cover

Exciter

Depeche Mode

CD (2001) - Mute / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Elektronika

Spor:
Dream On
Shine
The Sweetest Condition
When The Body Speaks
The Dead Of Night
Lovetheme
Freelove
Comatose
I Feel Loved
Breathe
Easy Tiger
I Am You
Goodnight Lovers

Vis flere data

Se også:
Songs Of Faith And Devotion - Depeche Mode (1993)
The Videos 86 - 98 - Depeche Mode (1998)
101 - Depeche Mode (2003)
Remixes 81...04 - Depeche Mode (2004)
Playing the Angel - Depeche Mode (2005)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Spent?

Band i fritt fall fra Mount Everest.

Jeg trodde egentlig ikke det jeg hørte da jeg spilte denne skiva første gang - ikke en eneste låt tok tak. Slik kan det jo ofte være med de virkelig gode verkene, men samtidig stemmer ikke det helt med DM heller. De pleier å avgi noen ledetråder innledningsvis og deretter utfolde seg gradvis, i noen tilfeller så langt som til klassikerstatus. I min vantro har jeg derfor brukt uvanlig mye tid på å prøve å høre den inn under ulike hverdagsscenarier. Uten nytte, dessverre, Exciter forblir en i DM-sammenheng utrolig anonym plate.

Det er egentlig ganske vanskelig å peke helt konkret på hva det er som ikke stemmer. Jeg syns mye av materialet minner om overlevninger fra tidligere runder i studio. Slaggmateriale muligens? Nei, jeg tror ikke fullt og helt på det heller, men en låt som "The Sweetest Condition" minner jo for eksempel ganske mye om "The Sweetest Perfection" fra kanonen Violator, da. Den første runden med spekulasjoner falt ned på en teori om at det kan være gjenkjennelseseffekten som tar for mye plass i materialet, at bandet har falt ned i hvilemodus på hva de oppfatter som DMs lydbilde utad.

I seg selv er nok ikke dette en god forklaring, men etter hvert som jeg har bygd videre på denne teorien har jeg falt ned på to forklaringer på hvorfor Exciter ikke i det hele tatt lever opp til tittelen. Og jeg vil for ordens skyld understreke at dette bare er mine teorier og at de ikke nødvendigvis har 100% fotfeste i virkeligheten der borte i DM-leiren. Men, altså:

1: DM har til en forandring gjort et dårlig valg av produsent i Mark Bell. Ok, Tim Simenon var heller intet genialt valg, men på Ultra kunne man i hvert fall forstå at de ville i en annen retning enn tidligere. Dersom man kikker litt bakover i historien har uansett folk som Daniel Miller, Gareth Jones, Flood og ikke minst DMs tidligere medlem og lydmann, Andy Wilder, alltid presset bandet videre på bevisste premisser for at de skal føre en utvikling plate for plate. Ikke så mye at man mistet identitet, men passe mye til at man kunne begeistre så vel nye som gamle fans, og ikke minst seg selv. Kikken bakover viser at dette fungerte som bare faan mellom Black Celebration ('86) og Songs of Faith & Devotion ('93) - bandets fremste periode for kunstnerisk og kommersiell utvikling. Jeg tror således at det er en alt for gemyttlig omgang og mangel på utfordringer i kombinasjonen av Bell og DM som har sendt bandets lydbilde i frys og hvile.

2: Martin Gore begynner å tappes som låtskriver. Denne er ikke like hyggelig, og jeg hører vel nesten at tekokerfløyta går i toppen på de mest dedikerte der ute. Jeg syns faktisk det er en ulidelig trist melding å skrive selv, men jeg begynner like fullt å tro at det er sant. Når ikke en av 11 sanger (+2 instrumentaler) makter å sette meg i nærheten av spenning, og det er DM jeg hører på - da er noe galt! Jeg har for sikkerhets skyld lyttet ekstra på Gahans vokal i noen runder, men jeg har ikke funnet noe eksplisitt galt i hans tolkninger og prestasjoner. Foruten det stabile og lite utfordrende lydbildet står vi da dessverre bare tilbake med Gores låtmateriale av variabler.

Det er summa summarum en veldig lavmælt plate, ikke frastøtende dersom jeg har kommet i skade for å uttrykke det, men veldig utilgjengelig til tross for et par cred-frierier i form av "Dream On" og "I Feel Loved". Jeg tror nye fans har bedre mulighet til å omfavne denne skiva enn oss (les: "døm var bedre før"-surpomper) som har vært med en stund. Med en backkatalog som inkluderer titler som Some Great Reward, Music for the Masses og Violator er det umulig å ikke stille krav til DM, og da håper jeg at du forstår hvorfor jeg tar dem litt hardt denne gangen.

Jeg håper videre merkelig nok at jeg i fremtiden møter på en person som vil kunne fortelle meg at DM anno 2001 leverte en kanon av en plate og hvorfor den i så fall er det. Akkurat nå er jeg bare så skuffa og desillusjonert at jeg ikke ser annet enn at denne personen vil forbli et fantasifoster.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Band of Horses - Everything All the Time

(Sub Pop)

Ekstra Ekstra!! Seattle-skapningar til angrep med årets hittil heitaste melodiar. Fortjenar feite overskrifter.

Flere:

Beirut - Gulag Orkestar
Belle & Sebastian - Dear Catastrophy Waitress