cover

The Magic Numbers

The Magic Numbers

CD (2005) - Heavenly / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Alternativ / Folkpop / Softrock / Countrypop

Spor:
Mornings Eleven
Forever Lost
The Mule
Long Legs
Love Me Like You
Which Way To Happy
I See You, You See Me
Don't Give Up The Fight
This Love
Wheels on Fire
Love is a Game
Try
Hymn for Her

Referanser:
The Mamas & the Papas
The Eagles
The Band
Gram Parsons
Emmylou Harris

Vis flere data

Se også:
Those The Brokes - The Magic Numbers (2006)
The Runaway - The Magic Numbers (2010)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


A Family Affair

Fine harmoniseringer fra to søskenpar under Comandante Romeo Stodarts ledelse. Men ikke så veldig mye mer.

Jeg husker første gang jeg hørte om The Magic Numbers. Det var i en artikkel i The Guardian om såkalte "firework careers" kalt "What goes up...", og i artikkelen tok forfatteren for seg den påtagende interessen for nye band i England - og hvordan band kom og forsvant i en stadig eskalerende hastighet. Hva jeg egentlig bet meg mest merke i var opplysningen om at The Magic Numbers, trass i kun å ha gitt ut én singel (ypperlige Hymn for Her), hadde solgt ut flere konserter i London på bare timer, på arenaer som kan huse flere tusen mennesker. Du snakker om jungeltelegraf!

Hvorfor slikt innimellom skjer er ikke enkelt å gi svar på. Muligens treffer de en nerve i samtiden, muligens er det bare dyktig markedsføring (for øvrig kan man i samme utmerkede avis lese om Keanes hyring av reklamebyråer for hjelp med utarbeiding av deres "ærlige og liketile" image). The Magic Numbers har i alle fall fått mye oppmerksomhet denne sommeren, uten at det vites om eller hvor mye av det som er budsjettert. Denne måneden (august 05) spiller de på årets Øya-festival.

Hjernen bak det hele heter Romeo Stodart, vokalist, gitarist og pianist med stor forkjærlighet for singer/songwriters som Cohen og Dylan, og harmonigrupper som Mamas And the Papas, Carpenters og Lovin' Spoonful. Man aner også inspirasjon fra pop-feinschmeckere som Todd Rundgren og Van Dyke Parks, samt flørting med Motownsk soul og sound på snasne Love's a Game. Med seg har Stodart sin søster Michele og søskenparet Sean og Angela Gannon, og sammen skaper de betagende, bittersøt harmonipop der hjertet dingler i et lommeur nede i Romeos blazerlomme.

En del mennesker har vel fått med seg Forever Lost, det selvtitulerte albumets første singel, et appellerende stykke musikk med fine harmoniseringer og falsettosang, lett klapping og smukk orkestrering, uten at den innehar den type nerve som gjør at man får seg til annet enn trampe takten med stortåa. Mornings Eleven er atskillig mer interessant, med sine start-stopp-start-anfall, banjoaktig gitarlek, ba-pa-ba-fraseringer og flotte ungpikeharmoniseringer. Faktisk ligger det mer enn bare én låt i Mornings Eleven; brutt opp kunne man sikkert kommet til både to og tre enkeltstående sanger.

Deretter kjører albumet seg litt fast i sitt eget spor, og blir smått gjennomsnittlig og sidrumpet etter hvert som bandet strever med å frigjøre seg fra Romeo Stodarts ønske om å skape et allsidig og mangefasettert uttrykk hvor hver låt tydeligvis skal fungere som hele verk. Halvveis ut i albumet brytes omsider monotonien med albumets kanskje mest følelsesmessig ladede låt, den vare og vakre seks minutter lange I See You, You See Me. Duetten mellom Romeo Stodart og Angela Gannon er et sursøtt bringebærdrops som man kan suge lenge på.

Siste halvdel av albumet er betraktelig mer interessant enn det første - bremseklossen er på, de flerstemte vokalene mer sanselige og dominerende, og Romeo toner ned gitarjammingen en hel del. Strykere og tangenter får større plass i lydbildet, og de kvinnelige vokalistene får mer materiale å leke seg med, hvilket gir seg utslag i nydelige This Love og Wheels On Fire. Svanesangen Hymn for Her er i undertegnedes ører albumets kanskje mest fullbyrdede låt. Den svale flerstemmige sangen, det huskende gitarspillet og det mysige xylofonpartiet holder lenge for meg - man trenger ikke gjøre det så vanskelig for seg selv, Romeo. "I've been hurt before, but all the scars have rearranged/ It won't hurt to choose the path that we all walk along", synger han, mens resten av bandet skrur opp forsterkeren til 7. De tjener på å rufse til harmoniene litt, og på Hymns for Her makter de endelig å bevege denne lytteren. Mer av dette neste gang, eh?

The Magic Numbers er i det store og hele en svært tilgjengelig og radiovennlig skive som nok kommer atskillig mer til sin rett på late søndagsmorgener heller enn i lystig lag på kveldstid. Låtene er sirlig og pertentlig konstruerte, på grensen til det tvungne, og blander gjerne lange instrumentalpartier og koringspartier uten egentlig å komme så mye lengre. Soundet er gjennomarbeidet, nesten klinisk og uten kanter. Generelt sett føles flere av låtene for lange, med det resultat at de kjennes uttværede og poengløse etter hvert, og som lytter blir jeg etter hvert lettere rastløs av at så mange av låtene på første halvdel skal roe ned, stoppe, starte og til slutt tone ut etter den samme formelen. Det betyr ikke at det ikke fins mye smekker lyd her, eller at The Magic Numbers ikke kommer godt ifra sin debut, heller betyr det at de må gjøre det litt enklere for seg selv og ikke prøve så hardt på å snikre i hop en klassiker. Det går nemlig sjelden bra.

Selv synes jeg det er fint, men ikke så grusomt mye mer, og tung rotasjon på grammofonen blir ikke Magic Numbers til del. Neste gang, kanskje, med mindre de forsvinner som en nyttårsrakett også de.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Tanakh - Dieu Deuil

(Alien8)

Som Tindersticks på bærtur eller Calexico med solstikk? Eller Morricone som lurer Nina Nastasia til sengs etter å ha gurglet bongvannet til Molasses?

Flere:

Samara Lubelski - The Fleeting Skies
Opsvik & Jennings - A Dream I Used to Dream