cover

Trondheim Calling

Diverse artister

CD (2010) - MBN / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock / Pop

Stiler:
Indierock / Indiepop / Alternativ / Singer/songwriter / Metal / Jazz

Spor:
As Low As It Can Be
Utopia
Hey People!
A 100 Daggers
Manhattan?
Run Run Girl
Leaving Jack Wolfskin
Loopwhole
So Beautiful
Woo-Moon
Slett Håp
Sway
Reggae
Lust Trigger
Antfarm
Helicopter
The Reaper
Panic In The Face Of The Wounded
Irreversible
Two Steps
Goodbye

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Oslo vs. Trondheim

groove kårer den beste musikkbyen i Norge basert på samleplater fra Oslo og Trondheim.

Det sies at norsk musikk ligger på et usedvanlig høyt nivå for tiden, og det er noe vi i groove kan bekrefte gang på gang i disse dager. Bergen har fått en ny bølge som slo over oss i hele 2009. Bergen på sin side har ingen fersk byfokusert samleplate ute – en Opplett 2 er kanskje på sin plass snart?

Så vår relativt uhøytidelige kåring av den beste musikkbyen i Norge, står altså i denne omgang mellom Oslo og Trondheim. Oslo fikk sitt bidrag med den andre plata i Spoon Train Audios Oslo-serie, enkelt og greit kalt Oslo 2. Trondheim på sin side slapp nettopp sitt bidrag med Trondheim Calling.

MÅTTE DEN BESTE VINNE

Det første som møter oss er så klart coveret, og i denne kåringen er alt med på å avgjøre hvem som stikker av med seieren, coveret inkludert. Og de er rake motsetninger disse to – Oslo 2 har gått for de subtile fargene og en søt tegning med håndskrevet tittel. Veldig søtt, veldig hjemmelaget. Veldig indie. Veldig passende.

Trondheim Calling tar i bruk en skarp farge og minimalt design, Veldig vanskelig å unngå, litt som et varselskilt. Varselskilt på plater er sjeldent et godt tegn, og jeg velger egentlig å tolke det litt bokstavelig denne gangen. Dessuten er det koseligere med et koselig cover, selv om det kan bli nok av arty farty saker iblant. Knepen seier går likevel til Oslo.

OSLO 1 – TRONDHEIM 0

Videre så kan det være greit å vite hva man får når man kjøper en CD nå til dags. Det kan hjelpe å gi folket noe ekstra, et lite incentiv for å faktisk kjøpe albumet. Beck gir bort klistremerker, Tool lager 3D-cover med innebygde 3D-briller. Her er det lite av dette, med unntak av at Trondheim byr på fem band mer enn Oslo. Neste poeng går dermed til Trondheim.

OSLO 1 – TRONDHEIM 1

Innholdet spiller selvfølgelig også en rolle her, og da konseptene her er nokså forskjellige så har jeg likevel valgt å ignorere det faktum. Med mindre noen sitter på boken med reglene for dømming av byer med utgangspunkt i samleplater utgitt med artister derfra, og vil krangle på det.

Trondheim skryter med rette av å ha et bredt spekter av sjangere på platen sin, og det gir de et åpenbart fortrinn i neste del av kåringen, nemlig variasjon. Jada, Oslo sier til og med på coveret at det dreier seg om pop og burde ikke få trekk for det. Men huffameg, det gjør de altså likevel.

OSLO 1 – TRONDHEIM 2

Og det gjør ingenting, for Oslo er en selvfølgelig vinner på det neste punktet, der det handler om hvor gjennomført dette er. Oslo har gitt oss et usedvanlig jevnt og gjennomført album som flyter som en drøm på sitt beste. På Trondheim Calling er det fare for både nakkesleng og schizofreni, uten at noen av delene for øvrig behøver å være negative i denne sammenhengen. Uansett, soleklart poeng til Oslo.

OSLO 2 – TRONDHEIM 2

Så. Hvem har den største hiten? Hvem har potensiale til å havne på ustoppelig repeat? Og her har det vært vanskelig å velge, for det har skjedd med begge skiver. Oslo har uimotståelig catchy låter fra Casa Murilo, Yoyoyo Acapulco og ikke minst Monzano med Thea Glenton Raknes fra Norma Sass. Trondheim stiller sterkt med Magnus Sinnes, soup og We Were Lightning. Men, Magnus Sinnes har en magisk og klassisk poplåt med sin Woo-Moon, og skaffer et poeng til Trondheim, rett foran nesen på Oslo og Monzano.

OSLO 2 – TRONDHEIM 3

To poeng gjenstår, og det kunne jo på ingen måte vært mer spennende! Syv kriterier gjør at det nødvendigvis blir en vinner, og ingen liker vel kamper som ender uavgjort uansett. Nå er vi ute etter å bli rørt, at noen av artistene skal gjøre et forsøk på å strekke seg mot våre hjerter og gripe fatt. Metaforisk talt altså. Tårer hadde vært optimalt, men når sant skal sies så gråt jeg ikke en eneste gang i løpet av disse samleplatene.

Kandidatene til de vakreste øyeblikkene på albumene stikker seg likevel ut. Einar Stray er et åpenbart alternativ på Oslos side, og Oslo har jo også kapret Therese Aune, som anser seg like mye som en som kunne vært på Trondheimsplata. Dog & Sky stikker seg frem som en underdog i denne kategorien – og vi liker underdogs. Men så er vel egentlig hele hurven på disse platene for underdogs å regne om man kan snakke litt løst og relativt. Jeg greier likevel ikke å bestemme meg for om det skal bli Stray eller Aune, men så spiller det ingen rolle. Poeng til Oslo uansett!

OSLO 3 – TRONDHEIM 3

Til slutt. Hvem har Bandet med stor B? Bandet vi har aller mest tro på kan gå fra å levere et knallspor på bysamleren til å levere et knallalbum? Dette gjelder selvfølgelig bare for de som ikke har gitt ut album fra før av. "Etablerte" artister er herved diskvalifisert i den siste og avgjørende runden altså. Her er det også nok å ta av likevel, men Trondheims We Were Lightning og Blood On Wheels og Oslos Cold Mailman, Therese Aune og Einar Stray stikker seg ut. På grunnlag av en kledelig spennvidde og en lekkert og spenstig tilnærming, og ikke minst en klasselåt, så går prisen til We Were Lightning og Trondheim.

VINNER: TRONDHEIM

Det blir altså en knapp seier til Trondheim denne gangen. Flåsete resonnert riktignok, men det har vært svært fornøyelig å bruke tid på begge samleplater og bekrefte at det er lyder på høyt nivå fra både Oslo og Trondheim for tiden.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Dan Sartain - Dan Sartain vs. The Serpientes

(Swami)

Med punkattityde, garasjelukt og ein solid porsjon sterke låtar presenterer den unge amerikanaren seg på eit primitivt og overtydande vis.

Flere:

When - Trippy Happy
John Olav Nilsen og Gjengen - For Sant Til Å Være Godt