annet skeivt smil og et bra spor eller to. Samtidig blir albumet som helhet for uforløst, rotete og intetsigende uten nødvendige strukturer, refreng og beats som faktisk fungerer. Litt synd det her. Sjangeren kunne trenge en gruppe med beina godt plantet i et alternativt syn på hip-hop og musikk som et litt mer skranglete svar til mye av idiotien der ute.

Dessverre er ikke Side Brok musikalsk kompetente nok til å kunne være svaret. De er mer ekkoet av et spørsmål de fleste har glemt hvem stilte for noen år sia. Der man etter noen gjennomlyttinger av Høge Brelle ble sittende igjen med spørsmålet "er dette seriøst?" sitter man egentlig ikke igjen med noen spørsmål etter Kar Me Kjøme Frå, annet enn hvor man skal sette skiva i samlinga. Albumet er ikke vellaget nok til å engasjere i noen særlig grad, og hvor vidt de er ironiske eller ikke er egentlig helt knekkende likegyldig.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Nils Bech - Look Back

(Fysisk Format)

En debut som mestrer kunsten å spille på motsetninger på glimrende vis, og det med et knippe skamløst flotte poplåter.

Flere:

Fever Ray - Fever Ray
Diverse artister - Norske Slagere Kapittel 1 - 1955