cover

Dual Pleasure

Paal Nilssen-Love & Ken Vandermark Duo

CD (2002) - Smalltown Supersound / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Jazz

Stiler:
Fri-improvisasjon

Spor:
Flashpoint
Anno 1240
Closed Doors, Open Windows
Storefront Materials
Jean S.
Dual Fiction

Referanser:
Mats Gustafsson
John Coltrane
Rashied Ali

Vis flere data

Se også:
Seven - Paal Nilssen-Love & Ken Vandermark Duo (2006)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Improviserte kraftsalver II

Smalltown Supersound leverer igjen. Denne gangene er Paal Nilssen-Love og Ken Vandermark godbitene.

Joakim Haugland fortsetter å slippe plater fra ytterkantene på sitt selskap Smalltown Supersound. I spann med Rune Kristoffersen og hans selskap Rune Grammofon er Haugland blant de viktigste formidlere av elektronisk og improvisert musikk i skyggen av rock og jazz i dagens Norge. Av artister som gir ut plater på begge selskaper er Paal Nilssen-Love, og Dual Pleasure er den andre duo-konstellasjonen med Nilssen-Love i katalogen til Smalltown. Tidligere i år svingte Nilssen-Love stikkene akkompagnert av selveste Mats Gustafsson på platen I Love It When You Snore. Denne gangen er det Chicagos Ken Vandermark som benytter seg av Nilssen-Love - eller er det omvendt? - og Haugland har dermed startet en liten serie jeg håper vi får se fortsettelsen av i løpet av årene som kommer.

Vandermark og Gustafsson har tidligere gjort en del plater sammen. De mest markante er nok utgivelsene til Gustafssons AALY Trio, der Vandermark opptrer som gjesteartist. Det er vanskelig å sammenligne disse to som plateartister, forskjellen er lettere å se i live-sammenheng. Gustafsson er nok parameteret i dagens improv; han er en stor personlighet som utstråler autoritet, har et vanvittig repertoar, våger mye, og evner å omsette dette bedre enn noen andre jeg har sett på en scene. Vandermark er en mer innadvendt personlighet på scenen, og mangler denne overbevisende autoriteten. Når det er sagt betyr det ikke at Vandermark ikke har noe å by på i forhold til tekniske ferdigheter og kraft. Vandermark har bevist gjennom et utall plater med Gustafsson og diverse Chicago-konstellasjoner (Vandermark 5, Spaceways Inc., DKV Trio) at han er en spennende og kraftfull improvisatør det er verdt å låne øret sitt til.

Nilssen-Love opererer innenfor flere begreper av jazz. Han er fast batterist i kvintetten Atomic, som spiller en mer melodiøs form for groovejazz, men det virker som han mer og mer orienterer seg mot et fri-improvisatorisk landskap. Det er kanskje innenfor dette begrepet han møter de største utfordringene som musiker? Gjennom Vandermark og Gustafsson er det ingen tvil om at det blir satt pris evnene hans i internasjonale musikermiljøer, og gjennom sin allsidighet på et høyt nivå på flere områder er det heller ingen tvil om at han har mye å by på.

Gjennom School Days-prosjektet har Vandermark og Nilssen-Love samarbeidet på plate før, da på Vandermarks hjemmebane i Chicago. Denne gangen utgjør de altså en duo. Dual Pleasure er en drivende, rytmisk og eksplosiv plate. Nilssen-Love driver fram og tilbake mellom ekstremt polyrytmiske partier og ørsmå repetetive strekk. Vandermark bruker dette som et fundament, og fungerer noen ganger i samspill med rytmene, andre ganger frigjør han seg fra disse rytmene og driver vekk. Noen ganger sammenfaller rytmene Nilssen-Love legger til grunn og Vandermarks linjer, andre ganger opererer de mer eller mindre selvstendig. Da blir lydbildet veldig hektisk, men det glir aldri helt ut det kaotiske. De har hele tiden en slags kontroll over situasjonen, og antydningen til melodi dukker stadig opp på Dual Pleasure.
Her er det interessant å trekke inn Gustafsson igjen. Han er kapabel til å drive lengre ut i vågale landskaper som kan virke ukontrollerte og kaotiske. Selv om Vandermark/Nilssen-Love er i besittelse av en dristighet som kan føre til frigjørende utblåsninger, greier de ikke som duo å maksimere dette i like stor grad uten Gustafsson tilstede. Det er kanskje dette som gjør Dual Pleasure til en litt mer tilgjengelig og behagelig skive enn I Love It When You Snore.

Antydningene til melodier kan oppfattes som hvileskjær. Men det binder skiva flott sammen, og forhindrer at den blir for personlig. Det er egentlig vanskelig å si noe fornuftig om fri-improvasjon, men jeg anser det for å være det mest personlige uttrykket for en musiker uten å bruke ord. Derfor kan det tidvis ha en ubehagelig virkning. Jeg oppfatter en liten distanse til Paal Nilssen-Love og Ken Vandermark, derfor er den behagelig. Gustafsson er egentlig et annet kapittel i den sammenhengen.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Opsvik & Jennings - A Dream I Used to Dream

(Loyal Label)

Opsvik & Jennings siste album er en sjarmerende affære, i grenselandet mellom det elektroniske og akustiske.

Flere:

The Mormones - Guide To Good And Evil
The Gin & Tonic Youth - New Times